Porselentyper og glasskeram

Porselentyper og glasskeram

 

I denne artikkelen skal vi ta for oss porselen og glasskeram. Hvilke typer porselen har vi? Hva er egentlig glasskeram? Hva bruker vi disse tingene til i dagliglivet? Alt dette og mer, får du svar på her. 

 

Porselentyper

Porselen kan brukes i forskellige varianter til blant annet serviser og serveringenheter. Beinporselen, feltspatporselen og vitroporselen er de vanligste typene.

 

Beinporselen
Beinposelen er fremstilt av kaolin, feltspat, kvarts og aske fra brente dyrebein. Godset brennes på temperaturer mellom 1200 og 1250 grader. En egen brenning smelter ut beinporselenglasuren med lavere temperaturer. Porselenet er gjennomskinnelig og fullstendig tettbrent. Beinporselen tåler like mye som felrspatporselen. Kvaliteten på glasuren er derimot noe bløtere. Dette skyldes lavere brenningstemperatur.

 

Feltspatporselen
Feltspatposelen er det som kalles ekte porselen. Porselenet er så og si gjennomskinnelig. Kaolin, feltspat og kvarts er det som brukes for å fremstille porselenet. Det ferdige produktet blir en helt tett enhet der gods og glasur går sammen som en enhet, på grunn av den høye brenningstemperaturen. En temperatur på hele 1400 grader gir nemlig en kraftig reaksjon mellom gods og glasur. Glasuren kan dermed ikke sprekke. Glasuren har i tillegg en nydelig glans og god hardhet, noe som gjør porselenet slitesterkt og lett å holde rent. Feltaporselen tåler både slag og støt.

 

Vitroporselen
Vitroporselen inneholder de samme ingrediensene som feltaporselen, men det blir også tilsatt stoffer som gir muligheter til å brenne leiren ved lavere temperaturer, ned til omtrent 1200 grader. Glasuren kan dermed brennes samtidig. Vitroporselen er lite gjennomskinnelig, har høy slagstyrke og godset er svært slitesterkt. Glasuren er derimot bløt og har dermed ikke i nærheten av sliteegenskapene til glasuren på feltspatporselen.

 

Fritteporselen
Fritteporselen er en type lavbrent porselen. En slags lettsmeltelig, pulverisert glass, også kalt fritte, er tilsatt for å kunne gjøre godset hardt og gjennomskinnelig.

 

Bløtt porselen
Bløtt porselen er en samlebetegnelse på produkter fremstilt av hvit leire som er tilsatt en smeltelig silikat og som er dekket med blyholdig, klar glasur.

 

 

Glasskeram

Glassekram er beslektet både med porselen og keramiske materialer som porselen. Glassekram blir ofte omtalt under navnet “ildfast glass” eller “ildfast keramikk”. Glassekeram er nemlig fremstilt slik at produktet ikke utvider seg ved høye temperaturer og slik at det tåler brå temperaturendringer. Ildfaste former er et eksempel på et produkt laget av glasskeram.

 

Glasskeram kan deles inn i tre ulike kvaliteter:

Ovnsildfast: Formen tåler overgangen fra romtemperatur og en oppvarmet ovn på 250 grader, og omvendt.

Plateildfast: Formen kan settes rett på en varm plate.

Flammefast: Formen tåler å plasseres direkte på et gassbluss.

 

Viktig å hukse når det gjelder glasskeram

  • Ikke ta formen direkte fra kjøleskapet eller fryseren og inn i en varm ovn eller plate.
  • Sett aldri en varm form rett fra ovnen eller platen og på en kald stålbenk.
  • Bruk aldri plater som er mindre enn formen.
  • Ikke sett en form uten fett eller væske på platen.

 

 

Les også: 

 

Kilde: Else Liv Hagesæther (2002), Renhold – Harde materilaler, Oslo: Yrkeslitteratur as

Bedriftskultur

Bedriftskultur

 

Ordet kultur betyr “dyrking”, altså det å arbeide for å få til noe. Kultur er på en måte den delen av omgivelsene våre som mennesker har skapt. I et samfunn er kulturen blant annet kunnskap og tro, lover og ordninger, skikk og bruk.

I en bedrift er kulturen det som menneskene i bedriften har skapt. Det kan for eksempel være det de kan, eller måten de er på som skaper denne kulturen. Vi skal i denne artikkelen ta for oss bedriftskultur. Både generelt, men også spesielt om bedriftskultur i renholdvirksomheter.

 

 

Bedriftskultur – Generelt

Det er mange ting som påvirke en bedriftskultur. Blant annet:

  • Holdningen hos ansatte
  • Hvordan hver enkelt person oppfatter sin arbeidsplass
  • Hvordan hver enkelt ser på sin situasjon på jobben i forhold til kollegaer og ledere.
  • Hvordan lederne oppfører seg.
  • Bedriftens politikk.

En bedriftskultur formes av utviklingen hos bedriften. Alle er med på å forme bedriftskulturen på arbeidsplassen sin. Vi kan både ha positiv og negativ bedriftskultur.

 

Positiv bedriftskultur

  • Et inkluderende måte å være til hverandre på.
  • Godt samarbeid mellom ansatte.
  • Ledere og medarbeidere som hører på hva den andre parten har å si.
  • Respekt, interesse og omsorg for hverandre på arbeidsplassen.
  • En arbeidsplass der alle føler seg verdsatt og velkommen.

Bedrifter med en positiv bedriftskultur vil ofte føre med seg mange goder. Større arbeidsinnsats, mindre sykefravær, høyere kvalitet i arbeidet og et bedre økonomisk resultat er noen av fordelene med en god bedriftskultur.

