Smitte og smitteforebyggende tiltak

Posted on juni 23, 2016mai 13, 2019 by Eline Berre

Mange mikroorganismer er sykdomsfremkallende bakterier og virus, såkalte smittestoffer. Men for at man i det hele tatt skal bli smittet må man ha både en smittekilde, en smittevei og en smittemottaker. I denne artikkelen skal vi se nærmere på disse faktorene. Til slutt skal vi også ta for oss måter å bryte smitteveiene på.

Smittekilder

Mennesker
Mennesker som er syke, for eksempel har en forkjølelse, har store mengder av de infeksjonfremkallende organismene i injeksjonsområdet. Men vi mennesker kan også skille ut disse sykdomsfremkallende stoffene fra andre luftveier eller gjennom tarmen.

Friske mennesker er også bærere av ulike smittestoffer, i den såkalte normalfloraen vår. Dette er det naturlige bakterielivet som lever på huden, i tarmen, i munnhulen og også andre slimhinner.

Ved kontaktsmitte har bakterielivet som er på huden vår en spesielt stor rolle. Det lever nemlig store mengder med mikroorganismer i porene, svettekjertlene, foldene og talgkjertlene våre. Det er spesielt hendene våre vi må tenke over når det gjelder det å smitte andre. Vi er ofte smittebærere uten at vi vet det selv.

Dyr
Husdyr kan lett overføre smittestoffer til oss mennesker, spesielt til barn.

Det lille dyret husstøvmidden er plagsom for allergikere. Selve midden er ufarlig, men det er slimet den skiller ut som er problemet. Sammen med avføringen til midden gir dette slimet plagsomme allergiske reaksjoner. Det er spesielt den typen midd som lever av flass fra mennesker og dyr som gir problemer. Denne typen midd har det best der det er varmt og litt høy luftfuktighet. Sengetøyet er favorittplassen.

Insekter
I Norge er det for det meste husflua og kakerlakken som er smittebærere. De forurenser næringsmidler og overfører smittsomme sykdommer.

I varmere land skaper insekter flere problemer. Blodsugende mygg, fluer, lopper og lus overfører smittestoffer som malaria, gulsott og pest.

Fugler
Både via ekskrementer og direkte kan fuglene overføre smittestoffer. Inekstsplager kan komme av fuglereir.

Skadedyr
På grunn av at skadedyr som rotter og mus årlig spiser store mengder med mat, kan de overføre farlige smittestoffer gjennom infiserte næringsmidler.

Næringsmidler
Når det gjelder ulike tarminfeksjoner, er infisert mat en vanlig årsak. Vann kan bli forurenset av urin og avføring fra dyr og mennesker og dermed overføre mange sykdomsfremkallende bakterier og virus.

Smitteveier

Sykdomsfremkallende mikroorganismer kan både komme fra oss selv eller en ytre kilde.

Smitte overført fra oss selv
Smitte fra vår egen normalflora på huden og i tarmen kan bli overført til et sår eller en rift, slik at det blir infeksjon i såret. Smittestoffene kan også forårsake luftveisinfeksjoner.

Smitte overført fra ytre kilder
Kontaktsmitte
Direkte smitte er smitte som overføres direkte fra en person til en annen. Mikroorganismer som har lett for å dø utenfor kroppen, blir ofte smittet ved kontaktsmitte. Et eksempel er seksuelt overførbare kjønnssykdommer.

Indirekte smitte er derimot mer vanlig. Dette kommer fra mikroorganismer som kan overleve en stund utenfor kroppen. Indirekte smitte krever et mellomledd. Det kan være at smittebærer tar på et dørhåndtak, gelender eller vannkran. Deretter tar noen andre på samme ting og kan bli smittet. Infiserte hender er den vanligste årsaken, noe som gjør det viktig med god håndhygiene.

Inokulasjonssmitte
Inokulasjonssmitte, også kalt stikkskadesmitte, betyr innpoding. Smittestoffer som kommer inn i kroppen ved at vi for eksempel stikker oss på en infisert gjenstand eller får overført infisert blod, kommer under denne kategorien. Sykdommer som smitter på denne måten er for eksempel aids og hepatitt B.

