Vedlikehold av hud og skinn

Vedlikeholdsmidler for inventar

Posted on by

 

 

Renholdsmidler kan deles inn i ulike produktgrupper. I gruppe 4 har vi vedlikeholdsmidler, som igjen kan deles inn i ulike undergrupper:

  • 4-1: Polish for grunnbehandling
  • 4-2: Toppolish for halvharde gulvbelegg
  • 4-3: Spraypolish
  • 4-4: Våtpleiemiddel for gulv
  • 4-5: Voks med løsemiddel
  • 4-6: Vedlikeholdsmidler for inventar

I denne artikkelen skal vi ta for oss gruppe 4-6: Vedlikeholdsmidler for inventar. Du kan lese om gruppene 4-1 til 4-5 her og her. 

 

Bruksområde
Vedlikeholdsmidler for inventar brukes for å forenkle renholdet og for å få inventaret til å se penere ut.

 

Møbelolje
Møblelolje blir også kalt teakolje. Slik olje består av mineraloljer tilsatt løsemidler og tørkede oljer.

Mørke, ulakkerte treslag, deriblant teak, er bruksområdet til møbelolje. Oljen vil nemlig hindre at treet tørker ut.

Har man ikke møbelolje, kan man bruke vanlig linolje.

Skal man bruke kluter tilsatt møbelolje må man være obs på at de kan være selvantennelige. De må derfor brennes eller gjennomfuktes med vann før de kastes. Gjør dette rett etter bruk, ikke la de bli liggende.

 

Møbelpolish
Voks og oljer løst opp i løsemidler er ingrediensene i møbelpolish. Det kan også være tilsatt silikon slik at polishen gir en mer vannavstøtende overflate. Bruksområdene er lakkerte og polerte møbler.

Bruker man møbelpolish riktig vil møbelflatene blanke, uten å bli fete. Man må da også være obs på å ikke overdosere.

 

Skinnmidler
Skinnmidler brukes på skinnmøbler. I tørre og oppvarmede rom kan nemlig skinnmøblene tørke inn og få sprekker i overflaten. Ved å regelmessig tilføre møblene nytt fett vil man unngå dette.

Skinnmidler består av syntetiske vokser og fettstoffer. Dette er spesialprodukter som bør kjøpes hos forhandlere som har spesialisert seg på skinnmøbler.

 

Les også:

 

Kilde: Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Navn og begreper innen kjemi

Stoffgrupper i rengjøringsprodukter

Posted on by

 

 

Renholdsmidler er ofte svært komplekse. De inneholder mange ulike stoffer som alle har forskjellige funksjoner. Vi skal i denne artikkelen se nærmere på stoffgruppene som er i rengjøringsproduktene.

Den kanskje viktigste stoffgruppen er tensider, altså overflateaktive stoffer. Det er tensidene som står for selve effekten av rengjøringen. Byggere er en annen stoffgruppe. Denne gruppen blir tilsatt for å bedre effekten av rengjøringen. Vi har i tillegg andre tilsetningsstoffer som tilsettes for å gi produkter spesielle egenskaper. Eksempler på slike tilsetningsstoffer er desinfeksjonsmidler, korrosjonsinhibitorer, mykningsmidler og skumdempere. I kalkfjerningsmidler er det nødvendig med organiske og uorganiske syrer. For å sørge for at middelet får en så konstant pH-verdi som mulig, blir en buffer tilsatt. Bufferen hjelper til med å holde en konstant surhetsgrad. Mange produkter inneholder dessuten parfyme og farge. Gulvpleiemidler, altså vedlikeholdsmidler for gulv , har tilsatt voks eller organiske polymerer med tilsvarende egenskaper.

Nedenfor går vi mer i dybden av hver enkelt stoffgruppe.

 

Tensider

De aktive stoffene i renholdsmidler er tensidene, også kalt overflateaktive stoffer. De løser opp fett og smuss fra overflatene og holder det løst i rengjøringsvannet.

Tensider kan deles inn i to hovedgrupper: Naturlige såpetensider og syntetiske tensider. Syntetiske tensider er laget av kjemikere og laget industrielt. Såpetensider lages av lut og fett i form av olje eller dyretalg.

Tensider er asymmetriske molekyler, dvs. at det er to molekyler som er vidt forskjellige. Den ene delen, hydrofil, er løselig i vann. Den andre delen, lipofil, er løselig i fett. Siden fett ikke er løselig i vann, kan ikke fettholdig smuss vaskes bort med kun vann. Tilsetter man derimot tensider i vannet , vil det hjelpe til med å løse opp fettet. Dette er fordi den lipofile delen av tensidmolekylene trekker seg mot det fettholdige smusset og løser det opp. Den hydrofile enden vender seg mot vannmolekylene og sørger for at smusset holder seg flytende i vannet.

Kort sagt er tensidene sin oppgave i rengjøringsprosessen å nedsette overflatespenningen i vannet, løse opp smuss fra overflater, holde smusset flytende i rengjøringsvannet og hindre at smuss fester seg til en ren flate.

Tensider kan også brukes til sopp– og algedrepende midler. De løser nemlig opp den fettholdige celleveggen slik at cellen går i oppløsning. Bakteriene blir dermed ødelagt.

Man kan dele tensidene inn i anioniske(negativt ladde), kationiske(posetivt ladde) og amfotære(både positivt og negativt ladde) ladninger, etter den elektriske ladningen på molekylene. De fleste tensider er elektrisk ladde, altså ioner. Uladde tensider kalles ikke-ioniske. 

Eksempler på anioniske tensider er fettsyresåpene og alkylbenzensulfonatene. Anioniske tensider er billige å produsere og på grunn av en rekke faktorer gir de god nok effekt på renholdet. De har nemlig gode skumdannende og smussbærende egenskaper. De har også god evne til å trekke inn i smusset og holde smuss og fett flytende i rengjøringsvannet. I tillegg har anioniske tensider ingen korroderende eller etsende virkning. Effekten blir heller ikke redusert i hardt vann. Anioniske tensider er ikke giftige og de er ganske snille mot huden. De er derimot vanskelige å skylle bort og effekten er dårlig på gammelt, fastsittende smuss.

Kationiske tensider har ikke like gode effekter innen renhold som anioniske tensider. De brukes derfor for det meste som dispergeringsmidler, emulgatorer, fuktemidler og korrosjonshindrende midler. De brukes også til desinfeksjon og til å mykgjøre tekstiler. Kvartære ammoniumforbindelser hører med til gruppen kationiske tensider. Kvartære ammoniumforbindelser brukes mye i desinfiserende midler i næringsmiddelindustrien.

Atmofære tensider har i et og samme molekyl både en syre-og basegruppe. Det er dermed pH-verdien som bestemmer om molekylet er positivt eller negativt ladd. Den aktive desinfiserende effekten har man når pH-verdien er mellom 3 og 10. Ellers virker atmofære tensider mye likt som kvartære ammoniumforbindelser.

 

 

Byggere

For å øke effekten tensidene har på rengjøringen blir byggere tilsatt som hjelpestoffer. Byggerne kan være enten enkle uorganiske salter og komplekse organiske forbindelser.

Baser
pH-verdien har mye å si når det gjelder effekten på et middel. Det er derfor viktig å regulere pH-verdien i en bruksløsning. Økende pH gir som oftest økt effekt på renholdet. Basiske, altså alkaliske midler blir derfor tilsatt baser. Disse basene kan for eksempel være natrium- eller kaliumhydroksid, altså lut, eller ammoniakk. Disse stoffene vil, i tillegg til å gjøre produktet basisk, hjelpe til med å løse opp fett, proteiner og karbohydrater. De hydrolyserer nemlig næringsstoffene slik at de kan løses opp og fjernes.

