Ren vask

Oversikt over desinfeksjonsmidler

 

 

Fenolforbindelser

Fenolforbindelser finner man i de billigste desinfeksjonsmidlene. Midlene ble tidligere brukt i helsesektoren. Man utvinner fenoler av steinkulltjære og oljeprodukter. Tilsetter man tensider vil fenolforbindelsene enklere løse seg opp. De vil også få en bedre virkning.

Fenolene dreper bakterier ved at de skader celleveggen. Middelet trenger dermed inn i selve bakterien og reagerer der med proteinene.

Fenolorbindelsene virker på alle formeringsdyktige bakterier, også tuberkelbakterien. De virker derimot ikke på bakteriesporer.

Når det er mistanke om virussmitte, er det ikke fenolforbindelser vi bruker, selv om forbindelsene er virksomme mot mange sopp– og virusarter. Dette er fordi fenolforbindelser ikke har virkning på virustyper som for eksempel hepatitt A og B. Effekten på hiv er også usikkert.

Det å dosere middelet riktig, er ytterst nødvendig. Små forandringer i konsentrasjonen kan nemlig føre til store endringer i den desinfiserende effekten og tiden man trenger for å desinfisere.

pH-verdien påvirker også virkningen av desinfeksjonen. En sur løsning vil gjøre fenolforbindelsene mer aktive enn en basisk løsning, selv om fenoldesinfeksjonsmidlene vanligvis har en pH på 10-12. Evnen som middelet har til å løse opp organiske forurensninger er nemlig bedre i basiske løsninger.  

Organisk materiale har lite påvirkning på fenolforbindelsene. Midler som inneholder såpe kan derimot inaktiveres av hardt vann på grunn av at fettsyrene lager tungt løselige kalsium- og magnesiumsalter.

Med unntak av gummi og enkelte plasttyper tåler de fleste materialer fenolforbindelser. Vær likevel obs på at instrumenter kan få skjolder og at forbindelsene korroderer enkelte metaller og polish. Fenolforbindelser skal dessuten ikke brukes til å desinfisere optisk utstyr.

Fenolpreparater er veldig giftige. På grunn av dette, og fordi de avgir sterk lukt og smak, egner det seg ikke å bruke desinfeksjonsmidler med fenol i næringsmiddelindustrien. I konsentrat er fenolforbindelser også svært etsende.

Følg instruksene til leverandøren når det gjelder dosering og ventetid.

 

 

Løsemiddelbaserte desinfeksjonsmidler

Alkoholer
På rengjorte flater har etanol og isopropanol en veldig bra virkning på mikroorganismer. Alkoholer blir derfor bare brukt på rene flater og rent utstyr. Flekkdesinfeksjon kan også være et bruksområde.

Ved å ødelegge proteiner dreper alkohol mikroorganismer. Proteiner blir nemlig fortere skadet i et miljø med vann kontra et vannfritt miljø. Proteinene i bakteriene koagulerer på overflaten dersom alkoholkonsentrasjonen er på over 90%. Dette fører til nedsatt desinfeksjonseffekt. Alkohol blandet ut med vann, ca. 70% sprit, har derfor en bedre desinfiserende effekt enn ren alkohol.

Ved desinfeksjon av flater kan den korte virketiden være et problem. Det er kort virketid på grunn av at alkohol fordamper raskt. Evnen til å trekke inn i organisk materiale er dessuten liten. I blod o.l. vil mikroorganismene ha sjanse til å overleve grunnet det at de er beskyttet av ødelagte proteiner.

Husk at alkoholer er helsefarlig. Desinfeksjon av flater med alkohol kan føre til såpass høy konsentrasjon i luften at vi kan få ubehag som svimmelhet og hodepine.

I næringsmiddelindustrien brukes ikke løsemiddelbaserte midler.

 

Aldehyder
Aldehyder(organisk kjemi-funksjonelle grupper) er kjemiske desinfeksjonsmidler. De kan brukes i utrolig mange sammenhenger og virker mot det meste av mikroorganismer. Glutaraldehyd er det stoffet som brukes mest. Disse aldehydene har best effekt når pH-verdien er mellom 7,5 og 8,5. Holdbarheten er derimot dårlig ved denne pH-verdien, så middelet selges i en sur løsning. Det man gjør for å få best mulig effekt er å tilsette natriumkarbonat rett før bruk. Dette øker nemlig pH-verdien.