 

 

Negativ bedriftskultur

  • En lite inkluderende måte å opptre til hverandre.
  • Medarbeidere som er likegyldige til det de gjør på jobb.
  • Ledere og medarbeidere som ikke hører på hva den andre parten har å si.
  • Et arbeidsmiljø der respekt, interesse og omsorg er fraværende.
  • En arbeidsplass hvor ikke alle føler seg verdsatt og velkommen.

En bedrift med en negativ bedriftskultur vil ofte få negative konsekvenser av dette. Dårligere arbeidsinnsats, høyere sykefravær, lavere kvalitet i arbeidet og et dårligere økonomisk resultat kan bli følgene av en dårlig bedriftskultur.

Det å føle seg utenfor fellesskapet på arbeidsplassen kan gå utover helsen. Prøv å inkludere deg selv, ikke vent på en invitasjon. Alle bør invitere til samspill. Det gjelder også deg og meg.

 

 

 

Bedriftskultur – Renhold

Ett av de eldste yrkene i verden er renhold. Renhold er et fag som alle tror de kan, men som få drømmer om å utdanne seg til. Likevel trives de fleste som jobber med renhold med yrket sitt.

Hvordan folk rundt oss oppfatter det å jobbe med renhold, har mye å si for selvfølelsen man får av å jobbe med faget. Husk at om du selv uttrykker trives på arbeidsplassen, vil dette gi omgivelsene en mer positiv oppfatning av yrket. Motsatt vil også en renholder som uttrykker en negativ holdning til yrket sitt påvirke de rundt seg slik at de også får en mer negativ holdning mot renholdere.

Ofte er det slik at man ikke får høre det av kunder og medarbeidere når man gjør en god jobb. Synes derimot kunden at jobben ikke er god nok, da får man høre det så det holder. Det er derfor viktig at kolleger er flinke til å skryte av hverandre når jobben gjøres på en god måte, slik at selvfølelsen man har i jobben sin øker.

 

Det var først i 1990-årene at det ble akseptert at renholderne synes når de jobber i yrkesbygg. Renhold har utviklet seg fra å være en “skam” til å bli et nødvendig yrke som både er akseptert og respektert.

I likhet med andre faggrupper kan man også ta fagbrevet innen renhold. Enten ved å gå to år med videregående og to år som lærling, eller ved å opparbeide seg nok praksis og kunnskap om faget, for å så ta eksamen og fagprøven. Renholdere med fagbrev har ofte mer kunnskap og forståelse for faget.

 

Mange renholdere jobber også med andre serviceoppgaver, som for eksempel kantine. Renholdere som også utfører en del andre oppgaver, i tillegg til renholdsfaget, kalles for servicemedarbeidere. Servicemedarbeidere som jobber i team trenger dyktige teamledere med nok kunnskap og erfaring innenfor de ulike områdene.

 

Det er mange fordeler å jobbe med renhold. Vi kan se resultatet av jobben vi har gjort, vi har en høy grad av selvbestemmelse og variasjon gjennom arbeidsdagen og vi får også brukt kroppen vår. Renholdere i dag bør være stolte over faget sitt. De er praktisk spesialister på et område som blir sett på som viktig. Det personlige ansvaret kan være stort, noe som gir en mestringsfølelse og en følelse av å være en verdifull ressurs for samfunnet.

Renholdere blir mer og mer ettertraktet, og denne trenden kommer ikke til å snu med det første. Alle trenger å ha det rent. Bedrifter, sykehus, restauranter, butikker, borettslag og privatpersoner. En utdanning innen renhold er derfor en trygg utdanning å ta.

 

Les også: 

 

 

Kilde: Kjell Bård Danielsen, Else Liv Hagesæther, Sonja Rosingholm & Geir Smoland (2002), Renhold – Bedriftskunnskap og arbeidsmiljø, Oslo: Yrkeslitteratur as

Vurdere og velge metoder - renhold

Desinfeksjonsmidler

 

Desinfeksjonsmidler kan i enkelte tilfeller være nødvendig for å kunne rengjøre på en forsvarlig måte. Dette gjelder blant annet når det finnes sykdomsfremkallende smittestoffer på flatene som kan overføres til andre personer og dermed gi sykdommer eller infeksjoner. For å uskadeliggjøre slike smittestoffer må man enten bruke varme eller kjemiske desinfeksjonsmidler. Dette gjelder spesielt i helseinstitusjoner.

Kravet i helseinstitusjoner er at man må desinfisere før man gjør rent. Dermed hindrer man at smittestoffene spres til personalet eller til omgivelsene. Man skal kun bruke midler som er godkjent av Statens legemiddelkontroll.

I næringsmiddelindustrien skal man desinfisere etter rengjøring, dersom kravet til bakteriologisk standard ikke møtes ved vanlig rengjøring. Slike desinfeksjonsmidler må være desinfiserende, ikke giftige og ikke avsette lukt eller smak i kontakt med næringsmidlene. For å unngå at mikroorganismene utvikler resistens mot de kjemiske midlene er det viktig å bytte mellom to eller flere desinfeksjonsmidler i næringsvirksomheter. Ha for eksempel et hovedmiddel som byttes ut med et annet middel som har en annen desinfeksjonskomponent. Bytt ut hovedmiddelet mot et annet middel i en uke hver måned.

Vi skal nå ta for oss ulike desinfeksjonsmidler. Hva de heter, hva som er det desinfiserende stoffet, hvor de brukes, hva de virker mot, virketid, fordeler og ulemper.