I grovrengjøringsmidler kan vi blant annet finne baser som natriumkarbonat og natriumhydroksid. Begge har en god effekt når det gjelder å løse opp proteiner. Vær obs på at de også har en veldig korroderende effekt på aluminium, sink og tinn. I vanlige rengjøringsmidler er natriumhydroksid den sterkeste basen vi har. Natriumkarbonat er en billig base som brukes i middels sterke og sterke grovrengjøringsmidler.

To andre vanlige baser er silikater og metasilikater. Disse basene er milde og kan til og med hindre korrosjon av aluminium. Metasilikatene er sterke baser og silikatene har middels evne til å emulgere og dispergere.

Ammoniakk er også en base. En svært sterk base. Salmiakk er fortynnet ammoniakk. Salmiakk matter maling og gir skade på polish og gulv laget av linoleum. Det kan derfor være smart å bruke andre midler med samme effekt som er mindre skadelige. Ammoniakk har i tillegg en sterk og ubehagelig lukt. Gassen irriterer slimhinnene i øynene, munnen og nesen. Hensyn til arbeidsmiljøet er derfor en annen grunn til å unngå bruk av ammoniakk.

Fosfater
Fosfater blir av miljømessige grunner ikke lenger brukt i rengjøringsmidler. Tidligere ble fosfater brukt som pH-regulerende midler og som kompleksbindere i rengjøringsmidler.

 

 

Organiske byggere

De vanligste organiske byggerne er karboksymetylcellulose og aminokarboksyler (f.eks. EDTA og NTA).

Aminokarboksylsyrer
Amionkarboksylsyrer er erstatningen til fosfatene når det gjelder kompleksbinding. Tungmetallione som gjør vannet hardt kan bindes slik at at vannet blir bløtere. Tensidene får dermed utnyttet sin virkning.

Man skal være forsiktig med å bruke EDTA og NTA. EDTA brytes utrolig sakte ned i naturen og NTA kan være kreftfremkallende og stimulere til algevekst og forurense grunnvannet.

Polyakrylater kan også brukes som en erstatning for fosfat. Men de brytes sakte ned og binder ikke tungmetaller.

 

Tykningsmiddel
For å holde smusset svevende slik at det igjen ikke setter seg på flater som allerede er rengjort får midlene hjelp av karboksymetylcellulose. Doseringen blir også lettere. De vaskeaktive stoffene er ikke flere i et tyktflytende middel enn i et tyntflytende middel.

 

 

 

Tilsetningsstoffer

Stoffer som brukes for å gi et produkt spesielle egenskaper kalles tilsetningsstoffer. Eksempler er desinfeksjonsmidler, parfyme, korrosjonsinhibitorer og skumdempende midler. Buffere er også i denne gruppen. Buffere brukes for å gi et produkt en bestemt og konstant pH-verdi, selv ved uttynning av produktet.

 

Desinfiserende stoffer
Skal man lage midler som i tillegg til renholdseffekten skal ha en desinfiserende virkning, tilsetter man desinfiserende stoffer. Stoffene blir også brukt brukt som basis for rene desinfeksjonsmidler (mest brukt i næringsmiddelindustrien og i helsevesnet).

 

Korrosjonsinhibitorer
Produkter som skal brukes på korrosjonsutsatte flater blir tilsatt korrosjonsinhibitorer. Dette hindrer at flaten skades under rengjøring. Metallflater må for eksempel beskyttes om de skal rengjøres med sure midler. silikater, dietanolamin og natriumbenzoat er aktuelle stoffer.

 

Buffere
For å holde en stabil pH-verdi i bruksløsningen blir buffere tilsatt. Dermed vil pH-verdien holde seg stabil og produktet unngår at egenskapene blir svekket, selv om man rengjør smuss som er svært surt eller basisk. Fosfater, sitrater og karbonater kan brukes som buffere. Dette er altså saltene til fosforsyre, sitronsyre og karbonsyre.

 

Mykningsmidler
Gulvpolish kan tilsettes mykningsmidler. Plaststoffene i produktet vil da få en mykgjørende effekt. Et av de mye brukte stoffene er dibutylftalat. Stoffet byttes dog ut mot andre stoffer, da det kan føre til forstyrrelser i utviklingen til planter og dyr, forstyrrelser så alvorlig som kjønnsskifte.

 

Parfymer
Industriparfymer blir tilsatt i en del rengjøringsprodukter for å gi produktet en god lukt, eller kanskje mest av alt for å kamuflere lukten som produktet i utgangspunktet har. Parfymene som brukes i renholdsmidler gir en ren lukt og brukes også for å gjøre produktet gjenkjennbart. Allergikere kan dog reagere på parfymer. Alternativet er da parfymefrie midler.

 

Fargestoffer
For å gi produktene er tiltalende farge og identitet blir fargestoffer tilsatt. Allergikere kan reagere på fargestoffer. Alternativet er da produkter uten fargestoffer.

 

Skumdempere
For å hindre eller dempe skumdannelse blir skumdempere tilsatt. Midler som brukes når man rengjør med maskiner inneholder ofte skumdempere. Den vanligste skumdemperen er polydimetylsiloksan.

 

Oksidasjonsmidler
For å gjøre det lettere å bleke fargede flekker tilsettes oksidasjonsmidler. Klorforbindelser er det vanligste å bruke. Økt pH-verdi gir økt oksiderende virkning.

 

 

 

Organiske løsemidler


Midler utviklet for å klare vanskelige og spesielle renholdsoppgaver, kan inneholde løsemidler. Fastsittende fett og smuss vil være enklere å løse opp ved bruk av løsemidler. Gulvpleiemidler kan også inneholde små mengder organiske løsemidler, først og fremst alkoholer. Både enverdige alkoholer som isopropanol og flerverdige alkholer som etandiol (også kjemiske slektninger) kan brukes.

Polare løsemidler som som alkoholer og estere løser polart fett, altså vegetabilsk og animalsk fett.

Upolare løsemidler som bensin og parafin løser upolart fett, altså fett som solarolje og fyringsolje.

Man bør kun bruke organiske løsemidler når det er ytterst nødvendig. De er nemlig svært helseskadelige.

 

 

 

Syrer

Sure produkter er nødvendig ved fjerning av kalkbelegg, irr og rust. Syrer kan også gjøre det enklere å bryte ned og løse opp flekker av fett, karbohydrater og proteiner. Fosforsyre er en vanlig syre i slike produkter. Denne syren er uorganisk og kan brukes på metaller uten å gi skade. Organiske syrer som sitronsyre og eddiksyre kan også brukes. De er dog ganske svake, men fører ikke til korrosjon, i motsetning til sterke uorganiske syrer som salpetersyre og svovelsyre. Sterke syrer har en desinfiserende virkning.

I sterkt sure rengjøringsmidler kan også syrer som salpetersyre, sulfaminsyre, natriumbisulfat og sitronsyre brukes.

Salpetersyre er en sterk, flytende, uorganisk syre som uten unntak må brukes i fortynnet form. Syren er korroderende på forkrommet, forniklet og fortinnet materialer. Den er derimot ikke korroderende på rustfritt stål og lite korroderende på aluminium.

Sulfaminsyre er en sterk, uorganisk syre i pulverform. Syren er like sterk som salpetersyre og svovelsyre, men det korroderer ikke like mye.

Natriumbisulfat kommer i pulverform. Løst i vann dannes en sterk, sur løsning. Natriumbisulfat blir mye brukt i rensemidler for toalett.

Sitronsyre og eddiksyre er svake, organiske syrer. De korroderer mindre enn de uorganiske syrene, men de er også mindre effektive. Man må være obs på at sitronsyre er svært aggressiv mot emalje. Syrene er ellers ganske ufarlige å bruke.