For å forebygge en slik smitte er det viktig å emballere stikkende og skjærende gjenstander før vi kaster dem og aldri bruke bare hendene for å presse sammen søppel i en søppeldunk.

Luftbåren smitte
Smitte fra mikroorganismer overført gjennom lufta går under begrepet luftbåren smitte. Infiserte støv og dråpepartikler er grunnen til at smitten oppstår.

Infiserte støvpartikler kan blant annet komme av at det ytterste laget på huden vår ofte utstøter hudskjell som inneholder bakterier og sopp. Hudbakterier kommer dermed ut i lufta rundt oss. Ved å unngå oppvirvling av støv ved rengjøring og ved å fjerne støv og smuss regelmessig kan man redusere faren for overføring av luftsmitte.

Smittestoffer overført via små dråper, kalles dråpesmitte. Ved å snakke, nyse og hoste kan dråper bli overført fra en person til en annen. Store forsamlinger øker faren for å bli smittet. Ved at man bruker en rent papirlommetørkle foran munnen og nesen når man hoster og nyser, kan man minke sjansene for å smitte de rundt seg.

Mat- og vannbåren smitte
Mat og drikke som er infisert med giftstoffer produsert av bakterier og sopp, også kalt toksiner, kan gi tarminfeksjoner og forgiftninger. God håndhygiene og god næringsmiddelhygiene er viktig.

Fisk og kjøtt som er dårlig stekt eller kokt kan gi oss bendelorm, trikiner og rundorm.

Vannet vi drikker kan også gjøre oss syke. Dette skyldes ofte kolibakteriene som vokser i tarmen hos mennesker og dyr. Vannreservoar som ligger lavere enn bebyggelsen, altså tilsig av kloakkvann og gjødsel kan forårsake kolibakterier i vannet.

Insektoverført smitte
Insektoverførbar smitte, også kalt vektorbåren smitte, gir for det meste tarminfeksjoner her i Norge.

I varmere deler av verden spres insektene mer alvorlige sykdommer. Malaria, sovesyke og flekktyfus er noen eksempler.

Hvordan bryte smitteveiene

Rengjøre
Det å rengjøre regelmessig er et viktig tiltak for å bryte smitteveiene. Det er også viktig å rengjøre på riktig måte for å få bort mest mulig mikroorganismer og ødelegge vekstmiljøet deres. For å klare dette på best mulig måte, er det en rekke ting som er viktige:

Bruke rene kluter og mopper, altså skifte ut kluten med en ny med en gang den blir skitten. Bruk masse kluter og mopper!
Bruke rent utstyr generelt.
Ikke bruke rengjøringsvann men heller bruke mange kluter. Det å vri opp kluten i et skitten rengjøringsvann i bøtte, har man gått bort i fra. Bruk heller såpe fra flasker for å spraye med.
Bruk metoder som ikke virvler opp støv og bakterier.
Metoder som fjerner mest mulig av synlig smuss.
Lav restfuktighet etter vaskingen.
Vaskemetoder som ikke skader overflaten.

Desinifisere
Desinfisering kan i mange tilfeller være nødvendig sammen med vaskingen. Man kan desinfisere ved hjelp av varme eller ved hjelp av kjemiske midler som dreper bakteriene.

Ved flyttevask hos oss kan du være sikker på at alle håndtak, knotter, brytere og toaletter blir desinfisert etter vask. Vi kan også gjøre dette ved daglig renhold, husvask osv. om ønskelig.

Sterilisere
Desinfisering dreper det aller meste av mikroorganismer. Men noen ganger er ikke det nok. Dette gjelder for blant annet utstyr som skal brukes ved operasjon og hos tannlegen. Ved sterilisering fjernes absolutt alle mikroorganismene.

Kilde: Else Liv Hagesæter (2003), Renhold Mikrobiologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Mikroorganismene og deres levevilkår

Posted on mai 25, 2016mai 13, 2019 by Eline Berre

I denne artikkelen vil du lære litt om mikrobiologi. Mikrobiologi er nemlig læren om mikroorganismene, enklere sagt de små organismene og deres levevilkår.

Mikroorganismene kan enten leve som enkeltceller eller i celleklumper. Dette i motsetning til cellene i dyr og planter som kun finnes som en del av en organisme med mange celler og som helt klart ikke kan leve for seg selv i naturen.