Middelet brukes for det meste til å desinfisere varmefølsomt utstyr, da det virker svært irriterende på slimhinnene. Desinfeksjon bør derfor skje i et kar med lokk eller i et tett avtrekksskap. Bruk den doseringen og virketiden som leverandørene anbefaler.

Jobber man som renholder kan man komme i kontakt med glutaraldehyd om man jobber med klargjøring av blant annet instrumenter i en sterilsentral.

Unngå produkter med formaldehyd da dette er svært farlig stoff. Stoffet ble brukt mye før i tiden. Stoffet er svært allergifremkallende, giftig og også kreftfremkallende.

 

 

Oksidasjonsmidler

Virkon
De aktive stoffene i virkon er kaliumpersulfat og sulfaminsyre. Dette middelet er godkjent både til bruk i helsevesenet og i næringsmiddelindustrien. Virkon fungerer mot både bakterier, sopp og virus, men ikke mot tuberkelbakterier.

Middelet kan komme i pulverform som skal løses opp i vann. Pulveret er mest sannsynlig konsentrert, og dette konsentratet er etsende, allergifremkallende og kan irritere slimhinnene. Utblanding og håndtering av konsentrat skal derfor skje i godt ventilerte rom.

 

Jod
I fritt jod finner vi den desinfiserende effekten. Man kan få kjøpt jodoforer som er jod løst i vann ved hjelp av ikke-ioniske tensider tilsatt syre. pH-verdien på bladinger er mellom 2,5 og 3.

Jod er et svært kraftig oksidasjonsmiddel. Å ødelegge enzymer er en av måtene jod dreper bakterier på. Preparater med jod har god effekt i sure løsninger med en pH-verdi mellom 3 og 4. Virkningen blir ikke ødelagt av organisk materiale på samme måte som hos hypokloritt, men effekten på sporer er derimot dårligere. Porøst materiale som blant annet linoleum kan korrodere og misfarges av jod.

 

Peroksider
Det som ofte brukes som desinfeksjon i næringsmiddelindustrien er pereddiksyre. Middelet, sammen med høye temperaturer på 60 til 80 grader, dreper alle typer mikroorganismer. Dette gjelder også sporer. Fallende temperatur reduserer effekten voldsomt.

Peroksider kan ikke brukes i helsevesenet på grunn av middelet raskt blir inaktivert i kontakt med organisk materiale.

På grunn av at peroksider er veldig sterke oksidasjonsmidler kan de virke ødeleggende på mange overflater.

 

Klorforbindelser
Klorforbindelser har ofte en desinfiserende virkning. Middelet klorin, altså natriumhypokloritt, blir mye brukt i husholdninger. Klorin er et basisk middel som også kan brukes til å rengjøre. Vær obs på at klorgass er giftig og at det alltid vil være en viss avdamping fra klorholdige produkter. Man kan derfor fort føle seg kvalm og uvell.

Blander man hypokloritt med syrer, vil dette danne en farlig klorgass. Ammoniakk blandet med midler som inneholder klor kan utvikle seg til kloraminer, en svært giftig gass. Vask derfor aldri med disse to samtidig.

I pulverform kan natriumhypokloritt støve og dermed irritere luftveiene. Det kan også føre til allergiske utslett.

Klorforbindelser som blant annet kloramin og hypokloritt har bedre virkning enn fenolpreparatene. De har nemlig virkning på alle vegetative bakterier og de fleste virus. Dette forutsetter rett dosering og virketid. Klorforbindelsene har i likhet med fenolpreparatene ingen virkning på bakteriesporer. Om middelet skal kunne drepe sopp må det høyere konsentrasjoner til, enn for å drepe vegetative bakterier og virus.

Klorforbindelser blir mindre brukt enn fenolforbindelser i helseinstitusjoner. Dette er fordi klorforbindelser lettere mister den desinfiserende virkning i kontakt med organisk materiale. Mindre holdbarhet ved lys og høye temperaturer er også en av grunnene.

