Category Archives: Kjemi og økologi

Vurdere og velge metoder - renhold

Desinfeksjonsmidler

Posted on by

 

Desinfeksjonsmidler kan i enkelte tilfeller være nødvendig for å kunne rengjøre på en forsvarlig måte. Dette gjelder blant annet når det finnes sykdomsfremkallende smittestoffer på flatene som kan overføres til andre personer og dermed gi sykdommer eller infeksjoner. For å uskadeliggjøre slike smittestoffer må man enten bruke varme eller kjemiske desinfeksjonsmidler. Dette gjelder spesielt i helseinstitusjoner.

Kravet i helseinstitusjoner er at man må desinfisere før man gjør rent. Dermed hindrer man at smittestoffene spres til personalet eller til omgivelsene. Man skal kun bruke midler som er godkjent av Statens legemiddelkontroll.

I næringsmiddelindustrien skal man desinfisere etter rengjøring, dersom kravet til bakteriologisk standard ikke møtes ved vanlig rengjøring. Slike desinfeksjonsmidler må være desinfiserende, ikke giftige og ikke avsette lukt eller smak i kontakt med næringsmidlene. For å unngå at mikroorganismene utvikler resistens mot de kjemiske midlene er det viktig å bytte mellom to eller flere desinfeksjonsmidler i næringsvirksomheter. Ha for eksempel et hovedmiddel som byttes ut med et annet middel som har en annen desinfeksjonskomponent. Bytt ut hovedmiddelet mot et annet middel i en uke hver måned.

Vi skal nå ta for oss ulike desinfeksjonsmidler. Hva de heter, hva som er det desinfiserende stoffet, hvor de brukes, hva de virker mot, virketid, fordeler og ulemper.

 

Fenolforbindelser

Desinfiserende stoff: Fenol
Virksom mot: Grampositive bakterier, gramnegative bakterier, tuberkulosebakterier og sopp.
Anbefalt virketid: 60 min.
Brukes i: Helseinstitusjoner.
Fordeler: Effekten synker ikke i kontakt med organisk materiale. Effekten synker minimalt i kontakt med proteiner, men noe mer i kontakt med fettløsende midler. Fungerer best sammen med tensider. Brukes til å desinfisere flater og utstyr.
Ulemper: Giftig, sjenerende lukt og virker irriterende på hud og slimhinner. Stål og plast kan misfarges. Løser i tillegg opp polish.

 

 

Alkoholer

Desinfiserende stoff: Etanol (isopropanol)
Virksom mot: Grampositive bakterier, gramnegative bakterier, tuberkulosebakterier, flere sopparter og virus.
Brukes i: Helseinstitusjoner, til hjemmebruk og i yrkesbygg.
Fordeler: Mikroorganismer drepes ved å ødelegge proteinene. Virker raskt på en ren flate. Middelet er ikke avhengig av pH-verdien. Brukes til flekkdesinfeksjon.
Ulemper: Middelet virker ikke på bakteriesporer. Virker også dårlig på forurensede flater. Middelet er giftig og kan føre til svimmelhet og hodepine.

 

 

Aldehyder

Desinfiserende stoff: Glutaraldehyd
Virksom mot: Virus, grampositive bakterier, gramnegative bakterier, sopp og mykobakterier. Tuberkulosebakterier
Anbefalt virketid: 30 min.
Brukes i: Helseinstitusjoner
Fordeler: En nøytral løsning gir best effekt, men middelet selges og oppbevares som en sur løsning. Virker svært raskt. Brukes for å desinfisere varmefølsomt utstyr som ikke tåler klor.
Ulemper: I en nøytral løsning er middelet lite holdbart. Man er nødt til å tilsette natriumkarbonat før bruk. Svært irriterende på slimhinnene.

 

 

Klorforbindelser

Desinfiserende stoff: Hypokloritt
Virksom mot: Grampositive bakterier, gramnegative bakterier, tuberkulosebakterier og virus.
Anbefalt virketid: 2-3 min.
Brukes i: Næringsmiddelvirksomhet, til hjemmebruk og i yrkesbygg.
Fordeler: Virker raskt og avsetter verken lukt eller smak. Middelet er billig og det er ikke bevist at mikroorganismer kan utvikle resistens mot middelet. Brukes for å desinfisere flater og utstyr.
Ulemper: Middelet irriterer slimhinnene. Ved innånding av en løsning med høye konsentrasjoner kan alvorlige lungeskader oppstå. Metaller kan lett bli misfarget og gummi kan skades. Organisk materiale, og da spesielt proteiner, kan gi nedsatt effekt. Kan ikke blandes med andre stoffer.

 

 

Klorforbindelser

Desinfiserende stoff: Kloramin 5%
Virksom mot: Grampositive bakterier, gramnegative bakterier, tuberkulosebakterier, virus, hiv/hepatitt og sopp.
Anbefalt virketid: 5-10 min.
Brukes i: Helseinstitusjoner
Fordeler: I bruksløsninger vil kloramin være med stabil enn hypokloritt. Kloramin korroderer også metaller i mindre grad enn hypokloritt. Brukes for å desinfisere flater og utstyr.
Ulemper: Kloramin har lengre virketid enn hypokloritt. Støv fra pulveret kan gi irriterte luftveier. Allergilignende utslett kan oppstå.