 

Fenolforbindelser

Desinfiserende stoff: Fenol
Virksom mot: Grampositive bakterier, gramnegative bakterier, tuberkulosebakterier og sopp.
Anbefalt virketid: 60 min.
Brukes i: Helseinstitusjoner.
Fordeler: Effekten synker ikke i kontakt med organisk materiale. Effekten synker minimalt i kontakt med proteiner, men noe mer i kontakt med fettløsende midler. Fungerer best sammen med tensider. Brukes til å desinfisere flater og utstyr.
Ulemper: Giftig, sjenerende lukt og virker irriterende på hud og slimhinner. Stål og plast kan misfarges. Løser i tillegg opp polish.

 

 

Alkoholer

Desinfiserende stoff: Etanol (isopropanol)
Virksom mot: Grampositive bakterier, gramnegative bakterier, tuberkulosebakterier, flere sopparter og virus.
Brukes i: Helseinstitusjoner, til hjemmebruk og i yrkesbygg.
Fordeler: Mikroorganismer drepes ved å ødelegge proteinene. Virker raskt på en ren flate. Middelet er ikke avhengig av pH-verdien. Brukes til flekkdesinfeksjon.
Ulemper: Middelet virker ikke på bakteriesporer. Virker også dårlig på forurensede flater. Middelet er giftig og kan føre til svimmelhet og hodepine.

 

 

Aldehyder

Desinfiserende stoff: Glutaraldehyd
Virksom mot: Virus, grampositive bakterier, gramnegative bakterier, sopp og mykobakterier. Tuberkulosebakterier
Anbefalt virketid: 30 min.
Brukes i: Helseinstitusjoner
Fordeler: En nøytral løsning gir best effekt, men middelet selges og oppbevares som en sur løsning. Virker svært raskt. Brukes for å desinfisere varmefølsomt utstyr som ikke tåler klor.
Ulemper: I en nøytral løsning er middelet lite holdbart. Man er nødt til å tilsette natriumkarbonat før bruk. Svært irriterende på slimhinnene.

 

 

Klorforbindelser

Desinfiserende stoff: Hypokloritt
Virksom mot: Grampositive bakterier, gramnegative bakterier, tuberkulosebakterier og virus.
Anbefalt virketid: 2-3 min.
Brukes i: Næringsmiddelvirksomhet, til hjemmebruk og i yrkesbygg.
Fordeler: Virker raskt og avsetter verken lukt eller smak. Middelet er billig og det er ikke bevist at mikroorganismer kan utvikle resistens mot middelet. Brukes for å desinfisere flater og utstyr.
Ulemper: Middelet irriterer slimhinnene. Ved innånding av en løsning med høye konsentrasjoner kan alvorlige lungeskader oppstå. Metaller kan lett bli misfarget og gummi kan skades. Organisk materiale, og da spesielt proteiner, kan gi nedsatt effekt. Kan ikke blandes med andre stoffer.

 

 

Klorforbindelser

Desinfiserende stoff: Kloramin 5%
Virksom mot: Grampositive bakterier, gramnegative bakterier, tuberkulosebakterier, virus, hiv/hepatitt og sopp.
Anbefalt virketid: 5-10 min.
Brukes i: Helseinstitusjoner
Fordeler: I bruksløsninger vil kloramin være med stabil enn hypokloritt. Kloramin korroderer også metaller i mindre grad enn hypokloritt. Brukes for å desinfisere flater og utstyr.
Ulemper: Kloramin har lengre virketid enn hypokloritt. Støv fra pulveret kan gi irriterte luftveier. Allergilignende utslett kan oppstå.

 

 

Oksidative midler

Desinfiserende stoff: Kaliumpersulfat 50%, Sulfaminsyre 5%
Virksom mot: De fleste mikroorganismer. Ikke virksom mot tuberkulosebakterier.
Anbefalt virketid: 10-30 min.
Brukes i: Helseinstitusjoner og i næringsmiddelvirksomhet.
Fordeler: Virker raskt. Middelet er ikke giftig, lukter ikke og avgir ikke smak. Brukes for å desinfisere flater og utstyr.
Ulemper: Er ustabil i bruksløsning. Pulverstøvet kan virke irriterende og også oksiderende.

 

 

Peroksider

Desinfiserende stoff: Pereddiksyre
Virksom mot: De fleste mikroorganismer, inkludert sporer.
Brukes i: Næringsmiddelvirksomhet
Fordeler: Ved høy temperatur virker middelet raskt. Brukes til å desinfisere flater og utstyr.
Ulemper: Synkende temperatur vil gi lavere effekt.

 

 

Kvartære ammoniumforbindelser

Desinfiserende stoff: Kationiske tensider
Virksom mot: Grampositive bakterier. Også gramnegative bakterier, bakterier, sporer, gjær og mugg.
Brukes i: Næringsmiddelvirksomhet
Fordeler: Trenger inn og løser opp bakterier. Ødelegger membranen til mikroorganismene. Organisk materiale har lite påvirkning på effekten. En pH på 6-8 gir best virkning. Middelet korroderer ikke. Brukes for å desinfisere flater og utstyr.
Ulemper: Det kan utvikles resistens mot middelet. Mindre effekt på sporer, gjær og mugg. Allergiske reaksjoner kan oppstå.

 

 

Amfotære forbindelser

Desinfiserende stoff: Tegoforbindelser
Virksom mot: Grampositive bakterier. Også gramnegative bakterier, gjær, mugg og bakteriesporer.
Brukes i: Næringsmiddelvirksomhet
Fordeler: Skifter ladningsforhold i forhold til pH, noe som gir aktivitet i et bredt pH-område. Aktiv når pH-verdien er mellom 3 og 10. Middelet er ellers ganske likt kvartære ammoniumforbindelser. Organisk materiale påvirker effekten minimalt. Middelet er ikke giftig. Luktfritt og hudvennlig. Korroderer ikke. Brukes for å desinfisere flater og utstyr.
Ulemper: Noen bakterier og gjærsopper kan utvikle resistens mot middelet.