 

Les også:

 

Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Krav man bør stille til overflater på vegger, tak og gulv

Overflatebehandle harde gulv med gulvpolish

Posted on by

 

 

Ved å overflatebehandle harde gulv blir de lettere å holde rene. Den kanskje vanlige måten å overflatebehandle gulv på er å bruke gulvpolish. Vi skal i denne artikkelen ta for oss hvordan man skal gå frem når man har tenkt å overflatebehandle harde gulv

Først og fremst er det viktig å vite at enkelte gulv ikke skal overflatebehandles med vanlig polish da de kan ta skade, bli for glatte o.l. Eksempler på gulv der man ikke skal bruke vanlig polish er ikke-ledende gulv (må behandles med ledende polish), gulv med PUR-overflate, gulv i rom med masse vått søl og såkalte sklisikre gulv.  

Før i tiden måtte man fjerne gammel polish før man skulle legge på ny, da de gulnet. Dette trenger man vanligvis ikke å gjøre med dagens polishtyper. Unntaket er om den gamle polishen er nedslitt og ujevn. Man må da fjerne gammel polish før man tar på ny. Vi skal nå ta for oss hele prosessen når det gjelder å overflatebehandle harde gulv med gulvpolsish.

 

 

Rengjøre/skure

Det er viktig med en grundig rengjøring før man skal overflatebehandle et gulv med polish. Hvordan gulvet bør rengjøres avhenger av tidligere gulvbehandlinger.

 

Nye gulv
Nye gulv av linoleum må rengjøres grundig med vann tilsatt normalrengjøringsmiddel med en pH på 5-8. Bruk så lite vann som mulig. For mye vann fører til at vannet trenger ned i belegget og det vil ta lengre tid før gulvet igjen blir tørt.

Nye gulv av PVC som i tillegg har en fet overflate på grunn av rester av produksjonsfett kan ha behov for å rengjøres med fettløsende grovrengjøringsmidler med en pH på 9-10,5.

Gulv med mye semtstøv o.l må få fjernet alt av tørr av løs, tørr tilsmussing før rengjøring med våt metode. Dette kan enten gjøres med støvsuger eller en tørr syntetisk mopp.

 

Gamle, ubehandlede gulv
Tilsmussingen og gulvtypen bestemmer hvor grundig rengjøring som trengs på gamle gulv.  Gamle gulv av linoleum som har utviklet en porøs, sprukken overflate må behandles med særlig forsiktighet. Lite og rent vann bør brukes. Eventuelt kan man tilsette litt normalrengjøringmiddel med en pH på 5-7. Skummer vannet kan dette være på grunn av såperester fra tidligere rengjøringer. PVC-gulv tåler sterkere rengjøringsmidler og også mer vann.

 

Polishbehandlede gulv
Er man nødt til å fjerne gammel polish før man tar på ny må man bruke vann med et polishfjerningmiddel og en skuremaskin for gulv. Gulvet må hele tiden være vått mens man arbeider. Om ikke vil oppløste polishrester igjen feste seg til belegget. Legg derfor rengjøringsvann utover gulvet med svaber, mopp eller klut. La vannet ligge så lenge som anvist. Skur deretter gulvet med en skuremaskin. Skur gulvet helt til gulvet er helt fritt for gammel polish.

Det finnes også spesialmidler som sørger for at man kan løse opp polish uten bruk av maskin. Legg vann med spesialmiddel på gulvet og bearbeid gulvet med mopp eller klut samtidig som middelet får virke inn. Gulvet må hele tiden være vått under arbeidet. Sug deretter opp rengjøringsvannet med en vannsuger. Nøytralisering, altså skylling, er som oftest ikke nødvendig.

 

 

Skylle

For å nøytralisere gulvet kan skylling være nødvendig. Skyll gulvet to til fire ganger med rent vann, etter skuring med basisk middel. Man kan i mindre rom legge ut skyllevannet med svaber, mopp eller klut.

En vannsuger er det beste å bruke for å igjen fjerne vannet fra gulvet. Nal gjerne sammen vannet med en myk gulvnal før du suger det opp med vannsugeren.

Store flater kan enklest nøytraliseres ved å skylle gulvet med rent vann og en kombinasjonsmaskin.

Ved å måle pH-verdien med et pH-papir kan man etter nøytraliseringen forsikre seg om at gulvet har en nøytral pH-verdi, altså en pH på rundt 7.

 

Tørke

Ofte skal gulvet være tørt helt tørt før man legger på ny polish. Enkelte polisher skal dog legges på et rent og fuktig gulv. Hvor lang tørketid gulvet trenger før det er helt tørt avhenger av gulvkvaliteten, lufttemperaturen og lufttemperaturen.

Gulv av linoleum og porøse steingulv kan trekke til seg en hel del fuktighet som må være helt borte før man legger polish. Høy restfuktighet vil nemlig føre til dårlig feste for polishen. Tørketiden vil normalt være:

  • Linoleum: 1 døgn
  • PVC: 0,5-1 time
  • Tette steingulv: 0,5-1 time
  • Porøse steingulv: 2-3 timer

 

Overflatebehandle

Når gulvet er både rent og tørt, kan man endelig overflatebehandle det med et egnet middel. Hvilken type middel man bør velge avhenger av gulvbelegget, videre vedlikeholdsmetode og tilgangen på vedlikeholdsmaskiner.

 

Linoleum
Gamle og sprukne gulv av linoleum kan ha behov for å fylles opp og poleres med gulvvoks, altså voks med løsemiddel, før overflatebehandling med porefyller. Voksen isolerer nemlig basiske rester som har trekt seg ned i belegget og ellers ville ha skadet polishen. Voksen fyller også opp porene.

Gamle gulv av linoleum bør ha en porefyllende polish, grunner,  som grunnbehandling for ny behandling av overflaten. Ett til to lag med grunner er ofte nødvendig. Hvert strøk må være 100% tørt før man legger på en nytt lag. Om ikke kan stygge skjolder som vanskelig kan gjøres noe med senere oppstå. Tørketiden avhenger blant annet av tykkelsen på polishen og gulvbelegget, og ligger vanligvis på mellom 30 min og en time.

Helt til slutt polerer man gulvet med gulvvoks emulgert i vann. Eventuelt kan man heller avslutte med ett-to strøk toppolish.

Virker gulvet ru når man stryker med hånden etter første strøk med grunner/polish  må man polere med en maskin påsatt en fin renseskive. Dette vil slipe bort linoleumsfibrene som reise seg når gulvet var vått. Løse partikler kan samles opp med en fuktig mopp før man starter med neste strøk.

Nye linoleumsgulv trenger ofte kun vedlikehold med gulvvoks eller polish.

 

PVC
Følg leverandørenes anbefaling når det gjelder tykkelse på polishstrøkene og antall strøk med polish. Er det ingen spesielle anbefalinger bør man i rom med trafikkfelt legge første strøk i hele rommet, andre strøk i trafikkfeltene og tredje strøk over hele gulvet igjen. I rom med lite trafikk holder det å legge ett til to strøk over hele gulvet.

Pass på at gulvet er helt tørt før neste strøk legges. Dette for å unngå skjolder som vanskelig kan gjøres noe med senere. Tørketiden avhenger blant annet av tykkelsen på strøkene og luftfuktigheten, men ligger vanligvis på mellom 30 minutt og en time.

For å påføre polishen kan man bruke en polishutlegger, en ren sentrifugert mopp eller en gulvklut. Ofte gir tynne strøk det beste festet.

Bestemmer man seg for å bruke mopp er det viktig at den er fuktig og av et materiale som ikke loer, for eksempel mikrofiber eller polyester. Vannet i den fuktige moppen sørger for at polishen ikke trekker inn i moppfibrene. En garnmopp vil være enklere å jobbe med om man bruker en gammel mopp der man har klippet bort garnet rundt ytterkantene.

