Hvilke arbeidstaker- og arbeidsgiverforeninger er det står for avtalene innen renhold? Svaret får du i denne artikkelen, både når det gjelder privat og offentlig sektor.
Privat sektor SLB, Servicebedriftens Landsforening er tilsluttet NHO, og er den arbeidsgiverparten som står for tariffavtalene innen renhold.
Som arbeidstakerpart er NAF, Norsk arbeidsmandsforbund, det forbundet som er med i tariffavtalene når det gjelder renhold. NAF er tilsluttet LO og organiserer renholdere som er ansatt i private bedrifter og renholdsfirmaer.
Det er overenskomsten mellom SLB og NAF som legger grunnlaget for alle de andre avtalene om renhold i privat sektor.
Selv om forbundene ovenfor er hovedforbundene innen renhold i privat sektor, kan det noen ganger være smart å velge andre arbeidsgiver- eller arbeidstakerorganisasjoner. Her er noen eksempler:
Renholdere som jobber inne hotell- og resturantfaget kan organisere seg i NHO Reiseliv.
Renholdere som jobber på skip kan knytte seg til NSF, Norsk sjømannsforbund.
Renholdere på oljeplattformer kan organisere seg i OLF, Oljeindustriens Landsforening.
Jobber man i industribedrifter kan man godt organisere seg i de fagforeningene som de andre medarbeiderne i bedriften er tilsluttet, altså de foreningene som bedriften har avtaler med.
Offentlig sektor Norsk tjenestemannslag, NTL, er et arbeidstakerorganisasjon for ansatte i staten og i virksomheter med statlig tilknytning.
Kommunesektorens interesse- og og arbeidsgiverorganisasjon, KS, er en interesse- og arbeidsgiverorganisasjon for alle norske kommuner og fylkeskommuner. KS skal sikre kommunesektoren best mulig rammebetingelser.
Hos renholdsbedrifter er renhold hovedfunksjonen, de er altså en bedrift som har spesialisert seg på renhold. Hos andre virksomheter som kun trenger renhold, er ikke renhold hovedfunksjonen. Likevel er renhold en viktig funksjon. Renhold hjelper bedrifter med å oppfylle krav som trivsel, godt arbeidsmiljø, tilfredsstillende hygiene og vedlikehold av overflater.
Vi skal i denne artikkelen ta for oss ta for oss hvordan renholdsbedrifter kan være oppbygd, renhold i egen regi, renholdsstyring, kontrollspenn og formell og uformell organisasjon.
Renholdsbedrifter I større bedrifter med mange medarbeidere er det behov for personer som kan planlegge og gjennomføre oppgaver som bedriften tar på seg. I store renholdsbedrifter er det derfor ofte mange ulike avdelinger. Her er noen eksempler:
Salgsavdeling: Skaffe oppdrag, skrive tilbud, holderkontakt med markedet.
Planavdeling: Planlegge og legge til rette for gjennomføring av oppdrag.
Innkjøpsavdeling: Ansvar for innkjøp av utstyr og materialer.
Personalavdeling: Få tak i nødvendig personale og har ansvaret for opplæring.
Økonomiavdeling: Skriver fakturaer, ordner med lønn osv. Har ansvar for økonomien.
Renhold i egen regi I kommuner, fylkeskommuner, stat og hos større bedrifter blir renholdet ofte utført av renholdere ansatt hos den enkelte etat eller bedrift.
På større arbeidsplasser, blant annet på sykehus, i militærforlegninger og industribedrifter, er renholdet ofte organisert som enlinjeorganisasjon i en egen avdeling. Renholdet kan også for eksempel være en del av teknisk avdeling, vedlikeholdsavdelingen eller eiendomsavdelingen.
Er det mange renholdere på en arbeidsplass kan det være ansatt en sjef for renholdet. Denne sjefen har ansvaret for alt av renhold. Sjefen har gjerne flere underledere som kan ha ansvaret for ulike deler av bygget eller spesielle oppgaver.
Renholder jobber på slike steder ofte i grupper, med en gruppeleder. På små arbeidssteder kan lederen være en arbeidende leder, en leder som vasker sammen med sine medarbeidere.
Vaktmesteren er gjerne den som har ansvaret for renholdet på små arbeidsplasser, små skoler og mindre borettslag.