Encellede mikroorganismer har alle de vanlige livsprosessene; vekst, energiomsetning og formering. Det er vanlig å dele inn mikroorganismene i fem hovedgrupper: Bakterier, mikroskopiske sopper, virus, protozoner og alger. Vi har tidligere tatt for oss gruppene bakterier og mikroskopiske sopper, så i denne artikkelen skal vi ta for oss de tre andre hovedgruppene.

Virus

Virus er organismer som ikke er selvstendige. De har ikke eget stoffskifte og lever derfor som en slags parasitt i bakterier, planter og dyr.

Hvordan er de bygd opp?
Virus er i hovedsak arvemateriale omringet av et skall. Skallet består for det meste av proteiner. Disse proteinene beskytter arvematerialet. Virusene er såpass små at vi kun kan se dem med et elektronmikroskop. De minste virusene kan vi faktisk ikke se i det hele tatt, uansett hjelpemidler.

Vekstvilkår
Siden virus ikke har noe eget stoffskifte, kan nye viruspartikler kun lages i en vertscelle, i cytoplasmaet eller i cellekjernen. Viruset trekker inn i en celle, hvor proteinkappen straks blir oppløst. Stoffskiftet i cellen blir deretter omprogrammert slik at cellene starter å lage nye virus. Etter hvert som cellen har produsert mange nye viruspartikler vil den tømme ut virusene til omgivelsene slik at virusene igjen angriper nye celler. Cellen som ble omprogrammert til å lage nye virus vil mest sannsynlig dø eller ta skade av det som har hendt.

Protozoner

Protozoner er en fellesbetegnelse på encellede dyr. Enkelte protozoner beveger seg ved hjelp av svingtråder eller flimmerhår, mens andre lever i fastsittende kolonier. Amøber er en type protozon som beveger seg ved å skyte utløpere til overflaten, for å så la celleinnholdet flyte over i utløpene.

Hvordan er de bygd opp?
Protozonene består av en tynn, bøyelig cellemembran, med protoplasma(levende cellemasse) og cellekjerne inni. Cellekjernen er beskyttet av en kjenemembran. Kjernemembranen beskytter arveanlegget mot blant annet bakterier og virus.

Protozonene kan formere seg både kjønnet og ukjønnet. Mest vanlig er ukjønnet formering som består av en enkel celledeling.

Skulle det oppstå ugunstige forhold, slik som inntørking, kan protozonet beskytte seg ved å ta form som en kule eller et egg, cysterform. Cellemembranen blir da til en fortykket, fast vegg. Cysterformen er en hvileform der protozonet ikke tar opp næringsstoffer og heller ikke har stoffskifte. Protozoner i cysterform kan spres i luften eller gjennom dyr og planter.

Vekstvilkår
Hav, sjø og fuktig jord er levestedene til protozoner. Her lever de som parasitter på andre organismer. De ernærer seg på materialer produsert av planter, dyr og andre mikroorganismer. De tar opp næringen ved at oppløste næringsstoffer drar gjennom den ytre celleveggen eller ved å spise gjennom en cellemunn. De kan “spise” blant annet bakterier og alger.

Dysenteriamøben spiser røde blodceller og malariaparasittene tar opp næringen sin fra den indre delen av røde blodceller.

Nytteverdi
Mange dyr har protozonene som næringsgrunnlag. Protozonene gjør også nytte for seg i nedbrytningsprosessen i kloakkrenseanleggene.

Skadevirkninger
Parasitter kan føre til sykdom hos mennesker og dyr.

Alger

Alger finnes i mange former og størrelser og er en fellesbetegnelse på plantelegemer uten rot, stengel og blad som har klorofyll. De kan være både små, encellede mikroorganismer og store planter.

Eksempler på forskjellige alger er tang og tare som er fastsittende, store brunalger (lever i havet), grønske som er flercellede grønnalger, (lever mest i ferskvann) og planteplankton som er for det meste kun encellede alger.

Vekstvilkår
Både ukjønnet og kjønnet formering er vanlig hos alger.

Enkelte alger kan bevege seg ved hjelp av flageller, mens andre kun lever i fastsittende kolonier.

