Mikroskopiske sopper er en type mikroorganismer som er spredt i naturen blant mennesker, dyr og planter. De kan være både encellede og flercellede og enten runde, ovale eller trådformede.

I denne artikkelen skal vi ta for oss hvordan mikroskopiske sopper er bygd opp, vekstvilkårene, nytteverdien og skadevirkningen av mikroskopiske sopper.

 

Hvordan er de bygd opp?
En cellevegg omgir mikroskopiske sopper, slik at de får en fast form. Cellemembranen beskytter cytoplasmaet som er inne i soppcellen. Det er også gjennom cellemembranen at næringsstoffer kommer inn og avfallstoffer kommer ut.

Arvestoffet hos mikroskopiske sopper finner vi i cellekjernen, som igjen er omringet av en kjernemembran.

Som sagt kan mikroskopiske sopper være både encellede og flercellede. Gjærceller er et eksempel på encellede mikroskopiske sopper som eksisterer uavhengig av hverandre. Mer vanlig er det derimot med flercellede mikroskopiske sopper i form av trådlignende soppceller, også kalt hyfer, som kun vokser i spissen. Disse hyfene har tverrvegger og de fortsetter å henge sammen for å så utvikle en nettverk av soppceller, også kalt mycel. 

Knoppskyting er formeringsformen hos gjærceller. Det vil si at cellekjernen deler seg i to, før den ene delen trenger ut til en nydannet knopp. Deretter blir knoppen avsnørt og kan dermed klare seg selv som en selvstendig gjærcelle.

Sporedannelse er den mest vanlige kjønnede formeringen hos mikroskopiske sopper. Soppsporer tåler ofte både inntørking og mangel på næringsmidler og kan spres med for eksempel vind eller vann.   

 

Vekstvilkår
Soppene mangler klorofyll. De er også avhengig av organisk næring (næring fra dyre- eller planteriket), slik som mennesker og dyr. De kan enten være snyltere eller råtevekster. Snyltere er rett og slett parasitter som snylter på planter og noen ganger dyr. Råtevekstene kalles saprofytter og finner næringen sin i dødt organisk materiale.

Soppene er nødt til å skille ut enzymer som bryter ned organisk materiale utenfor cellen. Dette er på grunn av den kraftige celleveggen de er omgitt av. De kan rett og slett ikke ta opp faste partikler.

Mikroskopiske sopper lever som oftest best i temperaturer rundt 26 grader. De kan også tilpasse seg tropiske strøk, og når dette skjer, kan soppene lettere gi infeksjoner hos mennesker.

Soppene kan i hovedsak ikke bevege seg, men det finnes unntak. Noen kan nemlig bevege seg i vann ved hjelp av en svingtråd.

 

Nytteverdi
Soppene skiller ut enzymer. Dette er det mulig å utnytte, noe vi i stor grad gjør. Et eksempel er gjæringsprosesser som vi bruker ved blant annet ølproduksjon, vinlegging og brødbaking. Et annet eksempel er produksjon av enzymer som vi utnytter i vaskemidler, kjemisk industri, produksjon av medisiner og melkeprodukter som ost.

Soppen sin viktigste nytteverdi er derimot i naturen. Her har nemlig soppen som oppgave å bryte ned organisk materiale. Uten soppen ville jorden ha vært en stor søppeldynge av døde organismer. Soppene gjenvinner rett og slett næringstoffene i organisk materiale, og gjør plass til nye plantevekster.

 

Skadevirkninger
Parasitter kan føre stor skade på blant annet trær og jordbruksvekster ved å forårsake tørr-råte på poteter, meldugg på frukt og bær og skader på trevirke.

Sopp ødelegger også matvarer og dyrefor. Sopper som danner soppgifter, også kalt mykotoksiner, er de som fører mest skade. Soppgift som ikke blir oppdaget kan føre til sykdom hos dyr og mennesker. Og det trenger ikke å være så lett å oppdage soppgifter. De gir nemlig verken lukt eller smak og tåler både koking, steking, tørking og frysing.
Kilde: Else Liv Hagesæter (2003), Renhold Mikrobiologi, Oslo: Yrkeslitteratur as