 

 

Oksidative midler

Desinfiserende stoff: Kaliumpersulfat 50%, Sulfaminsyre 5%
Virksom mot: De fleste mikroorganismer. Ikke virksom mot tuberkulosebakterier.
Anbefalt virketid: 10-30 min.
Brukes i: Helseinstitusjoner og i næringsmiddelvirksomhet.
Fordeler: Virker raskt. Middelet er ikke giftig, lukter ikke og avgir ikke smak. Brukes for å desinfisere flater og utstyr.
Ulemper: Er ustabil i bruksløsning. Pulverstøvet kan virke irriterende og også oksiderende.

 

 

Peroksider

Desinfiserende stoff: Pereddiksyre
Virksom mot: De fleste mikroorganismer, inkludert sporer.
Brukes i: Næringsmiddelvirksomhet
Fordeler: Ved høy temperatur virker middelet raskt. Brukes til å desinfisere flater og utstyr.
Ulemper: Synkende temperatur vil gi lavere effekt.

 

 

Kvartære ammoniumforbindelser

Desinfiserende stoff: Kationiske tensider
Virksom mot: Grampositive bakterier. Også gramnegative bakterier, bakterier, sporer, gjær og mugg.
Brukes i: Næringsmiddelvirksomhet
Fordeler: Trenger inn og løser opp bakterier. Ødelegger membranen til mikroorganismene. Organisk materiale har lite påvirkning på effekten. En pH på 6-8 gir best virkning. Middelet korroderer ikke. Brukes for å desinfisere flater og utstyr.
Ulemper: Det kan utvikles resistens mot middelet. Mindre effekt på sporer, gjær og mugg. Allergiske reaksjoner kan oppstå.

 

 

Amfotære forbindelser

Desinfiserende stoff: Tegoforbindelser
Virksom mot: Grampositive bakterier. Også gramnegative bakterier, gjær, mugg og bakteriesporer.
Brukes i: Næringsmiddelvirksomhet
Fordeler: Skifter ladningsforhold i forhold til pH, noe som gir aktivitet i et bredt pH-område. Aktiv når pH-verdien er mellom 3 og 10. Middelet er ellers ganske likt kvartære ammoniumforbindelser. Organisk materiale påvirker effekten minimalt. Middelet er ikke giftig. Luktfritt og hudvennlig. Korroderer ikke. Brukes for å desinfisere flater og utstyr.
Ulemper: Noen bakterier og gjærsopper kan utvikle resistens mot middelet.

 

Les også: 

 

Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Hvordan få til et godt renhold?

Sammensetning, egenskaper og bruk: Skuremidler og maskinrengjøringsmidler

Posted on by

 

Renholdsmidler kan deles inn i forskjellige grupper basert på bruksområde. I gruppe 1 har vi allmenne rengjøringsmidler som du kan lese om her, her og her. I denne artikkelen skal vi derimot ta for oss gruppe 2 og 3.

Gruppe 2: Skuremidler

  • 2-1: Skurepasta
  • 2-2: Skurepulver

Gruppe 3: Maskinrengjøingsmidler

  • 3-1: Rensemidler for tekstile gulv

 

Skuremidler

Skuremidler fås i ulik hardhetsgrad og både som pulver og flytende form. De flytende produktene har ikke like harde slipende partikler, noe som gjør de mildere. Innholdet av aktive komponenter er derimot likt: Baser, tensider og abrasivmidler (skurende komponenter). Oksidansjosmidler, organiske løsemidler og syrer er eksempler på tilsetninger som brukes i skuremidler.

Skuremidler brukes ikke til daglig renhold, men kun når andre metoder og midler ikke fungerer. Dette er fordi skureeffekten kan ødelegge overflaten som vaskes. Små partikler av silisiumdioksid og kalkstein er det som gir skureeffekt. I kraftskurepulver er partiklene store og knust på en slik måte at det er en del skarpe kanter som kan skure veldig hardt. Mildere skuremidler har mindre partikler og dermed færre skarpe kanter og mindre kraftig skureeffekt. Flytende skuremidler har skurekomponenter som er små, runde kuler. Disse er vanligvis lettoppløselig kritt.

Overflater som glanspolert stål, laminater og malte flater kan enkelt få riper ved bruk av skuremidler, enten de er milde eller kraftige. Skuremidler kan være veldig vanskelig å få skylt bort.

 

 

Maskinrengjøringsmidler

I tepperensemidler, såkalt teppeshampo, er de viktigste komponentene anioniske og ikke-ioniske tensider. Vann er løsemiddelet. Det kan også være tilsatt konserveringsmidler, kalkbindere og noen organiske løsemidler.

Tensidene i teppeshampo må ha god skumdannende og smussbærende evne.

 

Våtrensemidler
Våtrensemidler brukes sammen med en tepperenser for å rense tekstile gulvbelegg, sofa, madrasser osv. Tensider er her den viktigste bestanddelen. Løsemidler kan også være tilsatt for å kunne løse opp fastsittende flekker.

Les mer om vår tepperenser her (til utleie!)

 

Tørrensemidler
Tørrensemidler skal brukes sammen med tørrensermaskin for å rense tepper som ikke kan renses med fuktig eller våt metode. Midlene består av sterkt svampeaktige, absorberende partikler. Midlene skal løse og trekke opp smusset som sitter på tekstilfibrene.

 

Helsefarevurderinger
De største helsefarene ved maskinrengjøringsmidler er avfettning av hus og irritasjon på hud, øyne og luftveier.

 

Les også: 

 

 

Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Etiketter fra løsemidler

Produktmerking og produktinformasjon: Del 1

Posted on by

 

 

Regelverket for merking og bruk av kjemiske stoffer er svært omfattende i den vestlige verden. Formålet med dette er at brukeren skal kunne får opplysninger om stoffene i kjemikaliene og helsefaren ved å bruke de ulike kjemikaliene. Brukeren skal også få informasjon om hvordan produktene kan brukes på en sikker måte.