Algene trenger en rekke ting for å kunne vokse: Oksygen, svovel, nitrogen, karbon, fosfor mm. Mangler det ett eller flere av disse stoffene vil veksten av algene bli svært begrenset. Mange næringsstoffer i vannet kan derimot føre til svært stor algevekst.

Alger har svært kort levetid, og når de dør er oksygen nødvendig til nedbrytningsprosessen. Er det mange døde alger som skal brytes ned, kan dette føre til at havbunnen blir helt fri for oksygen. Det blir da umulig for planter og dyr å leve der.

Fosfater gir god næring til algene. På grunn av blant annet dette, er det egne forskrifter for hvor mye fosfater det kan være i de ulike rengjøringsmidlene.

Vann med mye algevekst smaker og lukter mindre godt og kan også virke mindre fristende enn vann med mindre algevekst.

Nytteverdi
Algene er først og fremst et viktig næringsgrunnlag for planteetende dyr i både ferskvann og saltvann. Tang og tare kan brukes som gjødning. Algene blir malt opp til mel og brukt som tillegsgfor til husdyr.

Skadevirkninger
Enkelte alger kan lage giftstoffer som er skadelige for mennsesker og dyr. Blåskjellforgiftning kommer for eksempel av at blågrønnalger lager giftstoffer. Ekstremt stor vekst av blågrønnalger i fjorder og innsjøer kan føre til døden for fiskene i området. Blågrønnalgene kan i tillegg lage giftstoffer i drikkevann.
Kilde: Else Liv Hagesæter (2003), Renhold Mikrobiologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Mikroskopiske sopper

Posted on mai 12, 2016mai 13, 2019 by Eline Berre

Mikroskopiske sopper er en type mikroorganismer som er spredt i naturen blant mennesker, dyr og planter. De kan være både encellede og flercellede og enten runde, ovale eller trådformede.

I denne artikkelen skal vi ta for oss hvordan mikroskopiske sopper er bygd opp, vekstvilkårene, nytteverdien og skadevirkningen av mikroskopiske sopper.

Hvordan er de bygd opp?
En cellevegg omgir mikroskopiske sopper, slik at de får en fast form. Cellemembranen beskytter cytoplasmaet som er inne i soppcellen. Det er også gjennom cellemembranen at næringsstoffer kommer inn og avfallstoffer kommer ut.

Arvestoffet hos mikroskopiske sopper finner vi i cellekjernen, som igjen er omringet av en kjernemembran.

Som sagt kan mikroskopiske sopper være både encellede og flercellede. Gjærceller er et eksempel på encellede mikroskopiske sopper som eksisterer uavhengig av hverandre. Mer vanlig er det derimot med flercellede mikroskopiske sopper i form av trådlignende soppceller, også kalt hyfer, som kun vokser i spissen. Disse hyfene har tverrvegger og de fortsetter å henge sammen for å så utvikle en nettverk av soppceller, også kalt mycel.

Knoppskyting er formeringsformen hos gjærceller. Det vil si at cellekjernen deler seg i to, før den ene delen trenger ut til en nydannet knopp. Deretter blir knoppen avsnørt og kan dermed klare seg selv som en selvstendig gjærcelle.

Sporedannelse er den mest vanlige kjønnede formeringen hos mikroskopiske sopper. Soppsporer tåler ofte både inntørking og mangel på næringsmidler og kan spres med for eksempel vind eller vann.

Vekstvilkår
Soppene mangler klorofyll. De er også avhengig av organisk næring (næring fra dyre- eller planteriket), slik som mennesker og dyr. De kan enten være snyltere eller råtevekster. Snyltere er rett og slett parasitter som snylter på planter og noen ganger dyr. Råtevekstene kalles saprofytter og finner næringen sin i dødt organisk materiale.

Soppene er nødt til å skille ut enzymer som bryter ned organisk materiale utenfor cellen. Dette er på grunn av den kraftige celleveggen de er omgitt av. De kan rett og slett ikke ta opp faste partikler.

Mikroskopiske sopper lever som oftest best i temperaturer rundt 26 grader. De kan også tilpasse seg tropiske strøk, og når dette skjer, kan soppene lettere gi infeksjoner hos mennesker.