 

Les også: 

 

Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Krav man bør stille til rengjøringsvogner

Klargjøre rengjøringsvogner før bruk

 

Her skal vi ta for oss hvordan man kan klargjøre rengjøringsvogna før bruk. Vi skal først ta for oss generelt, altså noe alle bør følge. Etterpå får du et forslag til hvordan du kan sortere og plassere utstyret som ofte brukes til regelmessig renhold.

 

Generelt
Når man klargjør vogna er det viktig å klargjøre slik at det under arbeidet blir lett å holde rent og urent adskilt. Man må også sortere slik at man lett kommer til det utstyret og de redskapene man bruker mest. Det skal i tillegg være lett å holde orden i rengjøringsvogna under vaskingen. Sist, men ikke minst, skal man alltid laste det tyngste utstyret nederst og det letteste øverst.

 

Kluter
Rene kluter plasseres i en blå bøtte. Skitne kluter puttes i en rød bøtte under rengjøringen. Blått betyr nemlig rent og rødt betyr skittent i følge fargemerkingen for hygiene.

 

Mopper
Rene mopper kan plasseres i en stor rekvisitakurv som heges nederst i vogna. Skill tørre og våte mopper. Våte mopper kan legges i en plastpose for å unngå at de tørker ut. Brukte mopper kan puttes i en rød bakke eller en tett plastpose i bunnen av vogna, under bøttepodiet.

 

Småredskaper
Småredskaper kan oppbevares i en liten beholder på bøttepodiet eller på en rekvisitakurv. Bruk en tett beholder for å unngå søl dersom redskapene drypper.

 

Rengjøringsmidler
Rengjøringsmidler blandes ferdig før rengjøringen og kan pumpekannene eller dynkeflaskene kan puttes i en rekvisitakurv nær håndtaket.

 

Sanitærartikler
Toalettpapir, såpe og tørkepapir som skal fylles etter på toalettene må plasseres slik at de ikke før noe søl på seg under rengjøringen. Man kan plassere sanitærartikler i en uttrekkbar bakke under bøttepodiet.

 

Les også: 

 

 

Kilde: Else Liv Hagesæther og Kjell Bård Danielsen (2003), Renhold – Metoder, utstyr, maskiner, Oslo: Yrkeslitteratur as

Støvsuger

Metodebeskrivelser: Støvsuge

 

I denne artikkelen skal vi ta for oss metodebeskrivelser når det gjelder støvsuging med slangestøvsuger, støvsuging med sentralstøvsugeranlegg og støvsuging med børstestøvsuger. Hva skal man gjøre før, under og etter bruk? Hvordan skal man bruke disse støvsugerne på best mulig måte med minst mulig belastning?

 

Støvsuge med slangestøvsuger

Før bruk

  • Sjekk at støvsugerposen ikke er full.
  • Sett sammen støvsugeren.

Velg munnstykke ut i fra hva du skal støvsuge.

  • Harde gulv: Munnstykke med børste, mykt munnstykke.
  • Teppegulv: Teppemunnstykke, hardt munnstykke.
  • Møbler o.l: Møbelmunnstykke.

Sett deretter støpselet i stikkontakten.

 

Under bruk
Det er viktig å jobbe med mest mulig rett rygg, for å unngå belastningsskader. Hold derfor skaftet med den ene hånden og slangen med den andre hånden. Holder man begge hendene på skaftet tvinges man nemlig til å jobbe med bøyd rygg.

Start med å støvsuge der stikkontakten er satt inn og jobb deg fremover fra maskinen. Dermed kan man jobbe uten å bli plaget av ledningen og trekke med oss støvsugeren samtidig som man jobber seg fremover.

Støvsug med nesten rett arm og hvil skaftet i hånden. Stå med bena i gangstilling i arbeidstreningen. Før vekten fra den ene foten til den andre samtidig som du fører munnstykket i rolige, parallelle raster over gulvet. Før munnstykket frem og tilbake på samme felt, og start deretter med neste felt.

Skal man støvsuge under møbler og inventar må man stå med bred beinstilling i arbeidsretning. Stå med bena så bredt at du kan legge ned skaftet uten å bøye ryggen.

Skal man støvsuge møbler kan ryggen avlastes ved at vi støtter opp den ene hånden, for eksempel på en stolrygg.

Merker man at sugeeffekten på støvsugeren er dårlig må man sjekke om sugeslangen sitter godt fast i sugeåpningen, sjekke om støvsugerposen er full eller om sugeslangen er tilstoppet. Dersom sugeslangen er tilstoppet kan man prøve å blåse ut hindringen ved å montere slangen i åpningen der utblåsningsluften i støvsugeren er, og stikke den andre enden av slangen inn i åpningen for innsugingsluften. Slå deretter på maskinen, slik at det som har satt seg fast blåses inn i støvsugerposen.

 

Etter bruk

  • Ta ut støpslet fra stikkontakten.
  • Demonter maskinen.
  • Skift støvsugerpose, om den er full.
  • Kontroller utblåsningsfilteret regelmessig. Er det skittent må det vaskes eller skiftes ut. De fleste filtrene tåler vask. La filteret tørke helt før det settes inn igjen.
  • Skift hepafilter reglemessig.
  • Tørk av maskinen og ledningen med en ren, fuktig klut.

 

Støvsuge med sentralstøvsugeranlegg

Før bruk
Monter skaftet på sugeslangen.

Velg munnstykke ut i fra hva du skal støvsuge.