Reglene for produktmerking og produktinformasjon bygger på tre hovedelementer:

  • Klassifisering av enkeltstoffer.
  • Regler om merking med faresymboler og advarselssetninger.
  • Regler om HMS-datablad.

Vi skal i denne artikkelen ta for oss de to første punktene.

Produktmerkingen og produkiformasjonen skal gi konkrete opplysninger til brukerne. Men i tillegg til dette er det også andre hensikter. Kravet om merking kan nemlig føre til at produsentene jobber mot å utvikle produkter med minst mulig helsefare, slik at produktene får en mildest mulig klassifisering. Ofte er dette et viktig salgsargument når produsentene skal selge sine produkter.

 

Klassifisering av enkeltstoffer

Det finnes i dag over 3000 kjemiske stoffer som i dag har fareklassifisering i Norge. Det er Klima og miljødirektoratet i samarbeid med Arbeids- og sosialdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet som står for klassifiseringen. Klassifiseringen bygger blant annet på vitenskapelige rapporter når det gjelder hvor giftig stoffene er og brannfare. Fareklassifiseringen blir utgitt som Forskrift om klassifisering, merking og emballering av stoffer og stoffblandinger (CLP). Denne forskriften er bindende, dvs. at det ikke er lov til å basere produktmerkingen i verken en høyere eller lavere produktklasse.

 

Helsefare – etsefare
Når det gjelder klassifiseringen av kjemiske stoffer, finnes det flere typer. Det er den generelle etsefaren og helsefaren som i første omgang blir vurdert. Her finnes det tre ulike klasser:

  • Tx = Meget giftig
  • T = Giftig
  • Xn = Helseskadelig

Dersom et stoff har en etsende virkning, vil stoffet bli klassifisert i en av disse klassene:

  • C = Etsende
  • Xi = Irriterende

Rekkefølgen, med den farligste graden først, blir slik: Tx, T, C, Xn, Xi

 

Brann- og eksplosjonsfare
Eksplosjonsfare merkes som:

  • E = Eksplosiv

Brannfare settes opp i følgende klasser:

  • Fx = Ekstremt brannfarlig
  • F = Meget brannfarlig
  • Fo = Brannfarlig
  • F = Oksiderende

Rekkefølgen, med den farligste graden først, blir slik: E, O, Fx, F, Fo

Produkter kan kun merkes med maks et merke for brannfarlig og et merke for helseskadelig.

 

Allergifremkallende stoff
Stoffer som er merket som allergifremkallende kan fremkalle allergi eller annen overfølsomhet i øyne, lufveiene eller ved hudkontakt.

 

Kreffremkallende stoff
Produkter merket som kreftfremkallende stoff, er stoffer som er påvist å kunne fremkalle kreft. Den kreftfremkallende virkningen blir gradert i 3 klasser: K1, K2 og K3. Den alvorligste er K1.

 

Reproduksjonsskadelig stoff
Stoff som er merket som reproduksjonsskadelig stoff kan nedsette forplantningsevnen enten ved å senke fruktbarheten eller skade fosteret. Virkningen av reproduksjonskadene blir gradert i to klasser: R1 og R2. R1 er den alvorligste.

 

Arvestoffskadelig stoff
Stoffer merket som arvestoffskadelig kan skade arvestoffet i testikler og eggstokker og gi genetiske skader hos avkom. Skadevirkningen er kategorisert i to klasser: M1 og M2. M1 er det mest alvorlige.

Forskjellen mellom reproduksjonsskadelig stoff og arvestoffskadelig stoff er at reproduksjonsskadelige stoffer nedsetter selve evnen til å få barn, mens arvestoffskadelig stoff kan gi barnet genetiske skader.

 

 

Regler om merking med faresymboler og advarselssetninger

Deklarering av farlige stoffer og stoffblandinger (tidligere merkeforskriften), inneholder regler om hvordan produkter skal merkes. Dette hadde vært enkelt om hvert produkt bare inneholdt et kjemisk stoff. Men det er ofte flere stoffer sammen og ofte er de også fortynnet. Hvordan skal man klare å merke produktene da? Her er et eksempel: Et stoff klassifiseres som Meget giftig. Inneholder produktet kun dette stoffet skal det merkes med Meget giftig. Dersom konsentrasjonen av dette stoffet er under 5% skal produktet merkes Giftig. Er konsentrasjonen av stoffet under 1% skal produktet merkes Helseskadelig.

Dersom det er flere farlige stoffer i produktet med samme klassifisering, for eksempel klassifiseringen giftig, skal man regne ut summen av denne klassen. Det er summen av stoffene som avgjør hvordan de skal merkes, selv om det er en blanding av to eller flere.

Inneholder produktet flere skadelige stoffer i ulike fareklasser må det brukes spesielle formler for å regne ut hvordan man skal merke produktet. Denne utregningen kan for eksempel føre til at et stoff som kun har minimale mengder av et giftig stoff ikke trenger merking bare på grunn av det stoffet. Men dersom produktet har minimale mengder av flere giftige stoffer kan det ende opp med å måtte merkes med Meget giftig likevel.