Den desinfiserende virkningen av klorholdige løsninger er bestemt av pH-verdien. Om man for eksempel øker pH verdien fra 4 til 10 i en hypoklorittløsning må man øke konsentrasjonen fra 2 mg/l til over 100 mg/l for å oppnå samme effekt. I en kloraminløsning må man øke konsentrasjonen fra 50 mg/l til 3000 mg/l ved samme pH endring. Den desinfiserende virkning vil da i praksis bli redusert av rester fra basiske tørrstoffer, for eksempel grønnsåpe, fra tidligere rengjøring av flatene.

Klorforbindelsene er sterkt oksiderende på alt av organisk materiale, ikke bare på mikroorganismene. Den desinfiserende effekten blir derfor svært redusert i kontakt med organisk materiale. Hypokloritt bli noe mer inaktivert enn kloraminene.

Klorpreparater blir i helseinstitusjoner for det meste brukt til desinfeksjon i forbindelse med virussmitte. Dette gjelder spesielt blodsøl som kan inneholde smitte fra hepatitt eller hiv.

Klorpreparater, og da spesielt natriumhypokloritt, virker korroderende på noen metaller. Unngå slike preparater på blant annet aluminium, da dette metallet blir svært raskt angrepet. Gummi angripes i varierende grad. Plast og glass tåler klorforbindelser bra.

 

 

Tensider

Kvartære ammoniumforbindelser
Alkylbenzendimetylammoniumklorid er et desinfiserende stoff som brukes mye i kvartære ammoniumforbindelser. Midler med dette stoffet brukes ofte i næringsmiddelindustrien, men er ikke godkjent til bruk i helseinstitusjoner. Som vi ser på navnet, har vi et ledd med alkyl. Alkyldelen er som regle på 12-14 C-atomer, men kan være både kortere og lengre. Molekyler med alkylrest på 12 C-atomer heter for dodecylbenzendimetylammoniumklorid. Denne stoffgruppen kan også kalles benzalkoniumklorid. Produktene inneholder gjerne en blanding av enkeltstoffene.

Alkylbenzendimetylammoniumklorid er det som kalles kationiske tensider, en gruppe som ikke brukes for sine rengjørende effekter, men til ting som desinfisering. Midlene kan bryte overflatespenninger og dermed løse opp klumper med bakterier. Organisk materiale har lite påvirkning når det gjelder effekten av midlene.

Kvartære ammoniumforbindelser desinfiserer ved å binde seg til mikroorganismer og deretter ødelegge membranen. Oppbyggingen av celleveggen har derfor litt å si for den desinfiserende effekten. Midlene fungerer derfor bedre på bakterier som er grampositive enn bakterier som er gramnegative.

Noen bakterier og gjærsopper kan utvikle resistens mot kvartære ammoniumforbindelser. Bakteriesporer, gjær og mugg er stoffer midlene fungerer dårlig mot. Midlene skader ikke overflater, men kan føre til allergiske reaksjoner.

 

Amfotære tensider
Amfotære tensider kan endre ladningen etter pH-verdien, noe som gjør de aktive i et veldig stort område: pH 3-10.

Det som virker desinfiserende er den kationaktive formen. Det som virker rengjørende er den anionaktive formen.

Til sammenligning med kvartære ammoniumforbindelser virker amfotære tensider mer effektivt mot gramnegative bakterier, gjær og mugg. De er ellers ganske like.

Amfotære tensider er luktfrie og snill mot huden. Korrosjon kan ikke oppstå og produktene er som regel ikke helseskadelige.

 

 

Les også:

 

Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

The following two tabs change content below.
Eline Berre er en bidragsyter til nettsiden renholdtrondheim.org. Hun er også renholder hos Stjern Renholdsservice. Eline trives godt med de varierte arbeidsoppgavene, og er selv utdannet som barne- og ungdomsarbeider. For tiden går mye av dagene på kursing i renhold og artikkelskriving.
Posted in Kunnskap and tagged , , , , , , , , , , , , , .

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *