Kunstfibrene er en gruppe regenererte fibrer som også er cellulosefibrer. Vi har 6 forskjellige kunstfibrer: Vikose, modal, lyocell, kupro, acetat og triacetat. De er alle er bygd opp av cellulosemolekyler og fibrene er vegetabilske. Råstoffene er i seg selv fornybare, men på grunn av at det blir brukt forskjellige kjemikalier i produksjonsprosessen kan ferdige produkter likevel være en belastning for miljøet.

Vi skal nå se litt nærmere på disse 6 kunstfibrene. Blant annet hvilke egenskaper de har, hvilke bruksområder de har og hvordan man kan vedlikeholde fibrene best mulig.  

Viskose
Hvordan fremstilles det?
Viskose fremstilles av trecellulose. Trecellulosen må først og fremst gå gjennom mange kjemiske prosesser. Når den har blitt til en seigflytende masse blir den presset gjennom en dyse og ned i et fellingsbad. Fibrene stivner så i dette badet. Til slutt blir fibrene strukket, skylt og tørket. Fibrene blir tynnere under strekkingen, noe som gjør at molekylene i dem gjør at fibrene får større strekkstyrke.

Fibrene kan nå brukes som filamentgarn eller kuttes og spinnes til stapetgarn. Viskose finnes også som mikrofiber.

Egenskaper:
Egenskapene til viskose sammenlignes ofte med egenskapene til bomull og lin.

• Viskose tar opp og holder bedre på fuktighet enn bomull og lin. På grunn av dette blir viskose ofte brukt til bandasjer, bind, bleier, rensevatt og vaskekluter.
• Viskose er svakere enn bomull og lin, i våt tilstand.
• Viskose har noe av de samme egenskapene når det gjelder krymping og stryketemperatur.

Industriell etterbehandling:
Viskose tar lettere opp farge enn bomull og lin, og kan farges med de samme fargene.

Det er ofte nødvendig med krøllfribehandling da viskose krøller enda mer enn bomull.

Når det gjelder krymping er viskose lik bomull og kan krympefribehandles.

Bruksområder:
Viskose som filamentgarn brukes i blant annet bluser, skjorter og kjoler. Fibrer som er blanke blir brukt i undertøy som ser ut som silkeundertøy, som forstoff og effektgarn i blandinger.

Viskose som stapelfiber brukes mest som blandingsfiber sammen med fibrer som bomull og ull. Er fibrene blanke kan de gi bomull et linpreg. Viskose er nokså billig og blandes ofte inn for å få ned kostnadene.

Vedlikehold:
Viskose kan strykes og bør vaskes på 40 grader. Tåler ikke kloring eller tørketrommel.

Lyocell og modal
Hvordan fremstilles det?
Lyocell er en regenerert ren cellulosefiber, slik som viskose. Lyocell fremstilles på en mer miljøvennlig måte enn viskose, og blir ofte laget med en ruet overflate. Modal er derimot forbedret visekosefiber.

Egenskaper:

• Lyocell er et sterkt fiber og har stor styrke i både våt og tørr tilstand.
• Modal tåler kraftig mekanisk bearbeidelse, da fibrene ikke mister styrke i våt tilstand.
• Siden modal blir lettere enn bomull, trenger ikke fibrene å vaskes på mer enn 60 grader for å bli rene. Modal tåler likevel kokvask.
• Modal krymper ikke slik som viskose.

Bruksområder:
Lyocell brukes likt som viskose. Det er lett å splitte lyocell i tynne filamenter. Lyocell brukes ofte i mikrofiber.

Modal produseres som stapelfiber. Modal blir ofte brukt i blandinger med bomull og polyester i f.eks sengetøy, undertøy og yttertøy.

Vedlikehold:
Både lyocell og modal kan vaskes på 60 grader. Begge tåler stryking, men ikke kloring.

Kupro
Hvordan fremstilles det?
Kupro fremstilles av bomullsavfall. Etter behandling med kjemikalier som kopperoksid og ammoniakk blir fibrene til en seigflytende masse. På samme måte som viskose blir den seigflytende massen presset gjennom dyser og ned i et fellingsbad. Garn laget av filamentfiber er som oftest tvinnet. Fremstillingen av kupro er både forurensende og kostbar.

Egenskaper:

• Behagelig og mykt grep
• Kupro har bra absorbsjonsevne
• Lett å vaske og stryke

Bruksområder:
Forstoffer er det kupro brukes mest til, med det brukes også i silkelignende undertøy og blusestoff.

Vedlikehold:
Kupro kan vaskes på 40 grader. Kupro tåler verken tørketrommel eller kloring, men man kan godt stryke tekstiler av kupro.

Acetat og triacetat
Hvordan fremstilles det?
Her er råstoffet cellulose fra tre eller bomull. Cellulosen reagerer med konsentrert eddiksyre og blir til celluloseacetat. Celluloseacetaet blir deretter løst opp i et løsemiddel. Aceton er løsemiddelet når man fremstiller acetat, mens diklormetan er løsemiddelet til triacetat. Etter å ha blitt løst opp i løsemiddelet blir massen presset gjennom et dyser i et kammer med varm luft. Her fordamper acetonet/diklormetanet, og fibrene stivner. Filamentene kan deretter strekkes og tvinnes før det blir brukt som filamentgarn, eller det kan kuttes til stapelfibrer.

Egenskaper:

• Både acetat og triacetat har god draperingsevne, mykt grep og flott glans. I forhold til viskose er de svakere i våt tilstand, men kryper og krøller mindre. De tar også opp mindre fuktighet og tørker raskere.
• Begge er statisk elektriske.
• Acetat løser seg opp i aceton som f.eks neglelakkfjerner. Triacetat løser seg derimot ikke.
• Triacetat er både sterkere og tåler mer sollys enn acetat.
• Man kan gi triacetat permanente folder.

Bruksområder:
Både acetat og triacetat brukes i forstoffer og klær som f.eks kjoler og bluser. Stapelfibrene hos både acetat og triacetat kan brukes sammen med ull og bomull.

Vedlikehold:
Finvask på 40 grader er anbefalt både når det gjelder acetat og triacetat. Skal man stryke, er stryketemperaturen 120 grader, uten damp.

Er fibrene blandet med ull, skal de behandles som ull. Acetat blandet med bomull skal derimot behandles som acetat. En gylden regel er å behandle tekstilene ut i fra hvilken fibrer som tåler lavest temperatur og svakest alkalier.

Kilde: Kari Heistad (2003), Tekstiler – Interiør, Oslo: Yrkeslitteratur as