Polerer man gulvet med en høyhastighetsmaskin noen dager senere vil man få en ekstra tett og slitesterk polish. Det er dog noen polisher som er så harde at leverandørene ikke anbefaler polering med høyhastighetsmaskin.

 

Steingulv
På enkelte steingulv kan vanlig overflatepolish gi et for glatt resultat. En porefyllende polish, grunner, vil være best å bruke på steingulv som trenger overflatebehandling. Såkalt steinfix er også et alternativ som gir en grovere og mindre glatt overflate. Tørketiden er som hos vanlig polish.

 

Lakkerte tregulv
En såkalt parkettoppfrikser kan brukes for å vedlikeholde lakkerte gulv av tre. Den inneholder blant annet tensider og akryl-kopolymerer. Parkettoppfriskeren påføres i et jevnt og tynt lag, etter at gulvet er rengjort grundig. Påfør middelet med en fuktig mopp som ikke loer. Bytt mopp underveis om moppen blir skitten. La gulvet tørke i 30 minutter etter påføring. Maskin er ikke nødvendig under poleringen.

 

Les også: 

 

Kilde: Else Liv Hagesæther og Kjell Bård Danielsen (2003), Renhold – Metoder, utstyr, maskiner, Oslo: Yrkeslitteratur as

Maskin

Store maskiner til renhold: Del 1

Posted on by

 

 

Av og til er det nødvendig med store maskiner for å utføre renhold. Vi skal i denne artikkelen kort ta for oss noen av dem: Industrisugere, sentralsugeanlegg, feie-/sugemaskiner, kombinasjonsmaskiner, robotmaskiner og dekkskuremaskiner.

 

Industrisugere
Trenger man å suge opp store mengder tørt eller vått materiale, for eksempel på byggeplasser, er en industrisuger tingen.

Industrisugere er i prinsippet bygd opp på samme måte som vanlige, små støvsugere. De kan ha en eller flere motorer. Noen indutrisugere har store filter og støvbeholdere. Industrisugere kan også utskille støv og avfall ved hjelp av sentrifugalkraften. Utskillingen skjer da i en beholder som kalles syklon.

De fleste industrisugere kan brukes til å suge opp både vått og tørt materiale. Har industrisugeren et filter må filteret tas ut og byttes med en flottør dersom man skal suge opp vått materiale. Dette er for å kunne stoppe sugeeffekten før det kommer inn så mye vann i beholderen at vannet kommer inn i motoren.

Enkelte industrisugere har en innebygd lensepumpe. Denne pumpen gjør det mulig å jobbe fortløpende med vannsug uten å trenge å stoppe opp for å tømme ut oppsugd, skittent vann. Ved å legge en slange fra maskinen til et avløp, vil det skitne vannet bli pumpet ut samtidig som man arbeider.

 

Sentralsugeanlegg
Et sentralsugeanlegg inneholder et sugeaggregat med et filter eller en utskiller, rørsystem, tilkoblingspunkter, sugeslange og sugerør med munnstykker. Anleggene finnes i både små og store versjoner. Store sentralsugeanlegg monteres ofte i sore bygg med teppegulv eller der det dannes mye støv.

Store sentralsugeanlegg har gjerne ett eller flere sugeaggregat plassert i kjelleren, på loftet eller ute. Røropplegget er skjult i veggene og taket. Tilkoblingspunktene er i gulvet eller på en vegg. Punktene for tilkobling plasseres slik at man kan nå alle flater med slangen. Slangen er gjerne rundt 10 meter.

Dersom anlegget også har en vannutskiller kan man bruke sugeren til å suge opp væsker.

Små sentralsugeanlegg har en beholder, en sekk eller en pose som samler opp støv og rusk. Denne må sjekkes og tømmes regelmessig. Store anlegg skiller ofte ut støv og rusk i et vannbad som gjerne er koblet direkte til et kloakkavløp.

Les mer om støvsuging med sentralstøvsugeranlegg her

 

Feie-/sugemaskiner
Feiemaskiner kan brukes til grov tilsmussing i gater, på fortau, på parkeringsplasser og i garasjer.

Store feiemaskiner har en eller flere motorer for fremdrift og for drift av børster og sug. De har gjerne hydraulisk tømming av avfallsbeholderen. Motorene kan enten være elektriske og gå på batteri eller være forbrenningsmotorer.

Det finnes feiemaskiner som er like store som lastebiler. Disse brukes til rengjøring av gater, fortau og store, åpne steder.

 

 

Kombinasjonsmaskiner
Maskiner for renhold som våtrengjør og suger opp vannet i en og samme operasjon, kalles kombinasjonsmaskiner. Maskinen legger ut rent rengjøringsvann fra en tank. En eller flere børster i maskinen bearbeider smusset mekanisk. Maskinen suger også opp skittent vann, som går til en egen beholder. Man må fylle på mer rent vann når tanken er tom og tømme skittent vann når beholderen er full. Større kombinasjonsmaskiner kan kjøres som en bil, man sitter på den og styrer.

Les mer om bruk av kombinasjonsmaskin her

 

Robotmaskiner
Robotmaskiner kan for eksempel være kombinasjonsmaskiner som kan programmeres. Man legger inn kjøremønsteret inn i minnet på maskinen og maskinen vil deretter gjøre jobben selv.

 

Dekkskuremaskiner
Dekkskuremaskiner egner seg til å skure dekk i skip og til å skure store åpne flater hvor skittent vann kan spyles bort med en vannslange. Maskinen skurer ved hjelp av børster. Store maskiner med men børstediameter på 70-100 drives ofte av en elektrisk motor med ledning.

 

Les også: 

 

Kilde: Else Liv Hagesæther og Kjell Bård Danielsen (2003), Renhold – Metoder, utstyr, maskiner, Oslo: Yrkeslitteratur as

Flat organisasjon

Organisering av bedrifter

Posted on by

 

 

Organisasjonsformer

For å få til en grafisk fremstilling av ansvar og myndighet og rapporteringsveien mellom medarbeiderne i en bedrift, kan man lage et organisasjonskart.

Et organisasjonskart kan være nødvendig dersom bedriften har to eller flere medarbeidere og et behov for å definere ansvarsforholdet og/eller myndighetsforholdet i bedriften. Kartet kan også beskrive hvilke plikter hver enkelt person har. For eksempel: Hvem skal gjøre hva? Når skal de gjøres? Og hvordan skal det gjøres? Et kart vil også vise hvor mange nivåer eller sjikt organisasjon har, og hvor mange kommandolinjer det er fra bunnen til toppen i bedriften.

Her er et eksempel på et organisasjonskart:

Organisasjonskart

 

Høy organisasjon
En høy organisasjons vil si en organisasjon der det er langt fra toppen til bunnen i bedriften. Toppen er som regel administrerende direktør/daglig leder og bunnen er ofte operatørene som utfører arbeidet. En høy organisasjon har ofte lang avstand mellom toppledelsen og de som utfører arbeidet, men det er ofte også få kommandolinjer.

Eksempel på høy organisasjon:

Høy organisasjon

 

Flat organisasjon

Er det kort vei fra toppen til bunnen kalles bedriften en flat organisasjon. En slik organisasjon har ofte flere kommandolinjer enn en høy organisasjon, men få nivå fra topp til bunn.

Eksempel på flat organisasjon:

Flat organisasjon

 

 

Organisasjonstyper

I de aller fleste bedrifter er det daglig leder som juridisk sett er forretningsføreren i bedriften. Noen kaller daglig leder for administrerende direktør, mens andre igjen bruker ordet disponent.