  • Harde gulv: Munnstykke med børste, mykt munnstykke.
  • Teppegulv: Teppemunnstykke, hardt munnstykke.
  • Møbler o.l: Møbelmunnstykke.

Koble sugeslangen til en sugeventil. Ventilene er ofte plassert nederst på veggen og er ofte lukket med et lokk.

 

Under bruk
Støvsug på samme måte som ved støvsuging med slangestøvuger (les ovenfor). Fordelen er at man slipper å bli plaget av ledningen.

 

Etter bruk

  • Ta slangen ut fra ventilen. Sjekk av lokket lukker seg helt.
  • Demonter og rengjør slange, skaft og munnstykket med en ren, fuktig klut.
  • Heng og/eller sett utstyret på plass.
  • Sjekk og skift støvsugerposen i den sentrale støvbeholderen regelmessig. Noen steder er det anlegg med syklon som må tømmes. Enkelte steder blir støvet tatt opp av vann i en beholder og ført direkte til et avløp.

 

Støvsuge med børstestøvsuger

Før bruk

  • Sjekk at støvsugerposen ikke er full.
  • Sjekk at børstene og hjulakslene er fri for lo, tråder o.l.
  • Still regulerebare børstevalser i riktig høyde.
  • Riktig børstetrykk vil føre maskinen fremover. Bearbeidingen av tekstilet og den kraften som må til for å kjøre maskinen øker proporsjonalt med børstetrykket.
  • Still inn håndtaket slik at du står med rett rygg og håndtaket hviler i hånden. Du skal holde håndtaket med nesten rett arm.

 

Under bruk
Jobb utover fra der støvsugeren er tilkoblet i kontakten. Når det gjelder store flater bør man gå fremover til den ene siden så langt som ledningen rekker. Deretter snur man og går tilbake motsatt vei. Jobb hele tiden i parallelle rater som overlapper hverandre. Pass på at ledningen ligger på allerede rengjort gulv.  

Mange maskiner har en egen sugeslange som kan tas ut. Denne kan brukes for å nå inn til kanter og hjørner. Man kan også bruke en slangestøvsuger med teppemunnstykke langs kantene.

 

Etter bruk

  • Rens filtre.
  • Skift eller tøm støvsugerposen om den er full.
  • Klargjør maskinen likt som ved slangestøvsuger (se ovenfor).

 

Les også: 

 

 

 

Kilde: Else Liv Hagesæther og Kjell Bård Danielsen (2003), Renhold – Metoder, utstyr, maskiner, Oslo: Yrkeslitteratur as

Hvordan få til et godt renhold?

Sammensetning, egenskaper og bruk: Skuremidler og maskinrengjøringsmidler

 

Renholdsmidler kan deles inn i forskjellige grupper basert på bruksområde. I gruppe 1 har vi allmenne rengjøringsmidler som du kan lese om her, her og her. I denne artikkelen skal vi derimot ta for oss gruppe 2 og 3.

Gruppe 2: Skuremidler

  • 2-1: Skurepasta
  • 2-2: Skurepulver

Gruppe 3: Maskinrengjøingsmidler

  • 3-1: Rensemidler for tekstile gulv

 

Skuremidler

Skuremidler fås i ulik hardhetsgrad og både som pulver og flytende form. De flytende produktene har ikke like harde slipende partikler, noe som gjør de mildere. Innholdet av aktive komponenter er derimot likt: Baser, tensider og abrasivmidler (skurende komponenter). Oksidansjosmidler, organiske løsemidler og syrer er eksempler på tilsetninger som brukes i skuremidler.

Skuremidler brukes ikke til daglig renhold, men kun når andre metoder og midler ikke fungerer. Dette er fordi skureeffekten kan ødelegge overflaten som vaskes. Små partikler av silisiumdioksid og kalkstein er det som gir skureeffekt. I kraftskurepulver er partiklene store og knust på en slik måte at det er en del skarpe kanter som kan skure veldig hardt. Mildere skuremidler har mindre partikler og dermed færre skarpe kanter og mindre kraftig skureeffekt. Flytende skuremidler har skurekomponenter som er små, runde kuler. Disse er vanligvis lettoppløselig kritt.

Overflater som glanspolert stål, laminater og malte flater kan enkelt få riper ved bruk av skuremidler, enten de er milde eller kraftige. Skuremidler kan være veldig vanskelig å få skylt bort.

 

 

Maskinrengjøringsmidler

I tepperensemidler, såkalt teppeshampo, er de viktigste komponentene anioniske og ikke-ioniske tensider. Vann er løsemiddelet. Det kan også være tilsatt konserveringsmidler, kalkbindere og noen organiske løsemidler.

Tensidene i teppeshampo må ha god skumdannende og smussbærende evne.

 

Våtrensemidler
Våtrensemidler brukes sammen med en tepperenser for å rense tekstile gulvbelegg, sofa, madrasser osv. Tensider er her den viktigste bestanddelen. Løsemidler kan også være tilsatt for å kunne løse opp fastsittende flekker.

Les mer om vår tepperenser her (til utleie!)

 

Tørrensemidler
Tørrensemidler skal brukes sammen med tørrensermaskin for å rense tepper som ikke kan renses med fuktig eller våt metode. Midlene består av sterkt svampeaktige, absorberende partikler. Midlene skal løse og trekke opp smusset som sitter på tekstilfibrene.

 

Helsefarevurderinger
De største helsefarene ved maskinrengjøringsmidler er avfettning av hus og irritasjon på hud, øyne og luftveier.