Soppene kan i hovedsak ikke bevege seg, men det finnes unntak. Noen kan nemlig bevege seg i vann ved hjelp av en svingtråd.

Nytteverdi
Soppene skiller ut enzymer. Dette er det mulig å utnytte, noe vi i stor grad gjør. Et eksempel er gjæringsprosesser som vi bruker ved blant annet ølproduksjon, vinlegging og brødbaking. Et annet eksempel er produksjon av enzymer som vi utnytter i vaskemidler, kjemisk industri, produksjon av medisiner og melkeprodukter som ost.

Soppen sin viktigste nytteverdi er derimot i naturen. Her har nemlig soppen som oppgave å bryte ned organisk materiale. Uten soppen ville jorden ha vært en stor søppeldynge av døde organismer. Soppene gjenvinner rett og slett næringstoffene i organisk materiale, og gjør plass til nye plantevekster.

Skadevirkninger
Parasitter kan føre stor skade på blant annet trær og jordbruksvekster ved å forårsake tørr-råte på poteter, meldugg på frukt og bær og skader på trevirke.

Sopp ødelegger også matvarer og dyrefor. Sopper som danner soppgifter, også kalt mykotoksiner, er de som fører mest skade. Soppgift som ikke blir oppdaget kan føre til sykdom hos dyr og mennesker. Og det trenger ikke å være så lett å oppdage soppgifter. De gir nemlig verken lukt eller smak og tåler både koking, steking, tørking og frysing.
Kilde: Else Liv Hagesæter (2003), Renhold Mikrobiologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Bakterier

Posted on april 29, 2016mai 13, 2019 by Eline Berre

Bakterier er den største av de fem hovedgrupper innenfor mikroorganismene. Bakteriene er små, encellede organismer som vi kun kan se gjennom et mikroskop.

I denne artikkelen skal vi ta for oss hvordan bakteriene er bygd opp, vekstvilkårene, livssyklusen, nytteverdien og skadevirkningen av bakterier og ulike bakteriegrupper.

Hvordan bakteriene er bygd opp

Bakteriecellen
En bakterie består enkelt sagt av en cellevegg, cellemembran, cellesubstans og arvemateriale (DNA).

Celleveggen beskytter bakterien mot påvirkning utenfra. Enkelte bakterier har en cellevegg som inneholder et ytre lag av fett. Dette fettholdige laget beskytter bakteriene mot angrep fra desinfeksjonsmidler og hvite blodceller.

Cellemembranen er en tynn hinne som lager en slags sperre mellom den indre delen av cellen og veggen som ligger som et vern utenfor.

Cellesubstansen er den delen av bakterien der stoffskiftet foregår. Her ligger også arvematerialet til bakterien.

Sporer
Enkelte bakterier av evnen til å danne sporer. Dette vil si at de går inn i en slags hviletilstand når forholdene blir ugunstige. Sporene kan minne om hardføre korn og tåler både koking, frysing, inntørking og sterke kjemiske midler. Når det igjen blir gunstige forhold (se under vekstvilkår), vil sporene igjen utvikle seg til formeringsdyktige bakterieceller.

Flageller og flimmerhår
Flageller en en slags svingtråd som enkelte bakterier kan bruke for å bevege seg. Disse flagellene kan enten være i enden eller i begge endene av bakterien.

Flimmerhår er også noe enkelte bakterier kan bruke for å bevege seg. Dette er små, bevegelige og tettvokste hår mange steder på celleveggen hos noen av bakteriene.

Både flageller og flimmerhår gjør det enklere for bakterier å spre seg på en fuktig flate.

Bakteriene og deres vekstvilkår

Bakteriene formerer seg ved å dele seg selv, også kalt deling. Men det er mange faktorer som må være tilstede for at bakteriene skal kunne klare å både vokse og dele seg. Disse faktorene skal vi ta for oss nå.

Næringsstoffer
Det er utenfor selve cellen at fordøyelsesprosessen til bakteriene starter. For å klare å ta opp næring er bakteriene nødt til å skille ut enzymer gjennom celleveggen. Enzymene hjelper til med å bryte ned næringsstoffene til såpass små bestanddeler at de kan passere gjennom porene i celleveggen for å dermed komme inn i cellen. Etter at cellen har “fordøyd” næringsstoffene produserer den avfallsprodukter som melkesyre og eddiksyre.