Man kan organisere en bedrift på mange ulike måter. Noen eksempler er ren linjeorganisasjon, linje-/stabsorganisasjon, funksjonell organisasjon og prosjektorganisasjon. Vi skal nå ta for oss disse typene.

 

Linjeorganisasjon
I en ren linjeorganisasjon har hver medarbeider i bedriften kun en direkte overordnede å få ordre fra og rapportere til . Alle spørsmål og svar skal altså gå opp og ned i organisasjonen via linjelederen på de ulike nivåene. Ønsker man formell kontakt med med medarbeidere i andre deler av organisasjonen skal man kontakte sin nærmeste leder. Linjelederen skal også alltid gi ordre via nærmeste underordnede leder, aldri hoppe over et nivå.

Avdelingslederne i en linjeorganisasjon har i praksis ofte uformelle ledermøter der saker av felles interesse tas opp. Fører dette til drøfting av bedriften sin aktivitet, skal en av partene informere andre parter og den overordnede linjen.

Eksempel på en linjeorganisasjon:

Linjeorganisasjon

 

Linje-/stabsorganisasjon
I en linje-/stabsorganisasjon har hver medarbeider kun en direkte overordnede å få ordre fra og rapportere til. I renholdsbedrifter er det vanlig at avdelingslederen som er linjeleder og dermed har det fulle ansvaret for sin del av virksomheten.

Stabsmedarbeidere i en linje-/stabsorganisasjon er gjerne spesialister som hjelper linjelederne å utføre spesielle oppgaver. Linjelederen er uansett den som bestemmer om han/hun skal følge rådene som stabsmedarbeideren gir.

Avdelingslederen står ofte direkte under direktøren, i små bedrifter. Store bedrifter er derimot ofte organisert på en slik måte at avdelingslederen rapporterer direkte til en fagsjef (eks: vedlikeholdssjef, teknisk sjef).

Eksempler på stabsavdelinger en bedrift kan ha er personalavdeling, lønnsavdeling, planavdeling, innkjøpsavdeling og lageravdeling.

Formelt sett skal man kontakte linjelederen dersom man ønsker å kontakte medarbeidere i staben eller medarbeidere i et høyere nivå i kommandolinjen, man skal altså følge den formelle linjen i organisasjonen. Men linjelederne kan likevel gi oppgaver til en stabsmedarbeider. Dette kalles å delegere myndighet. Medarbeidere kan derfor ofte kontakte ulike nivåer i organisasjonen direkte. Har man et spørsmål om lønn kan man for eksempel gå rett til økonomiavdelingen.

Eksempel på en linje-/stabsorganisasjon

linje-/stabsorganisasjon

 

 

Funksjonell organisasjon
En medarbeider kan ha flere forskjellige direkte overordnede, i en funksjonell organisasjon. Hver overordnede har ansvar for sin del av bedriften. Etter som hva det gjelder, kontakter man den personen som har ansvaret for det område. En teknisk sjef kan for eksempel ha ansvaret for oppmåling, planer og lønnsgrunnlag. En driftsleder kan ha ansvar for personalforhold, samarbeid og driftsresultat, og en økonomileder kan ha ansvar for utbetaling av lønn og økonomiske spørsmål.

Ønsker man derimot kontakt med nivået over de nærmeste funksjonslederne må man kontakte en av fuksjonslederne.

Det er spesielt viktig at lederen har et godt samarbeid og god kommunikasjon med hverandre i en funksjonell organisasjon.

 

 

Prosjektorganisasjon
De aller fleste renholdsbedrifter opererer med en linje-/stabsorganisasjon. Det som er negativt med både linjeorganisasjon og linje-/stabsorganisasjon er at bedriften lett kan bli litt vel byråkratisk og stivbeint. Det å løse nye og uventede oppgaver som krever medvirkning fra medarbeidere i forskjellige deler av bedriften er vanskelig med slike organisasjoner. En prosjektorganisasjon gjør det derimot enklere. I en slik bedrift danner medarbeiderne fra forskjellige avdelinger prosjektgrupper.

Prosjektgruppen skal ha et klart mål, arbeide innenfor et begrenset tidsrom, være sammensatt av fagpersoner fra forskjellige deler av bedriften og bli oppløst når oppdraget er fullført.

Større bedrifter kan ha flere prosjekter pågående på samme tid.

Det er linjelederen som bestemmer hvem som skal være med i prosjektet. Prosjektlederen får ansvaret for at prosjektet blir gjennomført som planlagt. Det er også prosjektlederen som bestemmer hvem som skal gjøre hva, og når de skal gjøre det og det er prosjektlederen som som er den nærmeste overordnet for alle oppgaver i prosjektet. Prosjektmedarbeiderne må likevel ha fullmakt til å ta besluttninger. Linjelederne må motta rapporter om resultatet av prosjektet. Dette mottas fra prosjektlederen.

Eksempel på ansvarsforholdet i prosjektgrupper:

Prosjektgruppe

 

Les også: 

 

Kilde: Kjell Bård Danielsen, Else Liv Hagesæther, Sonja Rosingholm & Geir Smoland (2002), Renhold – Bedriftskunnskap og arbeidsmiljø, Oslo: Yrkeslitteratur as

Porselentyper og glasskeram

Glass og serviser: Renhold og vedlikehold

Posted on by

 

Glass som skal brukes “til vanlig” bør tåle oppvaskmaskin. Det er derfor noen forholdsregler som bør tas før du kjøper glass og serviser som skal bli mye brukt.

  • Kjøp sterke og støtsikre produkter som er utformet slik at de lett kan plasseres i oppvaskmaskin.
  • Kopper og skåler bør ha en oppdelt fotring slik at vannet enkelt kan renne av under vask.
  • Kopper og skåler bør være enkle å stable.
  • Tilpass mengde oppvaskmiddel ettersom hvor skittent serviset er.
  • Unngå oppvaskmidler med blekemidler da de kan bleke fargene i overglassuren.
  • Husk at sterke baser, høye temperaturer og brå temperaturendringer kan skade glass.
  • Bløtleggingsmidler kan brukes for å fjerne belegg av fastbrent mat, kaffe, te og lignende. Vask gjenstandene i maskin etter bløtleggingen for å fjerne rester.

 

Les også: 

 

 

Kilde: Else Liv Hagesæther (2002), Renhold – Harde materilaler, Oslo: Yrkeslitteratur as

blank parkett

Vedlikeholdsmidler for gulv: Egenskaper og bruk

Posted on by

 

 

Renholdsmidler kan deles inn i ulike produktgrupper. I gruppe 4 har vi vedlikeholdsmidler, som igjen kan deles inn i ulike undergrupper:

  • 4-1: Polish for grunnbehandling
  • 4-2: Toppolish for halvharde gulvbelegg
  • 4-3: Spraypolish
  • 4-4: Våtpleiemiddel for gulv
  • 4-5: Voks med løsemiddel
  • 4-6: Vedlikeholdsmidler for inventar

Men hvordan er egenskapene og bruken av vedlikeholdsmidler for gulv, altså gruppe 4-1 – 4-5? Det skal vi ta for oss her.

 

Generelt om bruk av vedlikeholdsmidler for gulv
Det er mange grunner til at man kan bruke vedlikeholdsmidler for gulv. Lette renholdet, redusere den mekaniske slitasjen og den kjemiske påkjenningen og for å få gulv og inventar til å se pene ut, er noen av dem.

Gulvpolish er den største gruppen når det gjelder vedlikeholdsmidler for gulv. Gulvpolish brukes på de fleste harde og halvharde gulv som rengjøres med tørre eller fuktige metoder.

 

Gulvpolish

Innholdet av polymerer bestemmer hvor gode gulvpolishene er til å polere. Polerbarheten synker vanligvis når innholdet av polymerer øker.

Man kan dele gulvpolishene inn i ulike grupper basert på sammensetning og polerbarheten. Disse gruppene skal vi ta for oss nå.

 

Porefyllende polisher
Porefyllende polisher brukes på nedslitte og porøse gulv med halvharde belegg for å tette porene og gi bedre festesjikt før man etterpå behandler med toppolish. Porefyllende polisher brukes i tillegg på harde gulvbelegg for å tette porene i porøse eller sugende overflater, for eksempel terrazzo. Dette hindrer at søl og smuss trekker ned i belegget og gjør dessuten gulvene lettere å rengjøre.

Man skal som regel ikke polere porefyllende polish.

 

Toppolisher
Toppolish kan brukes enten alene eller over en porefyllende polish. Slike polisher er ofte metalliserte, det vil si at de inneholder sink. Bra motstand mot kjemikalier og vann i tillegg til god slitestyrke kjennetegner toppolisher. Smuss og bakterier får dessuten mindre sjanse til å feste seg på gulvoverflaten. Moppen glir også lettere over gulvet, noe som gjør renholdet enklere og mindre belastende.

Metaliserte toppolisher er ofte satt sammen slik at gulvet ved tørr tilstand er trått å gå på. I våt tilstand er de som regel glatte.

 

Delvis polerbare gulvpolisher
Delvis polerbar polish inneholder mer voks enn ikke-polerbar polish. De polerbare gulvpolishene er derfor mykere, mindre slitesterke og smussavstøtende og mindre motstandsdyktige når det gjelder våt rengjøring. Slike gulvpolisher egner seg dermed best til gulv med minimalt våt tilsmussing med høye krav til standarden på gulvet. Gulvet bør også ha muligheter for maskinpolering og vedlikehold med spraypolish.

 

Polerbare gulvpolisher
Mye voks og lite polymerer kjennetegner polerbar gulvpolish. Voksen fører til at polishen er mindre sklisikker enn ikke-polerbar polish. Polerbare gulvpolisher egenr seg derfor på gulv med et minimalt krav om sklisikkerhet. Gulvet bør i tillegg ha lite våt tilsmussing, mulighet for regelmessig maskinpolering og høye krav til standarden på gulvet. Polerbare gulvpolsher egner seg dessuten til gulv med mye slipende og ripende trafikk.

 

Spraypolisher
Syntetiske vokser, syntetiske polymere forbindelser og tensider er hovedinnholdet i spraypolisher.

Spraypolisher brukes sammen med høyhastighetsmaskiner til vedlikehold av gulv som er overflatebehandlet med polish og på såkalte vedlikeholdsfrie belegg slik at gulvet enklere lar seg rengjøre. Spaypolish brukes også på linoleum dersom bruk av vanlig metallisert polish ikke er anbefalt.

Spaypolish renser overflaten i tillegg til å tilføre gulvet et nytt og tynt slitesjikt. Påfører man for mye av polishen kan man derimot få stygge skjolder, bygge opp en lag som samler smuss og gjøre gulvet glatt.

 

Våtpleiemidler for gulv

Våtpleiemidler er midler som brukes til vedlikehold av harde gulv, samtidig som man rengjør gulvet med våt metode. Gulvene kan både være med eller uten polishbehandling. Eksempler på våtpleiemidler er rengjøringsvoks og rengjørongspolish.

Rengjøringsvoks kan blant annet inneholde sinkbundne kopolymerer, syntetisk voks, syntetisk harpiks og mykgjørere blandet med vann. Etter at vannet har fordampet ved endt rengjøring vil rengjøringsvoksen ligge igjen som et tynt, beskyttende lag på gulvet.

Andre våtpleiemidler kan inneholde såpe, voks, syntetiske tensider og baser. Fettsyrene og voksen vil da under bruk lage en tynn, beskyttende hinne på gulvet.

For mye våtpleiemiddel kan skape en hinne som samler opp smuss på gulvet. Et basisk rengjøringsmiddel vil kunne fjerne denne hinnen.

Det er aktuelt å bruke våtpleiemiddel på områder der vedlikeholdsmetoder med maskin er vanskelig. Gulv som regelmessig blir rengjort med kombinasjonsmaskin kan også ha nytte av våtpleiemiddel. Våtpleiemiddel er også aktuelt om gulvene ikke kan vedlikeholdes med gulvpolish.

 

 

Voks

Gulvvoks, eller såkalt bonevoks, er gjerne voks løst opp i et løsemiddel, ofte renset white-spirit. Voksen kan også være løst opp i vann, uten løsemiddel. Voks med løsemiddel brukes til blant annet overflatebehandling og vedlikehold av lakkerte eller ulakkerte parkettgulv. Voksen brukes også til å mette poerer i porøs eller slitt linoleum, før gulvet behandles med gulvpolish.

Voks med løsemiddel kan fås i fast oppløsningsvoks, 25-30%, og i flytende tilstand, 8-12%.

Voks som er løst opp i vann kan brukes til overflatebehandling og vedlikehold av nye gulv av linoleum.

For å skape rett glans og hardhet må voks poleres med maskin.

Oppbevarer man voks kjølig, vil den stivne. Man bør derfor oppbevare voksen ved romtemperatur, slik at de hele tiden er klare til bruk.

 

Les også:

 

Kilde: Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Materialegenskaper - harde materialer

Sanitærutstyr

Posted on by

 

 

I denne artikkelen skal vi ta for oss materialer som brukes i sanitærrom. Hvilke egenskaper har de? Hvordan er produksjonen? Hvor brukes de forskjellige materialene? Hvordan skal de rengjøres og vedlikeholdes?

 

Sanitærporselen

Produksjon
Porselensleire, svartleire, kvarts og syenitt er råstoffene i sanitærporselen. Råstoffene blandes med vann slik at resultatet blir en flytende massen. Massen helles så over i gipsformer, som suger noe av vannet ut av massen. Etter av produktet har blitt passe stivt, blir de tatt ut av formen og pusset. Tørking i et varmekammer på 85 grader i 12 timer er neste punkt, før de tørre objektene blir tilført glasur og brent på 1250 grader.

 

Bruksområde
Servanter, servantbenker, badekar og toaletter er noen av bruksområdene til sanitærporselen.

 

Egenskaper og behandling
Materialet som sanitærporselen er laget av er både slitesterkt og lett å rengjøre. Et sterkt støt fra en hard gjenstand kan ødelegge materialet.

Til rengjøringen kan man bruke normale rengjøringsmidler. Skal man fjerne kalk, rust eller irr kan surt middel brukes. Fettløsende grovrengjøringsmidler kan brukes for å fjerne fastsittende smuss. Vær obs på at slipemidler kan ripe opp sanitærporselenet.

Les mer om porselen her 

 

 

Rustfritt stål

Beskrivelse
Stål som er tilsatt krom og nikkel kalles rustfritt stål. Rustfritt stål finnes i mange ulike tykkelser og kvaliteter. Til sanitærutstyr brukes både matt og høypolert vare.

 

Bruksområde
Våtrom med høy belastning. Underlag for teknisk emalje i emaljert sanitærutstyr er også et bruksområde.

 

Egenskaper og behandling
Det er lett å holde overflater laget av rustfrittstål rene, men det kan være en utfordring å holde dem pene. Dette er på grunn av fingermerker, flekker og vannskjolder som vises svært lett på stål. Det finnes spesielle produkter for å fjerne dette lett, slik at stålflaten igjen blir fin og glansfull.

Vær obs på at sterke syrer og slipemidler kan skade rustfritt stål.