 

Les også: 

 

 

Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Etiketter fra løsemidler

Produktmerking og produktinformasjon: Del 1

 

 

Regelverket for merking og bruk av kjemiske stoffer er svært omfattende i den vestlige verden. Formålet med dette er at brukeren skal kunne får opplysninger om stoffene i kjemikaliene og helsefaren ved å bruke de ulike kjemikaliene. Brukeren skal også få informasjon om hvordan produktene kan brukes på en sikker måte.

Reglene for produktmerking og produktinformasjon bygger på tre hovedelementer:

  • Klassifisering av enkeltstoffer.
  • Regler om merking med faresymboler og advarselssetninger.
  • Regler om HMS-datablad.

Vi skal i denne artikkelen ta for oss de to første punktene.

Produktmerkingen og produkiformasjonen skal gi konkrete opplysninger til brukerne. Men i tillegg til dette er det også andre hensikter. Kravet om merking kan nemlig føre til at produsentene jobber mot å utvikle produkter med minst mulig helsefare, slik at produktene får en mildest mulig klassifisering. Ofte er dette et viktig salgsargument når produsentene skal selge sine produkter.

 

Klassifisering av enkeltstoffer

Det finnes i dag over 3000 kjemiske stoffer som i dag har fareklassifisering i Norge. Det er Klima og miljødirektoratet i samarbeid med Arbeids- og sosialdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet som står for klassifiseringen. Klassifiseringen bygger blant annet på vitenskapelige rapporter når det gjelder hvor giftig stoffene er og brannfare. Fareklassifiseringen blir utgitt som Forskrift om klassifisering, merking og emballering av stoffer og stoffblandinger (CLP). Denne forskriften er bindende, dvs. at det ikke er lov til å basere produktmerkingen i verken en høyere eller lavere produktklasse.

 

Helsefare – etsefare
Når det gjelder klassifiseringen av kjemiske stoffer, finnes det flere typer. Det er den generelle etsefaren og helsefaren som i første omgang blir vurdert. Her finnes det tre ulike klasser:

  • Tx = Meget giftig
  • T = Giftig
  • Xn = Helseskadelig

Dersom et stoff har en etsende virkning, vil stoffet bli klassifisert i en av disse klassene:

  • C = Etsende
  • Xi = Irriterende

Rekkefølgen, med den farligste graden først, blir slik: Tx, T, C, Xn, Xi

 

Brann- og eksplosjonsfare
Eksplosjonsfare merkes som:

  • E = Eksplosiv

Brannfare settes opp i følgende klasser:

  • Fx = Ekstremt brannfarlig
  • F = Meget brannfarlig
  • Fo = Brannfarlig
  • F = Oksiderende

Rekkefølgen, med den farligste graden først, blir slik: E, O, Fx, F, Fo

Produkter kan kun merkes med maks et merke for brannfarlig og et merke for helseskadelig.

 

Allergifremkallende stoff
Stoffer som er merket som allergifremkallende kan fremkalle allergi eller annen overfølsomhet i øyne, lufveiene eller ved hudkontakt.

 

Kreffremkallende stoff
Produkter merket som kreftfremkallende stoff, er stoffer som er påvist å kunne fremkalle kreft. Den kreftfremkallende virkningen blir gradert i 3 klasser: K1, K2 og K3. Den alvorligste er K1.

 

Reproduksjonsskadelig stoff
Stoff som er merket som reproduksjonsskadelig stoff kan nedsette forplantningsevnen enten ved å senke fruktbarheten eller skade fosteret. Virkningen av reproduksjonskadene blir gradert i to klasser: R1 og R2. R1 er den alvorligste.

 

Arvestoffskadelig stoff
Stoffer merket som arvestoffskadelig kan skade arvestoffet i testikler og eggstokker og gi genetiske skader hos avkom. Skadevirkningen er kategorisert i to klasser: M1 og M2. M1 er det mest alvorlige.

Forskjellen mellom reproduksjonsskadelig stoff og arvestoffskadelig stoff er at reproduksjonsskadelige stoffer nedsetter selve evnen til å få barn, mens arvestoffskadelig stoff kan gi barnet genetiske skader.

 

 

Regler om merking med faresymboler og advarselssetninger

Deklarering av farlige stoffer og stoffblandinger (tidligere merkeforskriften), inneholder regler om hvordan produkter skal merkes. Dette hadde vært enkelt om hvert produkt bare inneholdt et kjemisk stoff. Men det er ofte flere stoffer sammen og ofte er de også fortynnet. Hvordan skal man klare å merke produktene da? Her er et eksempel: Et stoff klassifiseres som Meget giftig. Inneholder produktet kun dette stoffet skal det merkes med Meget giftig. Dersom konsentrasjonen av dette stoffet er under 5% skal produktet merkes Giftig. Er konsentrasjonen av stoffet under 1% skal produktet merkes Helseskadelig.

Dersom det er flere farlige stoffer i produktet med samme klassifisering, for eksempel klassifiseringen giftig, skal man regne ut summen av denne klassen. Det er summen av stoffene som avgjør hvordan de skal merkes, selv om det er en blanding av to eller flere.

Inneholder produktet flere skadelige stoffer i ulike fareklasser må det brukes spesielle formler for å regne ut hvordan man skal merke produktet. Denne utregningen kan for eksempel føre til at et stoff som kun har minimale mengder av et giftig stoff ikke trenger merking bare på grunn av det stoffet. Men dersom produktet har minimale mengder av flere giftige stoffer kan det ende opp med å måtte merkes med Meget giftig likevel.