 

YL-merking
YL-merking er et norsk merkesystem for løsemidler og løsemiddelholdige produkter. YL betyr yrkeshygienisk luftbehov og sier noe om hvor mye ventilasjon det skal være i rommet der produktet skal brukes. Produktene deles inn i gruppene 00, 0, 1, 2, 3, 4 og 5. Gruppe 5 er den farligste, men det betyr ikke at produktene i gruppe 00 og 0 er ufarlige. Produkter som inneholder mindre enn 10% løsemiddel eller flasker på under en liter er unntatt fra reglene om YL-merking. Dette kan føre til såkalt “undermerking”, hvor det ikke blir opplyst at produktet inneholder løsemiddel dersom prosenten er under 10.

Luftbehovet regnes ut i fra en formel basert på hvor lett stoffene fordamper og hvor helseskadelig stoffene er.

 

Les også: 

 

Kilder:
https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2012-06-16-622/%C2%A71#§1
http://www.miljodirektoratet.no/no/Nyheter/Nyheter/2015/Juni-2015/Forskrift-om-deklarering-av-kjemikalier-til-produktregisteret-ble-innfort-1-juni-2015/
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Navn og begreper innen kjemi

Kjemiske reaksjoner

Posted on by

 

En kjemisk reaksjon er når ett, to eller flere stoffer reagerer med hverandre og danner ett eller flere nye stoffer. Både rene grunnstoffer og molekyler kan reagere med hverandre. Et eksempel er at hydrogengass og oksygengass kan reagere med hverandre og danne vann. Og prøver å løse opp en bit sinkmetall i saltsyre, vil vi få to nye stoffer: Hydrogengass og sinkklorid.

 

Raske fakta

  • Enkelte reaksjoner kan skje av seg selv i naturen. Andre reaksjoner kan kun forekomme i et laboratorium eller i industrielle prosesser.
  • Hvor fort reaksjonene går varier. Noen går raskt og eksplosivt, mens andre reaksjoner trenger mye lengre tid.
  • Enkelte stoffer har absolutt ingen mulighet til å reagere med hverandre. Gull og edelgassene reagerer så godt som ingenting med andre stoffer.

 

Hydrolyse
Kjemiske reaksjoner kan grupperes i mange ulike kategorier, blant annet hydrolyse. Denne typen reaksjon gjelder for mange organiske molekyler, blant annet fett, proteiner og sukker. Hydrolyse er en nedbrytningsreaksjon, der vann er med i prosessen.

Ved hydrolyse vil proteiner brytes helt ned til sine enkeltdeler, aminosyrer. Enzymer og ekstreme pH-verdier påskynder nedbrytningen. Aminosyrene er svært vannløselige, og enda mer vannløselig blir de når de brytes ned i enda mindre deler, peptider, som bare består av noen få aminosyrer.

Den vanlige fettarten triglyseridene blir, i likhet med protein, også hydrolysert ved hjelp av enzymer og innvirkning fra baser. De frie fettsyrer og glyserolen som da dannes er enklere å løse opp i vann enn selve triglyseridet.

Sukker og andre stoffer brytes ned på tilsvarende måte som fett og protein.

 

Katalysatorer
En katalysator er et stoff som får en reaksjon til å gå lettere, uten å delta i prosessen selv. Nesten alle reaksjonene i kroppen vår er avhengig av en katalysator. Mange industrielle reaksjoner må også ha en katalysator for å reagere.

Katalysatorer kan også få forbrenningen i vedovnen og bilmotorer til å gå lettere eller ved lavere temperatur.

I levende celler kalles katalysatoren for enzymer. I industrielle prosesser blir renfremstilte enzymene mer og mer utnyttet. De kan blant annet gjøre vaskemidler for klær mer effektive, ved å bryte ned fett og proteiner uten å skade tøyet. Men man må være obs på at slike vaskemidler ikke skal brukes til plagg av ull eller silke, da slike plagg inneholder mye proteiner.

 

Reaksjoner og energi
Ved å tilføre energi, vil mange reaksjoner gå av seg selv. En forbrenningsreaksjon er et eksempel på dette. Et brennbart stoff reagerer da med oksygenet i lufta. Dette danner gasser og avfallstoffer i form av aske, og det utvikles energi i form av varme.

Forsåpning av fett, såpekoking, er en av mange reaksjoner som trenger konstant tilførsel av varme for å skje.

Les mer om energi her 

 

Les også: 

 

Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Vaskehjelp tjenester

Vernetiltak ved arbeid med renholdsmidler

Posted on by

 

 

 

Selv om kravene til renholdsmidler er ganske strenger her i Norge, betyr ikke dette at det ikke er noen vernehensyn å ta hensyn til. I denne artikkelen skal vi ta for oss hvilke vernetiltak som er nødvendige å ta. 

Renholdskjemikalier skal hjelpe oss med å fjerne vanskelige fettflekker, kalkavleiringer og fastsittende smuss. Midlene må derfor ha en viss oppløsende evne på disse forurensningene for at de skal virke. Problemet her er at kjemikaliene ikke vet forskjellen på fettavleiringen på en flate og fettlaget på huden. Kjemikaliene tar dermed også hudfett noe som kan føre til tørre og irriterte hender.

Selv om reglene for kjemikalier i renholdsmidler er strenge, er vi også kommet kort når det gjelder forskning på allergier. Vi omgir oss med stadig flere kjemikalier og dårlig undersøkte stoffer. Det blir mer og mer vanlig mer allergiproblemer og en faktor kan være at vi utsettes for farlige stoffer under rengjøring.