Les mer om rustfritt stål her 

 

 

Emaljert sanitærutstyr

Produksjon
Kvarts, feltspat, leire, boraks og soda og tilsetninger som gir blant annet farge og hefteevne er råstoffene som brukes. De blandes og smeltes sammen til en såkalt fritte, som betyr at råvarene har smeltet fullstendig sammen.

Bråkjøling i vann brukes for å knuse og deretter pulverisere fritten. Pulveriseringen skjer ofte etter at leire og diverse andre stoffer er tilsatt ved våt tilstand.

Emaljemassen blir i våt tilstand sprøytet eller dyppet ned i en form. Badekar og servanter er eksempler på former som brukes. I tørr tilstand strøs emaljemassen ned i formen. Som underlag i teknisk emalje brukes vanligvis rustfritt stål.

For å smelte emaljen slik at den fester seg til underlaget blir den brent. Emaljen legges på i minst to lag: Et lag grunnemalje og ett eller flere lag dekkemalje. For hvert strøk brennes emaljen på nytt.

 

Bruksområde
Emaljert materiale kan brukes til blant annet servanter, servantbenker og badekar.

Teknisk emalje kan også brukes som overflate på  blant annet komfyrer og kjøleskap.

 

Egenskaper og behandling
Overflater av emalje er lette å holde rene, siden de er så tette og glatte. Selv om materialet er hardt og slitesterkt, kan slag skade emaljen. Om ikke metallet under er rustfritt kan slag også føre til rust på materialet under. Sterke syrer og harde slipemidler kan også skade flaten.

Tilpass rengjøringen ettersom hvor skittent det er.

Les mer om emalje her

 

 

Kunstmarmor

Beskrivelse
Oppmalt kalkstein blandet med fargestoff og limvann er det kunstmarmor i hovedsak består av. En flate av kunstmarmor vil i upolert tilstand suge til seg både smuss og fuktighet. Polerte flater ligner derimot veldig på marmor og er dermed smussavstøtende.  

 

Bruksområde
Servanter, servantbenker, badekar og baderom er noen av bruksområdene til kunstmarmor.

 

Egenskaper og behandling
Hvor lett en flate av kunstmarmor trekker til seg fuktighet varierer ut i fra hvor hard overflaten er. Søl som ligger lenge på flaten kan trekke ned og gi varige flekker.

Syntetisk normalrengjøringsmiddel og vann brukes for å rengjøre kunstmarmor. Etter rengjøringen må man tørke opp mest mulig fuktighet med en tørr klut.

Vær obs på at alkohol, slipende midler og syrer kan skade produkter laget av kunstmarmor.

Les mer om marmor her

 

 

Armatur og avløp

Sanitærutstyr som karaner, blandebatterier og avløpsringer kan lages av ulike legeringer av krom, nikkel eller messing. Bestandig plastmaling kan brukes til å sprøytelakkere armaturene.

Kraner og blandebatterier kan rengjøres med vann tilsatt syntetisk normalrengjøringsmiddel. Tørk etter med en tørr klut.

 

Krom og nikkel
Krom og nikkel kan ta skade av eddiksyreholdige rengjøringsmidler, sterke syrer og eddiksyreholdige skuremidler. Er det nødvendig å bruke surt middel for å vaske et badekar eller en servant bør man etterpå skylle med vann og tørke over med en tørr klut. Dette reduserer eventuelle skader på ringen foran avløpsrøret.

Man kan fjerne kalkrester og gjøre metallene blanke ved å bruke midler med sitronsyre. Slike midler vil ikke skade avløpet eller armaturet.

Les mer om krom og nikkel her

 

 

Messing
Messing som blir utsatt for fuktighet over tid, kan danne et grønt belegg, irr. Lakkering kan beskytte mot fargeendringer. Polert messing, holdt ved like med metallpuss, er det vanligste valget. Ved å regelmessig blanke messingen med en tørr mikrofiberklut, reduserer man behovet for metallpuss.

Messing tar skade av, sterke baser, sterke syrer og grove slipemidler.

Les mer om messing her 

 

 

Farget armatur
Fargede blandebatterier er sprøytelakkert med vannbestandig plastmaling. Slik armatur kan brukes kombinert med både krom og gulldekor. Sprøytelakkert armatur gjør at allergikere ikke trenger å være i direkte kontakt med krom og nikkel ved bruk av blandebatterier.

Man kan rengjøre farget armatur ved å tørke med en tørr klut eller ved å bruke vann tilsatt syntetisk normalrengjøringsmiddel. Farget armatur tåler det meste av rengjøringsmidler, med kan ta skade av harde skuremidler.

 

Armatur med gulldekor
Gulldekor kan brukes på både farget og forkommet armatur. Vi kan rengjøre armaturer med gulldekor ved å bruke vann med syntetisk normalrengjøringsmiddel. Tørk med en tørr klut etter vaskingen. Blir gullfargen mørk kan man polere med en mikrofiberklut eller forsiktig pusse med gullpuss. Vær obs på at gull ikke tåler slipemidler.

Les mer om gull her 

 

Toalettseter

Det er mange ulike materialer som blir brukt for å lage toalettseter, men hardplast er det vanligste.

 

Dusjvegger

Herdet plast og styrenplast er de vanligste materialene i dusjvegger. Overflaten på materialet varierer. Klatt og klar. Matt. Mønstrede. Ujevn. Lista er lang.

For å skjule vannflekker og lignende er mønstrede og ujevne overflater å foretrekker over glatte og klare flater.

 

 

Speil

Metaller som sølv og aluminium blir ofte brukt for å lage speil, på grunn av den store refleksjonevnen. Metallet legges som et belegg på baksiden av en glassplate, for å skape en glatt og beskyttet overflate.

Speil skal rengjøres på samme måte som bygningsglass. Ta på et allrengjøringsmiddel og vask speilet med en mikrofiberklut. Etterpå brukes en speilklut for å fjerne alt av merker osv.

Les mer om glass her

 

 

 

Kilde: Else Liv Hagesæther (2002), Renhold – Harde materilaler, Oslo: Yrkeslitteratur as

Tepperenser

Metodebeskrivelser: Rense med tørrenser, sjamponeringmaskin og tepperenser

Posted on by

 

 

Rense med tørrenser

Tørrensemaskiner kan brukes til å rense tekstile gulv. Maskinen består av en eller to plane børster eller børstevalser som roterer mot hverandre. Børstene drives av en elektrisk motor.

 

Før bruk
Velg børster ut i fra hva du skal rense. Stive børster brukes på skitne, syntetiske tepper med lav luv. Myke børster brukes til tepper av ull med høy luv. Høy luv krever høyere høyde på børstene enn lav luv. Når du har funnet og satt på rett type børster setter du inn stikkontakten og stiller skaftet i riktig arbeidshøyde. Du skal kunne jobbe med nesten rette armer og senkede skuldre.

 

Under bruk
Start med å støvsuge gulvet grundig ved hjelp av støvsugeren. Strø deretter pulver for tepperens på flekker, gangstier og lignende. Bearbeid så tekstilbelegget med maskinen. Gå med maskinen frem og tilbake på gulvet, slik at rygg og armer avlastes. Ved i å stedet bruke de sterke musklene i bena, forebygger man belastningsskader. Til slutt suger man opp rensepulver og oppløst smuss med en børstestøvsuger.

 

Etter bruk
Ta støpselet ut av stikkontakten og kveil ledningen opp på skaftet til maskinen. Det kan være smart å tørke av ledningen med en fuktig, ren klut samtidig som man kveiler den. Børstene tar man av og rengjør under rennende vann rundt kroppstemperatur. Sett de så til tørk. Tørk til slutt av maskinen med en ren, fuktig klut før den settes på plass.

 

 

Rense med sjamponeringmaskin

Sjamponeringsmaskin kan brukes til periodisk rengjøring av tekstile gulvbelegg som tåler litt fuktighet.

 

Før bruk
Start med å montere børstene på maskinen. Maskinene kan for eksempel ha ha 1-3 runde børstehoder eller 1-2 børstevalser. Dette varier fra maskintype til maskintype. Fyll deretter vann i vannbeholderen og tilsett rensemiddel. Følg bruksanvisningen når du doserer rensemiddel.

Sett støpselet i stikkontakten og sett skaftet i riktig arbeidshøyde. Du skal kunne jobbe med senkede skuldre og nesten rette armer.

 

Fuktsjamonere
I maskinen ligger det en liten kompressor som pisker vann og rensemiddel om til skum. En hendel på skaftet hjelper oss å slippe skummet ned til børstevalsene eller til midten av børstehodet. Dermed kan man bearbeide tekstilbelegget med renseskum ved hjelp av sjamponeringsmaskinen.

Unngå å skyve og trekke maskinen, men ta i stedet å gå med den over gulvet. Dermed vil man bruke de sterke musklene i bena og avlaster armer og rygg.

Enkelte sjamoneringsmaskiner har sug. Man kan da suge opp skumrester og oppløst smuss etter rensingen. Har man en sjamponeringsmaskin uten sug lar man skumpartiklene tørke i 0,5-1 time før man støvsuger opp rester av smuss og sjampo med en børstestøvsuger.

 

Våtsjamponere
Tekstiler som tåler vann kan sjamponeres med en skuremaskin med myke børster. Her legger man ut rensemiddel og skurer teppet med skuremaskinen, noe som gjør gulvet svært fuktig. Når man er ferdig kan det være nødvendig å suge opp rengjøringsvann og smuss med en vannsuger.

 

Etter bruk
Ta støpselet ut av stikkontakten og kveil sammen ledningen. Det kan være smart å tørke av ledningen med en fuktig, ren klut samtidig som du kveiler den opp. Ta av børstene og vask dem under rennende vann ved kroppstemperatur. Sett de deretter til tørk. Avslutt med å tørke av maskinen med en ren, fuktig klut før den settes på plass.

 

 

Rense med våtrenser/tepperenser

En våtrenser, også kalt tepperenser, kan brukes på alle tekstiler som tåler vann. Den består av en tank for rent vann, en tank for skittent vann, en trykkpumpe for rent vann og en sugepumpe for skittent vann.

 

Før bruk
Start med å fylle rent vann i tanken for rent vann og tilsett egnet rensemiddel. Husk at  vannet må være under 50 grader. Følg bruksanvisningen for hvor mye vann som skal fylles på, dette er ofte merket med et “maks”-merke på bøtta.

Monter skaft og slanger på maskinen og velg munnstykke ut i fra hva som skal renses. Velg et bredt teppemunnstykke til gulv og et mindre teppemunnstykke til møbler.

Skumdempingmiddel kan tilsettes for å hindre mye skum i tanken for skittent vann. Har man ikke skumdempingmiddel kan man tilsette litt white-spirit.

Sett tilslutt i støpselet i stikkontakten og skru på maskinen med hovedbryteren(e).

 

Under bruk
Jobb med senkede skuldre, rett rygg og med armene så tett inntil kroppen som mulig. Hold skaftet med et lett grep og stå med bena i gangstilling i arbeidsretningen. Før tyngden fra det ene benet til det andre under arbeidet. Ved å jobbe på denne måten vil man avlaste armene og ryggen ved å heller bruke de store musklene i bena. Dette forebygger belastningslidelser.

Dersom tekstilet vi skal rense er svært skittent, kan en dyprens være nødvendig. For å utføre dette legger man rengjøringsvann på tekstilet og lar det virke noen minutter før man suger opp vannet.

Dersom tekstilet kun trenger en vanlig, lett rens kan man legge ut og suge opp rengjøringsvann samtidig. Det vil da ta kortere tid før tekstilet tørker, enn om man utfører en dyprens.

Skal man rense store flater trekker man maskinen frem og tilbake i lange, parallelle raster.

 

Etterfylle/tømme vann
Fyll på mer vann og rensemiddel ved behov. Tøm tanken for skittent vann når den begynner å bli full. Slå av maskinen når du tømmer og fyller på vann.

 

Etter bruk
Stopp maskinen og ta ut stikkontakten. Tørk av ledningen med en fuktig, ren klut samtidig som du kveiler den sammen. Pump ut resten av det rene vannet og tøm ut det skitne vannet. Tørk av maskinen med en ren, fuktig klut og demonter deretter maskinen. Rengjør munnstykket ved behov.

 

Les også: 

 

 

Kilde: Else Liv Hagesæther og Kjell Bård Danielsen (2003), Renhold – Metoder, utstyr, maskiner, Oslo: Yrkeslitteratur as

Kontorlandskap med planter

Bedrift: Hvordan oppnå målene sine?

Posted on by

 

 

Vanligvis er hovedmålet til en bedrift å tjene penger. For at en bedrift skal kunne tjene penger må den tilby varer eller tjenester som samfunnet trenger. De aller fleste bedrifter lever i et miljø som stadig er i forandring. Dette er på grunn av oppgangs- og nedgangstider, teknologisk utvikling, nye behov i samfunnet, nye lover og skjerpet konkurranse.

På grunn av disse forandringene må bedriften hele tiden ta valg og beslutninger. For å kunne ta de riktige valgene og beslutningene er et mål være helt nødvendig. Hva ønsker bedriften å oppnå på kort sikt? På lang sikt? Dette er spørsmål man må stille seg.

Målene kan være både økonomiske og ikke-økonomiske. Eksempler på økonomiske mål er større overskudd, høyere omsetning, bedre kvalitet og lavere sykefravær. Eksempler på ikke-økonomiske mål er trygge arbeidsplasser, godt arbeidsmiljø og mindre forurensning.

Det er viktig å sette seg realistiske og konkrete mål. Definer både hovedmål og delmål og hvilke faktorer og virkemidler som er nødvendige for å oppnå disse målene.

Økonomiske mål kan enkelt måles i kroner, prosenter, enheter og dager. Ikke-økonomiske mål kan for eksempel måles gjennom medarbeidersamtaler og spørreundersøkelser på arbeidsplassen.

Skal en bedrift klare å nå målene sine er det viktig at medarbeiderne er med på å drøfte virkemidlene, definere delmålene og at alle går inn for at målene skal oppnås.

 

Rammebetingelser
Rammebetingelser er forhold i og utenfor bedriften som påvirker mulighetene bedriften har til å nå målene sine.

Her er noen eksempler på rammebetingelser i en bedrift:

  • Pris: Hva er kundene villige til å betale for en vare eller tjeneste?
  • Kvalitet: Hvilken kvalitet er markedet villig til å kjøpe?
  • Markedsføring: Hvordan kan bedriften gjøre folk oppmerksom på og få lyst til å kjøpe bedriftens produkter eller tjenester?
  • Produktutvikling: Hvordan kan bedriften forbedre produktet sitt?
  • Opplæring/etterutdanning: Trenger man å tilføre mer kunnskap for å få frem produktet eller tjenestene?
  • Kostnadskontroll: Vurdering av kostnadene i alle ledd.
  • Konkurranseforhold: Hvordan er konkurransen? Hva er bedriften sine fordeler i denne konkurransen?
  • Samarbeid: Hvordan skal vi knytte kontakter til andre virksomheter som kan medvirke til en fremgang av bedriften?
  • Lover og forskrifter.

 

 

Les også: 

 

 

Kilde: Kjell Bård Danielsen, Else Liv Hagesæther, Sonja Rosingholm & Geir Smoland (2002), Renhold – Bedriftskunnskap og arbeidsmiljø, Oslo: Yrkeslitteratur as