 

YL-merking
YL-merking er et norsk merkesystem for løsemidler og løsemiddelholdige produkter. YL betyr yrkeshygienisk luftbehov og sier noe om hvor mye ventilasjon det skal være i rommet der produktet skal brukes. Produktene deles inn i gruppene 00, 0, 1, 2, 3, 4 og 5. Gruppe 5 er den farligste, men det betyr ikke at produktene i gruppe 00 og 0 er ufarlige. Produkter som inneholder mindre enn 10% løsemiddel eller flasker på under en liter er unntatt fra reglene om YL-merking. Dette kan føre til såkalt “undermerking”, hvor det ikke blir opplyst at produktet inneholder løsemiddel dersom prosenten er under 10.

Luftbehovet regnes ut i fra en formel basert på hvor lett stoffene fordamper og hvor helseskadelig stoffene er.

 

Les også: 

 

Kilder:
https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2012-06-16-622/%C2%A71#§1
http://www.miljodirektoratet.no/no/Nyheter/Nyheter/2015/Juni-2015/Forskrift-om-deklarering-av-kjemikalier-til-produktregisteret-ble-innfort-1-juni-2015/
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Kvalitetssikring – Renhold

 

 

Den aller viktigste faktoren når det gjelder kvalitetsstyring er vår egen holdning til kvalitet.

Det er vi som renholdere som er ansvarlige for å levere beskrevet/avtalt kvalitet, hver eneste gang. For å sikre en stabil kvalitet bør teknikker og systemer innarbeides.

Det å sikre kvaliteten gjør at man samtidig forebygger feil og mangler. Klarer man å se for seg hvor det kan oppstå feil i arbeidet vårt er det også enklere å finne årsakene til feilen og finne løsninger for å forbedre kvaliteten. Det aller viktigste er å fjerne årsaken til at feil og mangler oppstår. Fjerner man for eksempel skadelige rengjøringsmidler fra et rom, vil man forhindre at dette middelet skader overflater og personer.

Høye krav til produksjonshygiene og renhold er helt nødvendig i næringsmiddelindustrien og i farmasøytisk industri. Produktene som lages her må holde en svært høy standard. Arbeider man som renholder i slike bedrifter er det viktig at man kjenner til kvalitetssystemet, og følger det.

 

HACCP

Hazard Analysis Critical Control Points, HACCP, er et system laget for å risikoanalysere kritiske kontrollpunkter i næringsmiddelindustrien. Systemet skal hjelpe til med å påvise spesielle risikoområder og gi tiltak som kan brukes for å kontrollere disse risikoområdene.

Systemet HACCP bygger på sju prinsipper. Disse prinsippene kan også brukes ellers i renholdsfaget for å avdekke og forebygge uhell.

Prinsipp 1
Identifiser aktuelle farer eller feil forbundet med renhold av lokaler eller produksjonsutstyr. Vurder sannsynligheten for at faren eller feilen kan forekomme og fastsett forebyggende tiltak.

Prinsipp 2
Finn ut hvilke steder, fremgangsmåter eller produksjonstrinn der momenter for fare kan fjernes eller reduseres.

Prinsipp 3
Fastsett toleransegrenser som skal overholdes.

Prinsipp 4
Opprett et system som ved hjelp av målinger eller observasjoner kan sikre at kontrollpunktene som er kritiske er under kontroll.

Prinsipp 5
Fastsett rutiner for behandling av avvik og iverksetting av korrigerende tiltak.

Prinsipp 6
Finn metoder og målinger som kan bekrefte at systemet for risikoanalyse fungerer som planlagt.

Prinsipp 7
Opprett en dokumentasjon og gjennomføre registreringer av alle nødvendig opplysninger for å kunne utarbeide og bruke en plan for risikoanalysen.

 

Opplæring

Grundig opplæring i vurdering av renholdskvaliteten er nødvendig for å kunne levere avtalt kvalitet av renholdet. Renholderne trenger støtte og oppfølging i det daglige arbeidet. Dette kan gjøres av en leder eller en teamleder.

 

Les også:

 

 

Kilde: Kjell Bård Danielsen, Else Liv Hagesæther, Sonja Rosingholm & Geir Smoland (2002), Renhold – Bedriftskunnskap og arbeidsmiljø, Oslo: Yrkeslitteratur as

Navn og begreper innen kjemi

Kjemiske reaksjoner

 

En kjemisk reaksjon er når ett, to eller flere stoffer reagerer med hverandre og danner ett eller flere nye stoffer. Både rene grunnstoffer og molekyler kan reagere med hverandre. Et eksempel er at hydrogengass og oksygengass kan reagere med hverandre og danne vann. Og prøver å løse opp en bit sinkmetall i saltsyre, vil vi få to nye stoffer: Hydrogengass og sinkklorid.

 

Raske fakta

  • Enkelte reaksjoner kan skje av seg selv i naturen. Andre reaksjoner kan kun forekomme i et laboratorium eller i industrielle prosesser.
  • Hvor fort reaksjonene går varier. Noen går raskt og eksplosivt, mens andre reaksjoner trenger mye lengre tid.
  • Enkelte stoffer har absolutt ingen mulighet til å reagere med hverandre. Gull og edelgassene reagerer så godt som ingenting med andre stoffer.

 

Hydrolyse
Kjemiske reaksjoner kan grupperes i mange ulike kategorier, blant annet hydrolyse. Denne typen reaksjon gjelder for mange organiske molekyler, blant annet fettproteiner og sukker. Hydrolyse er en nedbrytningsreaksjon, der vann er med i prosessen.

Ved hydrolyse vil proteiner brytes helt ned til sine enkeltdeler, aminosyrer. Enzymer og ekstreme pH-verdier påskynder nedbrytningen. Aminosyrene er svært vannløselige, og enda mer vannløselig blir de når de brytes ned i enda mindre deler, peptider, som bare består av noen få aminosyrer.