Renholdsmidler er avansert sammensatt på den måten som gir best effekt og er et resultat av grundig forskning. Man skal derfor være forsiktig med å mikse midler selv for å prøve å få til et bedre resultat. Virkningen er veldig avhengig av pH-verdien når det gjelder renholdsmidler. Ved å blande midler kan man fort endre pH-verdien og dermed ødelegge effekten. Underdosering og overdosering er også noe man fort kan oppleve ved å selv mikse og trikse, noe som også kan ødelegge renholdseffekten. Følg derfor alltid anbefalingene til produsenten når du blander såpe.

Endring av pH-verdien kan også føre til at giftige eller helseskadelige gasser oppstår. Blanding av visse midler kan også gi farlige reaksjoner.

Som en hovedregel når det gjelder vernetiltak er det viktig å unngå kontakt med hud og øyne. Unngå også å puste inn aerosoler og midler som støver. Håndvask med mild, parfymefri såpe og god hudpleie er også viktig for å forebygge hudprodukter. Bruk en fet, parfymefri krem til smøring av hud.

Skal man utføre renholdsoppgaver der sterke midler er nødvendig skal man alltid bruke verneutstyr. Dette innebærer hansker i forhold til hva midlene inneholder, øye-/ansiktsvern (skjerm/briller) og verneklær om nødvendig. Ansiktsskjerm og hel vernedress er dog bare nødvendig ved bruk av sterke midler i kombinasjon med metoder som fører til mye søl og sprut. Et eksempel på dette er høytrykksspyling.

Ved tapping eller fortynning av konsentrerte produkter i et åpent system, bør det brukes hansker og vernebriller. Ånderettsvern kan også være nødvendig.

Skal man bruke midler som fører til avdamping av løsemidler eller andre skadelige stoffer, for eksempel ammoniakk eller plastmyknere, er god ventilasjon nødvendig. Er det ikke mulighet for god ventilering skal ånderettsvern brukes.

 

Les også:

 

Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Navn og begreper innen kjemi

Grovrengjøringsmidler: Sammensetning, egenskaper og bruk

Posted on by

 

 

Midler som brukes til regelmessig rengjøring deles inn i tre grupper: Normalrengjøring, grovrengjøring og sanitærrengjøring. Gruppene er delt inn ut i fra pH – verdien i produktene. Hver gruppe har likevel varianter med ulik pH – verdi. Vi skal i denne artikkelen ta for oss gruppen grovrengjøringsmidler.

 

Generelt om grovrengjøringsmidler
Grovrengjøringsmidler brukes til regelmessig og periodisk rengjøring av flater, flater, gulv, vegger og tak som er svært skitne og der rengjøring med andre midler ikke gjør jobben godt nok. Flater som ikke tåler kontakt med sterke baser, kan ta skade av grovrengjøringsmidler. Flater med enkelte typer maling og flater behandlet med polish er noen eksempler.

Renholdsmidler kan deles inn i ulike grupper. Grovrengjøringsmidler komer under gruppen 1-5. I denne gruppen finner vi også polishfjerningsmidler, industrirengjøringsmidler og grønnsåpe.

Flytende grovrengjøringsmidler inneholder som regel syntetiske tensider.Et av unntakene er grønnsåpe, som består av såpetensider.

Det som i størst grad kjennetegner grovrengjøringsmidler er innholdet av baser som hjelper til med å øke tensidene sin effekt under rengjøring og gjør det lettere å løse opp fett. Som regel blir renholdseffekten bedre jo høyere pH. De sterke basene i grovrengjøringsmidler gjør rengjøringsvannet så basisk at det virker hydrolyserende på proteiner og karbohydrater.

For å kunne binde opp uønskede stoffer blir kompleksdannere tilsatt. Om ikke hadde slike uønskede stoffer ødelagt effekten tensidene har på renholdet. Et eksempel er tungmettalioner, som gjør vannet hardt. Tilsetter man det stoffet EDTA vil dette unngås ved at tungmettalionene kompleksbindes.

Oksidansjosmidler blir også ofte tilsatt i grovrengjøringsmidler for å enklere bleke bleke fargede flekker. Klorforbindelser er et vanlig oksidansjosmiddel å tilsette. Jo høyere pH-verdi, desto høyere oksiderende virkning. Oksidansjosmidler er også desinfiserende.

Det er vanlig å dele inn grovrengjøringsmidler inn i middels basiske grovrengjøringsmidler og sterkt basiske grovrengjøringsmidler.

 

 

Middels basiske grovrengjøringsmidler (pH 9-12)
Skal man fjerne mye og fastsittende smuss og/eller fett fra flater som tåler baser, bruker man middels basiske grovrengjøringsmidler.

Middels basiske grovrengjøringsmidler inneholder mye det samme som svakt basiske grovrengjøringsmidler. Forskjellen er flere, og mer aggressive, baser.

Kun unntaksvis bør middels basiske grovrengjøringsmidler brukes til regelmessig rengjøring. Dette er fordi midlene kan angripe ulike metaller, blant annet aluminum og noen av fargestoffene i blant annet maling. Malte og polishbehandlede flater og gulvbelegg, for eksempel linoleum, kan også ta skade.  

Middels basiske grovrengjøringsmidler finnes både i flytende form og som pulver. Vanligvis er ikke midlene giftige, men de kan irritere huden ved kontakt.

 

 

Grønnsåpe
Grønnsåpe produseres ved at vegetabilsk fett blir kokt sammen med lut i 5-12 timer. Man kan også nøytralisere fettsyrene med lut, slik at man får høytskummende anioniske såpetensider. Det ferdige såpeproduktet vil likevel inneholde fri lut som som ikke enda har reagert med fettet. Dette er med på å gjøre grønnsåpen sterkt basisk. Såpen kan likevel nøytraliseres til en pH på 9-10.