Bakteriene trenger de samme næringsstoffene som oss mennesker. Protein, karbohydrater og fett er noen av de viktigste næringsstoffene.

Fuktighet
Tørre omgivelser vil gi bakterien lite eller ingen sjanse til å formere seg. Bakteriene trenger nemlig fuktighet for å kunne dra nytte av næringsstoffene.

Temperatur
Bakteriene har ulike krav til temperatur etter hvilken type bakterie det er snakk om. Alt i fra minus 12 grader til 65 varmegrader er temperaturer forskjellige bakterier kan formere seg og overleve i. Her er noen eksempler som kanskje forenkler det litt:

Sykdomsfremkallende bakterier har det best når temperaturen er mellom 8 og 45 grader.
Forråtnelsesbakteriene, de som får maten til å smake vondt, trives best med temperaturer mellom minus 2 og 20 plussgrader.
Nyttige bakterier, som melkesyrebakterier, har det best med temperaturer mellom 15 og 30 plussgrader.

Surhetsgrad
Et nøytralt miljø med en pH på ca. 7, er det de fleste bakterier trives best med. Et surt miljø med lavere pH-verdi vil gjøre at bakteriene mistrives. Enkelte bakterier tåler derimot mye lavere pH-verdi, blant annet melkesyrebakterier.

Oksygen
Når det gjelder behovet for oksygen kan ve dele bakteriene inn i 3 grupper:

Aerobe bakterier er avhengige av oksygen til stoffskiftet sitt.
Fakulative bakterier kan leve både med og uten oksygen. Det er i denne gruppen vi finner de fleste bakterier.
Anaerobe bakterier tåler ikke oksygen.

Bakterienes livssyklus

Bakteriene sin livssyklus kan deles inn i fire faser, som vi nå skal gå nærmere inn på.

Nølefasen
I nølefasen prøver bakteriene å tilpasse seg det nye miljøet. Nølefasen blir lengre jo kaldere temperaturer det er. Bakteriene vil da nemlig bruke lengre tid på å formere seg. Dette utnytter vi ved å fryse matvarer.

Bakteriene skiller i nølefasen ut enzymer for å kunne nyttegjøre seg av næringsstoffene. Disse enzymene er noe av grunnen til slim som legger seg utenpå kjøtt.

Vekstfasen
I vekstfasen formerer bakteriene seg, og antallet bakterier vil derfor øke. Jo høyere temperatur, jo raskere vil bakteriene dele seg og bli til flere.

Den stasjonære fasen
Den stasjonære fasen er en slags stillestående fase der det dør like mange bakterier som det blir dannet.

Dødsfasen
Dødsfasen kan komme av mangel på næringsstoffer eller av at bakteriene dør av sine egne avfallsprodukter. I dødsfasen dør det flere bakterier enn det blir dannet slik at antallet bakterier minker.

Bakteriegrupper

Bakteriene kan deles i tre grupper med utgangspunkt i hvilken form de har.

Kokker (frøform).
Stavbakterier (stavform).
Spiriller (korketrekkerform)

De fleste bakteriene er enten kokker eller stavbakterier.

Nytteverdien av bakteriene

Naturen er avhengig av bakteriene, blant annet når det gjelder nedbrytningsprosesser, som skjer ved hjelp av forråtnelsesbakteriene.
Vi mennesker er også avhengig av bakterier, blant annet for å ta opp næringsstoffer.
Næringsmiddelindustrien lager blant annet yoghurt, rømme og kulturmelk ved hjelp av bakterier.
De fleste bakterier er enten nyttige for mennesker og dyr eller gjør ingen skade.

Skadevirkningene av bakteriene

Mange bakterier kan gi sykdommer om de kommer fram til deler av kroppender de ikke hører hjemme. Slike bakterier i mat vil kunne gjøre mennesker og dyr syke.
Vondt lukt kan forekomme i blant annet fuktig treverk eller fuktig isolasjonsmateriale. Lukten kan minne om muggsopp, men det er altså en sjanse for at det er bare bakteriene som skaper lukta.