Den vanlige fettarten triglyseridene blir, i likhet med protein, også hydrolysert ved hjelp av enzymer og innvirkning fra baser. De frie fettsyrer og glyserolen som da dannes er enklere å løse opp i vann enn selve triglyseridet.

Sukker og andre stoffer brytes ned på tilsvarende måte som fett og protein.

 

Katalysatorer
En katalysator er et stoff som får en reaksjon til å gå lettere, uten å delta i prosessen selv. Nesten alle reaksjonene i kroppen vår er avhengig av en katalysator. Mange industrielle reaksjoner må også ha en katalysator for å reagere.

Katalysatorer kan også få forbrenningen i vedovnen og bilmotorer til å gå lettere eller ved lavere temperatur.

I levende celler kalles katalysatoren for enzymer. I industrielle prosesser blir renfremstilte enzymene mer og mer utnyttet. De kan blant annet gjøre vaskemidler for klær mer effektive, ved å bryte ned fett og proteiner uten å skade tøyet. Men man må være obs på at slike vaskemidler ikke skal brukes til plagg av ull eller silke, da slike plagg inneholder mye proteiner.

 

Reaksjoner og energi
Ved å tilføre energi, vil mange reaksjoner gå av seg selv. En forbrenningsreaksjon er et eksempel på dette. Et brennbart stoff reagerer da med oksygenet i lufta. Dette danner gasser og avfallstoffer i form av aske, og det utvikles energi i form av varme.

Forsåpning av fett, såpekoking, er en av mange reaksjoner som trenger konstant tilførsel av varme for å skje.

Les mer om energi her 

 

Les også: 

 

Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Høytrykksspylere

Rengjøring med høytrykksspyler

 

Høytrykksspyler kan blant annet brukes på gulv med sluk eller der man kontinuerlig kan ta opp vann med en vannsuger. Vegger kan også rengjøres med høytrykksspyler dersom veggene og eventuelt det elektriske anlegget tåler vann.

Det er den slagkraften som vannpartiklene har når de treffer det som skal vaskes som skaper effekten av rengjøring med høytrykksspyler. Hvordan høytrykksstrålen er utformet, vannmengden, dysetrykket og avstanden mellom dysen og rengjøringsobjektet er alle faktorer som bestemmer slagkraften til en høytrykkspyler. Jo mindre vinkel, desto hardere vil strålen treffe flaten. En høytrykksstråle med en spredningsvinkel på 0 grader vil for eksempel gi høy slagkraft og liten spredning av strålen. En vinkel på 15-25 grader vil derimot gi en større spredning med mindre slagkraft. Man bør som hovedregel unngå å bruke en vinkel på under 15 grader.

En spredningsvinkel på 40-45 er passende til påføring av rengjøringsmidler og til lettere rengjøring med høytrykksspyler.

Dersom man bruker en dyse som roterer med stor fart, opptil 4000 omdreininger per minutt, vil man få både stor spredning og en stor kraft.

Hvilken avstand man bør ha til det objektet som skal rengjøres avhenger av trykket, altså farten, på vannet. Om trykket er 50 kg/cm2 er en normal avstand rundt 30 cm.

 

Før bruk

  • Sett støpselet i stikkontakten.
  • Koble vannslangen til en vannkran og skru på vannkranen.
  • Sett på en spylepistol og en dyse.
  • Koble til beholderen for rengjøringsmiddel.
  • Sjekk etter om vannet og rengjøringsmiddel går fint gjennom hele anlegget.

 

Under bruk
Det er mange faktorer som kan virke inn på det resultatet vi får av rengjøring med høytrykksspyler. Det er blant annet viktig å føre dysen med riktig fart, da sakte fart gir lengre virketid. Man må også ha riktig avstand mellom dysen og objektet man skal rengjøre. For stor avstand reduserer kraften i vannpartiklene. Rett vinkel og riktige bevegelsesmønstre er også viktig.

Man kan enkelt koble en høytrykksspyler slik at man kan bruke den til å legge på rengjøringsmiddel eller skum med lavtrykk. Legg rengjøringvannet nedenfra og opp i vannrette, parallelle raster. Rengjør deretter med høytrykk ved og spyle ovenfra og ned i loddrette, parallelle raster med rent vann. Både når det gjelder vegg og gulv bør man jobbe i så brede raster som mulig og med en stråle som treffer skrått ovenfra og ned mot overflaten.

Et annet alternativ for å påføre rengjøringsvann er å bruke en lavttykksprøyte.

Jobb hele tiden med senkede skuldre og med armene så nærme kroppen som mulig. Lengre spylepistoler bør holdes med begge hendene. Reguler vannet med den ene hånden og styr vannet med den andre hånden.

Husk å stå med bena i arbeidsretning og før tyngden fra det ene benet til det andre samtidig som du spyler. Dermed avlaster man ryggen og armene ved å bruke de sterke musklene i bena i stedet.

Nal tilslutt vannet mot sluken med en myk gumminal med skaft. Eventuelt kan man suge opp vannet med en vannsuger. Om nødvendig kan vannrester samles opp med en tørr mopp.

 

Etter bruk

  • Ta støpselet ut av stikkontakten.
  • Skru av vannet og koble av vannslangen fra vannkranen.
  • Koble fra beholderen for rengjøringsmiddel og demonter spylepistolen og dysen.
  • Bruk en ren, fuktig klut til å tørke av høytrykksspyleren, spylepistolen, slangen og ledningen.
  • Sett utstyret på plass.

 

Les også: 

 

 

Kilde: Else Liv Hagesæther og Kjell Bård Danielsen (2003), Renhold – Metoder, utstyr, maskiner, Oslo: Yrkeslitteratur as