Det er lett å løse opp grønnsåpe i bløtt vann, men kalken i hardt vann vil reagere med såpen og danne et gråhvitt og uløselig kalkbelegg. Bruk derfor ikke grønnsåpe sammen med vann som kan være hardt, for eksempel borevann.

Grønnsåpe er som regel mindre egnet enn midler med syntetiske tensider. Bruker man ofte grønnsåpe eller overdoserer, vil det etter hvert legge seg en smusssamlende hinne av fett og såpe på overflatene. Denne hinnen fungerer som et lim mellom smuss og overflate.

Porøs kalkstein, slik som blant annet marmor, tåler ikke sterke basiske midler, og derfor ikke grønnsåpe. Et lys flate av marmor vil dessuten gulne dersom man ofte vasker den med grønnsåpe.

Harde gulv som uglasert og ubehandlet klinker og skifergulv med en ru og rustikk overflate kan ta nytte av grønnsåpe. Såpen kan legge nemlig danne en tynn hinne som fører til at gulvet får en silkematt glans og blir enklere å rengjøre. Moppen vil enklere gli over gulvet og såpehinnen forhindrer at smuss trekker ned i steinen. Vær likevel obs på å ikke skape en for tykk hinne i overflaten. Grønnsåpen vil da danne et kalkbelegg og føre til hvite, skjemmende skjolder i overflaten.

Ubehandlet og mykt tre, slik som gran og furu, kan også ta nytte av grønnsåpe. Såpen avsetter seg på overflaten av treet og en impregnerende effekt blir resultatet. Smuss og fett har derfor ikke like lett for å trekke ned i porene. Såpebehandlingen beskytter dog ikke mot gulningen som gran og furu er utsatt for. Treet må da først behandles med lut, som gjerne tilsatt kalk, slik at treet holder seg lyst.

Harde treslag som eik må ikke utsettes for grønnsåpe. De garvesyreholdige stoffene i treet kan da reagere kjemisk med luten i grønnsåpen og føre til missfarging.

Grønnsåpe finnes både i fast og flytende stoff.

 

 

Sterkt basiske grovrengjøringsmidler (pH 12-14)
Til rengjøring av flater som er svært skitne og tåler sterke baser, kan sterkt basiske grovrengjøringsmidler brukes. Eksempler er tilsmussing som animalsk og vegetabilsk fett, avleiringer fra sot og røyk, enkelte farger, metalloksider og gummi.

Sterkt basiske grovrengjøringsmidler egner seg godt til å bruke før man skal påføre ny maling. Dette er på grunn av den etsende effekten midlene har på maling.

Høy pH verdi gir sterkt basiske grovrengjøringsmidler desinfiserende.

Sterkt basiske midler finnes både i pulverform, i fast form og i flytende form.

 

 

Polishfjerningsmidler
For å fjerne gammel polish bruker man grovrengjøringsmidler kalt polishfjerningsmidler. Slike midler består av blant annet baser som løser metallbindinger i de metalliserte polishene slik at plastpolymeren lar seg fjerne. Natrium- eller kaliumhydroksid, karbonat eller metasilikat er basene som ofte brukes. Midlene kan også inneholde tensider, kalkbindere, løsemidler og abrasivmidler.

Den vanligste typen polishfjerningsmiddel er sterkt basiske grovrengjøringsmidler som løser opp polishen før gulvet skures med gulvmaskin. Det finnes også spesialmidler som løser opp polishen og nøytraliserer gulvet uten bruk av skuring og skylling.

Det kan være smart å bruke både polish og polishfjerningsmiddel fra samme produsent. Produsentene tilpasser polishfjerningsmidlene til polishene sine.

 

 

Helsefarevurderinger
Rengjøringsmidler med høy pH vil etse eller irritere ved kontakt med hud. Ved kontakt med øynene, kan akutt smerte og irritasjon oppstå. Skyll i slike tilfeller med store mengder vann. Midler i pulverform kan irritere luftveiene om de pustes inn.

Oppskuringsmidler som er sterk basiske vil i kontakt med hud og øyne føre til etseskade eller sterk irritasjon. Brukes ammoniakk som basetilsetting vil det kunne føre til problemer i luftveiene, med lungeskader som verst mulige utfall.

Kun personer med spesiell opplæring bør bruke sterkt basiske midler. Bruk verneutstyr tilpasset de rengjøringsmetodene som skal benyttes. Heldrakt bør vurderes dersom det er fare for mye sprut og søl, slik som ved høytrykksspyling. Øynene skal alltid beskyttes med vernebriller eller ansiktsskjerm.  

Ved bruk av midler som også har et innhold av klor eller løsemidler kan åndedrettsvern være nødvendig.

 

Les også: 

 

Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Ren vask

Oversikt over desinfeksjonsmidler

Posted on by

 

 

Fenolforbindelser

Fenolforbindelser finner man i de billigste desinfeksjonsmidlene. Midlene ble tidligere brukt i helsesektoren. Man utvinner fenoler av steinkulltjære og oljeprodukter. Tilsetter man tensider vil fenolforbindelsene enklere løse seg opp. De vil også få en bedre virkning.

Fenolene dreper bakterier ved at de skader celleveggen. Middelet trenger dermed inn i selve bakterien og reagerer der med proteinene.

Fenolorbindelsene virker på alle formeringsdyktige bakterier, også tuberkelbakterien. De virker derimot ikke på bakteriesporer.