Renholdsstyring Renholdsstyring betyr at eksterne ledere tar på seg ansvaret for å styre renholdet, uten å påta seg arbeidsgiveransvaret. Bedrifter med egne renholdere kan kjøpe profesjonell renholdsledelse fra et renholdsfirma, et rådgiverfirma eller en konsulent i renhold.
Små bedrifter kan få ekstern hjelp til renholdsstyring ved å kjøpe fagkompetanse. Et firma eller en rådgiver vil da hjelpe bedriften med å styre renholdet. Dette kan skje enten ved at rådgiveren er kontaktansvarlig ovenfor bedriften som utfører renholdet eller ved at rådgiveren er faglig veileder og en kontakt ovenfor de ansatte i bedriften. Er rådgiveren kontaktansvarlig er det viktig at bedriften leverer avtalt kvalitet på renholdet. Er rådgiveren faglig veileder er hensikten å holde de ansatte i bedriften oppdatert når det gjelder utviklingen i renholdsfaget og at rådgiveren ser til at renholdet utføres på en arbeidsbesparende og økonomisk forsvarlig måte. Innkjøp av materiell og lønnsgrunnlag kan også gå under renholdsstyring.
Kontrollspenn Kontrollspenn er antallet medarbeidere som er sortert direkte under en leder. Kontrollspennet kan variere i de forskjellige nivåene i bedriften.
For at lederen skal klare å ha god nok kontakt med sine ansatte, er det viktig at kontrollspennet ikke er for stort. Har bedriften veldig varierte oppgaver fra dag til dag bør kontrollspennet være maks 6-8. Dersom oppgavene ikke varierer så mye fra dag til dag kan kontrollspennet vær opptil 20-30 medarbeidere. Renholderne bør jobbe i team dersom kontrollspennet er stort.
Formell og uformell organisasjon Et organisasjonskart vil vise rapporteringsveier, fordeling av arbeidsoppgaver og det ansvaret og myndigheten de ulike delene av virksomheten sitter med. Den formelle organisasjonen vil vise bedriften sitt offisielle bilde.
Mange bedrifter har i tillegg en uformell organisasjon. Dette er nettverk og uformelle grupper med uformelle ledere. Disse uformelle gruppene kan ha interesser som ikke vises på det formelle organisasjonskartet, og dekker ofte sosiale behov som den formelle organisasjonen ikke klarer å fylle.
For å få til en grafisk fremstilling av ansvar og myndighet og rapporteringsveien mellom medarbeiderne i en bedrift, kan man lage et organisasjonskart.
Et organisasjonskart kan være nødvendig dersom bedriften har to eller flere medarbeidere og et behov for å definere ansvarsforholdet og/eller myndighetsforholdet i bedriften. Kartet kan også beskrive hvilke plikter hver enkelt person har. For eksempel: Hvem skal gjøre hva? Når skal de gjøres? Og hvordan skal det gjøres? Et kart vil også vise hvor mange nivåer eller sjikt organisasjon har, og hvor mange kommandolinjer det er fra bunnen til toppen i bedriften.
Her er et eksempel på et organisasjonskart:
Høy organisasjon En høy organisasjons vil si en organisasjon der det er langt fra toppen til bunnen i bedriften. Toppen er som regel administrerende direktør/daglig leder og bunnen er ofte operatørene som utfører arbeidet. En høy organisasjon har ofte lang avstand mellom toppledelsen og de som utfører arbeidet, men det er ofte også få kommandolinjer.
Eksempel på høy organisasjon:
Flat organisasjon
Er det kort vei fra toppen til bunnen kalles bedriften en flat organisasjon. En slik organisasjon har ofte flere kommandolinjer enn en høy organisasjon, men få nivå fra topp til bunn.
Eksempel på flat organisasjon:
Organisasjonstyper
I de aller fleste bedrifter er det daglig leder som juridisk sett er forretningsføreren i bedriften. Noen kaller daglig leder for administrerende direktør, mens andre igjen bruker ordet disponent.
Man kan organisere en bedrift på mange ulike måter. Noen eksempler er ren linjeorganisasjon, linje-/stabsorganisasjon, funksjonell organisasjon og prosjektorganisasjon. Vi skal nå ta for oss disse typene.
Linjeorganisasjon I en ren linjeorganisasjon har hver medarbeider i bedriften kun en direkte overordnede å få ordre fra og rapportere til . Alle spørsmål og svar skal altså gå opp og ned i organisasjonen via linjelederen på de ulike nivåene. Ønsker man formell kontakt med med medarbeidere i andre deler av organisasjonen skal man kontakte sin nærmeste leder. Linjelederen skal også alltid gi ordre via nærmeste underordnede leder, aldri hoppe over et nivå.
Avdelingslederne i en linjeorganisasjon har i praksis ofte uformelle ledermøter der saker av felles interesse tas opp. Fører dette til drøfting av bedriften sin aktivitet, skal en av partene informere andre parter og den overordnede linjen.
Eksempel på en linjeorganisasjon:
Linje-/stabsorganisasjon I en linje-/stabsorganisasjon har hver medarbeider kun en direkte overordnede å få ordre fra og rapportere til. I renholdsbedrifter er det vanlig at avdelingslederen som er linjeleder og dermed har det fulle ansvaret for sin del av virksomheten.
Stabsmedarbeidere i en linje-/stabsorganisasjon er gjerne spesialister som hjelper linjelederne å utføre spesielle oppgaver. Linjelederen er uansett den som bestemmer om han/hun skal følge rådene som stabsmedarbeideren gir.
Avdelingslederen står ofte direkte under direktøren, i små bedrifter. Store bedrifter er derimot ofte organisert på en slik måte at avdelingslederen rapporterer direkte til en fagsjef (eks: vedlikeholdssjef, teknisk sjef).
Eksempler på stabsavdelinger en bedrift kan ha er personalavdeling, lønnsavdeling, planavdeling, innkjøpsavdeling og lageravdeling.
Formelt sett skal man kontakte linjelederen dersom man ønsker å kontakte medarbeidere i staben eller medarbeidere i et høyere nivå i kommandolinjen, man skal altså følge den formelle linjen i organisasjonen. Men linjelederne kan likevel gi oppgaver til en stabsmedarbeider. Dette kalles å delegere myndighet. Medarbeidere kan derfor ofte kontakte ulike nivåer i organisasjonen direkte. Har man et spørsmål om lønn kan man for eksempel gå rett til økonomiavdelingen.
Eksempel på en linje-/stabsorganisasjon
Funksjonell organisasjon En medarbeider kan ha flere forskjellige direkte overordnede, i en funksjonell organisasjon. Hver overordnede har ansvar for sin del av bedriften. Etter som hva det gjelder, kontakter man den personen som har ansvaret for det område. En teknisk sjef kan for eksempel ha ansvaret for oppmåling, planer og lønnsgrunnlag. En driftsleder kan ha ansvar for personalforhold, samarbeid og driftsresultat, og en økonomileder kan ha ansvar for utbetaling av lønn og økonomiske spørsmål.
Ønsker man derimot kontakt med nivået over de nærmeste funksjonslederne må man kontakte en av fuksjonslederne.
Det er spesielt viktig at lederen har et godt samarbeid og god kommunikasjon med hverandre i en funksjonell organisasjon.
Prosjektorganisasjon De aller fleste renholdsbedrifter opererer med en linje-/stabsorganisasjon. Det som er negativt med både linjeorganisasjon og linje-/stabsorganisasjon er at bedriften lett kan bli litt vel byråkratisk og stivbeint. Det å løse nye og uventede oppgaver som krever medvirkning fra medarbeidere i forskjellige deler av bedriften er vanskelig med slike organisasjoner. En prosjektorganisasjon gjør det derimot enklere. I en slik bedrift danner medarbeiderne fra forskjellige avdelinger prosjektgrupper.
Prosjektgruppen skal ha et klart mål, arbeide innenfor et begrenset tidsrom, være sammensatt av fagpersoner fra forskjellige deler av bedriften og bli oppløst når oppdraget er fullført.
Større bedrifter kan ha flere prosjekter pågående på samme tid.
Det er linjelederen som bestemmer hvem som skal være med i prosjektet. Prosjektlederen får ansvaret for at prosjektet blir gjennomført som planlagt. Det er også prosjektlederen som bestemmer hvem som skal gjøre hva, og når de skal gjøre det og det er prosjektlederen som som er den nærmeste overordnet for alle oppgaver i prosjektet. Prosjektmedarbeiderne må likevel ha fullmakt til å ta besluttninger. Linjelederne må motta rapporter om resultatet av prosjektet. Dette mottas fra prosjektlederen.
Vanligvis er hovedmålet til en bedrift å tjene penger. For at en bedrift skal kunne tjene penger må den tilby varer eller tjenester som samfunnet trenger. De aller fleste bedrifter lever i et miljø som stadig er i forandring. Dette er på grunn av oppgangs- og nedgangstider, teknologisk utvikling, nye behov i samfunnet, nye lover og skjerpet konkurranse.
På grunn av disse forandringene må bedriften hele tiden ta valg og beslutninger. For å kunne ta de riktige valgene og beslutningene er et mål være helt nødvendig. Hva ønsker bedriften å oppnå på kort sikt? På lang sikt? Dette er spørsmål man må stille seg.
Målene kan være både økonomiske og ikke-økonomiske. Eksempler på økonomiske mål er større overskudd, høyere omsetning, bedre kvalitet og lavere sykefravær. Eksempler på ikke-økonomiske mål er trygge arbeidsplasser, godt arbeidsmiljø og mindre forurensning.
Det er viktig å sette seg realistiske og konkrete mål. Definer både hovedmål og delmål og hvilke faktorer og virkemidler som er nødvendige for å oppnå disse målene.
Økonomiske mål kan enkelt måles i kroner, prosenter, enheter og dager. Ikke-økonomiske mål kan for eksempel måles gjennom medarbeidersamtaler og spørreundersøkelser på arbeidsplassen.
Skal en bedrift klare å nå målene sine er det viktig at medarbeiderne er med på å drøfte virkemidlene, definere delmålene og at alle går inn for at målene skal oppnås.
Rammebetingelser Rammebetingelser er forhold i og utenfor bedriften som påvirker mulighetene bedriften har til å nå målene sine.
Her er noen eksempler på rammebetingelser i en bedrift:
Pris: Hva er kundene villige til å betale for en vare eller tjeneste?
Kvalitet: Hvilken kvalitet er markedet villig til å kjøpe?
Markedsføring: Hvordan kan bedriften gjøre folk oppmerksom på og få lyst til å kjøpe bedriftens produkter eller tjenester?
Produktutvikling: Hvordan kan bedriften forbedre produktet sitt?
Opplæring/etterutdanning: Trenger man å tilføre mer kunnskap for å få frem produktet eller tjenestene?
Kostnadskontroll: Vurdering av kostnadene i alle ledd.
Konkurranseforhold: Hvordan er konkurransen? Hva er bedriften sine fordeler i denne konkurransen?
Samarbeid: Hvordan skal vi knytte kontakter til andre virksomheter som kan medvirke til en fremgang av bedriften?
En bedrift kan alltid kategoriseres i en næring og under en type eierforhold. Vi skal her se nærmere på hovedgruppene innen både næring og når det gjelder eierforhold i firmaet.
Hovedgrupper innen næringer
Det finnes utrolig mange bedrifter som prøver å dekke menneskenes ulike behov. Slike bedrifter produserer blant annet varer eller tilbyr tjenester. Enkelte bedrifter produserer varer som vi er helt avhengige av for å leve; mat. Mat er altså et grunnleggende behov som vi mennesker har. Andre bedrifter skaper et behov, som de etterpå dekker. Et eksempel på dette er shampo som skal gi glansfullt hår. Kanskje visste vi ikke at vi hadde behov for glans i håret, men reklamen kan skape dette behovet. Etterpå går vi kanskje på butikken og kjøper dette produktet.
Alle bedrifter i Norge tilhører en bransje, også kalt næring. Vi kan dele alle næringer inn i tre hovedgrupper: Primærnæringer, sekundærnæringer og tertiærnæringer.
Primærnæringer Jordbruk, skogbruk, fiske og fangst.
Sekundærnæringer Industri, bergverk, energiforsyning og olje og gass.
Tertiærnæringer Handel, samferdsel og tjenesteyting.
Renhold kommer under tertiærnæringer, da dette er en tjeneste.
Eierforhold i bedrifter
En bedrift er en juridisk og økonomisk enhet som ønsker å tilfredsstille behov som samfunnet har, på en lønnsom og forsvarlig måte. Hver bedrift er på en måte en del av en mye større bedrift, altså samfunnet. Bedrifter kan være eid av en eller flere privatpersoner eller de kan være eid av kommunen, fylkeskommunen eller staten.