Når det er mistanke om virussmitte, er det ikke fenolforbindelser vi bruker, selv om forbindelsene er virksomme mot mange sopp– og virusarter. Dette er fordi fenolforbindelser ikke har virkning på virustyper som for eksempel hepatitt A og B. Effekten på hiv er også usikkert.

Det å dosere middelet riktig, er ytterst nødvendig. Små forandringer i konsentrasjonen kan nemlig føre til store endringer i den desinfiserende effekten og tiden man trenger for å desinfisere.

pH-verdien påvirker også virkningen av desinfeksjonen. En sur løsning vil gjøre fenolforbindelsene mer aktive enn en basisk løsning, selv om fenoldesinfeksjonsmidlene vanligvis har en pH på 10-12. Evnen som middelet har til å løse opp organiske forurensninger er nemlig bedre i basiske løsninger.  

Organisk materiale har lite påvirkning på fenolforbindelsene. Midler som inneholder såpe kan derimot inaktiveres av hardt vann på grunn av at fettsyrene lager tungt løselige kalsium- og magnesiumsalter.

Med unntak av gummi og enkelte plasttyper tåler de fleste materialer fenolforbindelser. Vær likevel obs på at instrumenter kan få skjolder og at forbindelsene korroderer enkelte metaller og polish. Fenolforbindelser skal dessuten ikke brukes til å desinfisere optisk utstyr.

Fenolpreparater er veldig giftige. På grunn av dette, og fordi de avgir sterk lukt og smak, egner det seg ikke å bruke desinfeksjonsmidler med fenol i næringsmiddelindustrien. I konsentrat er fenolforbindelser også svært etsende.

Følg instruksene til leverandøren når det gjelder dosering og ventetid.

 

 

Løsemiddelbaserte desinfeksjonsmidler

Alkoholer
På rengjorte flater har etanol og isopropanol en veldig bra virkning på mikroorganismer. Alkoholer blir derfor bare brukt på rene flater og rent utstyr. Flekkdesinfeksjon kan også være et bruksområde.

Ved å ødelegge proteiner dreper alkohol mikroorganismer. Proteiner blir nemlig fortere skadet i et miljø med vann kontra et vannfritt miljø. Proteinene i bakteriene koagulerer på overflaten dersom alkoholkonsentrasjonen er på over 90%. Dette fører til nedsatt desinfeksjonseffekt. Alkohol blandet ut med vann, ca. 70% sprit, har derfor en bedre desinfiserende effekt enn ren alkohol.

Ved desinfeksjon av flater kan den korte virketiden være et problem. Det er kort virketid på grunn av at alkohol fordamper raskt. Evnen til å trekke inn i organisk materiale er dessuten liten. I blod o.l. vil mikroorganismene ha sjanse til å overleve grunnet det at de er beskyttet av ødelagte proteiner.

Husk at alkoholer er helsefarlig. Desinfeksjon av flater med alkohol kan føre til såpass høy konsentrasjon i luften at vi kan få ubehag som svimmelhet og hodepine.

I næringsmiddelindustrien brukes ikke løsemiddelbaserte midler.

 

Aldehyder
Aldehyder(organisk kjemi-funksjonelle grupper) er kjemiske desinfeksjonsmidler. De kan brukes i utrolig mange sammenhenger og virker mot det meste av mikroorganismer. Glutaraldehyd er det stoffet som brukes mest. Disse aldehydene har best effekt når pH-verdien er mellom 7,5 og 8,5. Holdbarheten er derimot dårlig ved denne pH-verdien, så middelet selges i en sur løsning. Det man gjør for å få best mulig effekt er å tilsette natriumkarbonat rett før bruk. Dette øker nemlig pH-verdien.

Middelet brukes for det meste til å desinfisere varmefølsomt utstyr, da det virker svært irriterende på slimhinnene. Desinfeksjon bør derfor skje i et kar med lokk eller i et tett avtrekksskap. Bruk den doseringen og virketiden som leverandørene anbefaler.

Jobber man som renholder kan man komme i kontakt med glutaraldehyd om man jobber med klargjøring av blant annet instrumenter i en sterilsentral.

Unngå produkter med formaldehyd da dette er svært farlig stoff. Stoffet ble brukt mye før i tiden. Stoffet er svært allergifremkallende, giftig og også kreftfremkallende.

 

 

Oksidasjonsmidler

Virkon
De aktive stoffene i virkon er kaliumpersulfat og sulfaminsyre. Dette middelet er godkjent både til bruk i helsevesenet og i næringsmiddelindustrien. Virkon fungerer mot både bakterier, sopp og virus, men ikke mot tuberkelbakterier.

Middelet kan komme i pulverform som skal løses opp i vann. Pulveret er mest sannsynlig konsentrert, og dette konsentratet er etsende, allergifremkallende og kan irritere slimhinnene. Utblanding og håndtering av konsentrat skal derfor skje i godt ventilerte rom.

 

Jod
I fritt jod finner vi den desinfiserende effekten. Man kan få kjøpt jodoforer som er jod løst i vann ved hjelp av ikke-ioniske tensider tilsatt syre. pH-verdien på bladinger er mellom 2,5 og 3.

Jod er et svært kraftig oksidasjonsmiddel. Å ødelegge enzymer er en av måtene jod dreper bakterier på. Preparater med jod har god effekt i sure løsninger med en pH-verdi mellom 3 og 4. Virkningen blir ikke ødelagt av organisk materiale på samme måte som hos hypokloritt, men effekten på sporer er derimot dårligere. Porøst materiale som blant annet linoleum kan korrodere og misfarges av jod.