En bedrift påvirkes av hvor mange som er interessert i den, og bedriften påvirker også de som viser interesse. Både eiere, kunder, långivere, kommune, leverandører og medarbeidere påvirker, og blir påvirket, av bedriften. De tilbyr alle et bidrag til bedriften, på forskjellige måter. Ansatte tilbyr for eksempel arbeidskraft og forventer lønn og gode arbeidsforhold tilbake. Banken kan tilby et lån og forventer renter og avdrag tilbake. Myndighetene sørger for grunnlagsinvesteringer som tomter, vann, vei, kloakk og strøm og forventer å få tilbake penger i form av skatteinntekter, arbeidsgiveravgift, moms osv.
En bedrift kan ha mange forskjellige eierforhold. Noen av de vanligste er enkeltmannsforetak, ANS og AS.
Enkeltmannsforetak Et enkeltmannsforetak er et personlig firma hvor en enkelt person har fullt ansvar for det økonomiske i bedriften, blant annet gjeld og forpliktelser. Eieren bestemmer også alt i firmaet. Det betyr at eieren, innenfor gjeldende lover og forskrifter, kan bestemme hvordan virksomheten skal drives og hvordan det økonomiske resultatet skal fordeles.
Ansvarlig selskap, ANS Et ansvarlig selskap, ANS, er en sammenslutning der to eller flere eiere har et ubegrenset personlig ansvar for virksomhetens gjeld. De kan enten ha dette ansvaret samlet eller hver for seg. Det er i hovedsak to hovedformer for ANS:
Selskap der alle deltakerne har et ubegrenset ansvar for hele gjelden. Det vil si at hver deltaker hefter for hele gjelden. Det som en deltaker ikke klarer å betale kan kreves inn fra hvilken som helst av de andre deltakerne.
Selskap der ansvaret deles. Alle deltakerne har da samlet ubegrenset og personlig ansvar for hele selskapsgjelden. Forskjellen er at hver deltaker kun kan belastet opptil sin eierandel. Her er det viktig at det i selskapsavtalen står hvor stor eierandel hver enkelt person har.
Aksjeselskap, AS Et aksjeselskap er en virksomhet med begrenset ansvar. Ingen av eierne, altså aksjonærene, har et personlig ansvar for bedriften sine forpliktelser. Det vil si at eierne i utgangspunktet kun har mulighet til å tape det som de har kjøpt i aksjer. På grunn av av kreditorene kun kan gå til aksjeselskapet med sine krav, er det en rekke regler i aksjeloven som begrenser muligheten som eierne har til å forsyne seg med firmaet sine penger.
Trangen til å tilfredsstille behov er grunnlaget for all virksomhet, og også grunnlaget for alt vi mennesker foretar oss.
Primærbehov, altså førstebehov, er trangen til å spise, drikke og sove. Dette er naturlige behov. For å kunne leve trenger vi å oppfylle disse behovene.
Når primærbehovene er dekket, vil det komme flere behov som vi også ønsker å få dekket. For eksempel å arbeide, bo godt og elske. Slike behov kalles sekundærbehov. De er mindre grunnleggende behov som vi ønsker å få dekket, men som vi ikke må oppfylle for å leve. Sekundærbehov kan enten være noe vi har lært eller noe vi har skapt. Behovet for nye klær, ny bil og ny pynt til huset kan for eksempel ofte være skapt av reklame.
Maslows behovspyramide
Behovet for at omgivelsene er ryddige og rene har vært der siden sivilisasjonen ble skapt. Renhold har dermed en sammenheng med behov. Hvor mye renhold man har behov for vil variere fra person til person og fra gruppe til gruppe.
På arbeidsplasser ønsker man renhold for å kunne jobbe i omgivelser som skaper trivsel og har et godt inneklima. De som eier bygninger, uten å oppholde seg i dem, ønsker ofte renhold for å holde overflatene ved like og for at verdier ikke skal ødelegges på grunn av feil behandling.
Forretningslokaler som ønsker renhold har ofte som mål å skape tiltalende lokaler, som dermed trekker til seg flere kunder som igjen øker omsetningen. Dårlig renhold kan på lik linje gjøre at bedriften taper kunder og får dårligere omsetning.
På helseinstitusjoner og i næringsmiddelindustrien er renholdet ytterst viktig. Du kan lese mer om renhold på slike steder her.