 

Peroksider
Det som ofte brukes som desinfeksjon i næringsmiddelindustrien er pereddiksyre. Middelet, sammen med høye temperaturer på 60 til 80 grader, dreper alle typer mikroorganismer. Dette gjelder også sporer. Fallende temperatur reduserer effekten voldsomt.

Peroksider kan ikke brukes i helsevesenet på grunn av middelet raskt blir inaktivert i kontakt med organisk materiale.

På grunn av at peroksider er veldig sterke oksidasjonsmidler kan de virke ødeleggende på mange overflater.

 

Klorforbindelser
Klorforbindelser har ofte en desinfiserende virkning. Middelet klorin, altså natriumhypokloritt, blir mye brukt i husholdninger. Klorin er et basisk middel som også kan brukes til å rengjøre. Vær obs på at klorgass er giftig og at det alltid vil være en viss avdamping fra klorholdige produkter. Man kan derfor fort føle seg kvalm og uvell.

Blander man hypokloritt med syrer, vil dette danne en farlig klorgass. Ammoniakk blandet med midler som inneholder klor kan utvikle seg til kloraminer, en svært giftig gass. Vask derfor aldri med disse to samtidig.

I pulverform kan natriumhypokloritt støve og dermed irritere luftveiene. Det kan også føre til allergiske utslett.

Klorforbindelser som blant annet kloramin og hypokloritt har bedre virkning enn fenolpreparatene. De har nemlig virkning på alle vegetative bakterier og de fleste virus. Dette forutsetter rett dosering og virketid. Klorforbindelsene har i likhet med fenolpreparatene ingen virkning på bakteriesporer. Om middelet skal kunne drepe sopp må det høyere konsentrasjoner til, enn for å drepe vegetative bakterier og virus.

Klorforbindelser blir mindre brukt enn fenolforbindelser i helseinstitusjoner. Dette er fordi klorforbindelser lettere mister den desinfiserende virkning i kontakt med organisk materiale. Mindre holdbarhet ved lys og høye temperaturer er også en av grunnene.

Den desinfiserende virkningen av klorholdige løsninger er bestemt av pH-verdien. Om man for eksempel øker pH verdien fra 4 til 10 i en hypoklorittløsning må man øke konsentrasjonen fra 2 mg/l til over 100 mg/l for å oppnå samme effekt. I en kloraminløsning må man øke konsentrasjonen fra 50 mg/l til 3000 mg/l ved samme pH endring. Den desinfiserende virkning vil da i praksis bli redusert av rester fra basiske tørrstoffer, for eksempel grønnsåpe, fra tidligere rengjøring av flatene.

Klorforbindelsene er sterkt oksiderende på alt av organisk materiale, ikke bare på mikroorganismene. Den desinfiserende effekten blir derfor svært redusert i kontakt med organisk materiale. Hypokloritt bli noe mer inaktivert enn kloraminene.

Klorpreparater blir i helseinstitusjoner for det meste brukt til desinfeksjon i forbindelse med virussmitte. Dette gjelder spesielt blodsøl som kan inneholde smitte fra hepatitt eller hiv.

Klorpreparater, og da spesielt natriumhypokloritt, virker korroderende på noen metaller. Unngå slike preparater på blant annet aluminium, da dette metallet blir svært raskt angrepet. Gummi angripes i varierende grad. Plast og glass tåler klorforbindelser bra.

 

 

Tensider

Kvartære ammoniumforbindelser
Alkylbenzendimetylammoniumklorid er et desinfiserende stoff som brukes mye i kvartære ammoniumforbindelser. Midler med dette stoffet brukes ofte i næringsmiddelindustrien, men er ikke godkjent til bruk i helseinstitusjoner. Som vi ser på navnet, har vi et ledd med alkyl. Alkyldelen er som regle på 12-14 C-atomer, men kan være både kortere og lengre. Molekyler med alkylrest på 12 C-atomer heter for dodecylbenzendimetylammoniumklorid. Denne stoffgruppen kan også kalles benzalkoniumklorid. Produktene inneholder gjerne en blanding av enkeltstoffene.

Alkylbenzendimetylammoniumklorid er det som kalles kationiske tensider, en gruppe som ikke brukes for sine rengjørende effekter, men til ting som desinfisering. Midlene kan bryte overflatespenninger og dermed løse opp klumper med bakterier. Organisk materiale har lite påvirkning når det gjelder effekten av midlene.

Kvartære ammoniumforbindelser desinfiserer ved å binde seg til mikroorganismer og deretter ødelegge membranen. Oppbyggingen av celleveggen har derfor litt å si for den desinfiserende effekten. Midlene fungerer derfor bedre på bakterier som er grampositive enn bakterier som er gramnegative.

Noen bakterier og gjærsopper kan utvikle resistens mot kvartære ammoniumforbindelser. Bakteriesporer, gjær og mugg er stoffer midlene fungerer dårlig mot. Midlene skader ikke overflater, men kan føre til allergiske reaksjoner.

 

Amfotære tensider
Amfotære tensider kan endre ladningen etter pH-verdien, noe som gjør de aktive i et veldig stort område: pH 3-10.

Det som virker desinfiserende er den kationaktive formen. Det som virker rengjørende er den anionaktive formen.

Til sammenligning med kvartære ammoniumforbindelser virker amfotære tensider mer effektivt mot gramnegative bakterier, gjær og mugg. De er ellers ganske like.

Amfotære tensider er luktfrie og snill mot huden. Korrosjon kan ikke oppstå og produktene er som regel ikke helseskadelige.

 

 

Les også:

 

Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Organisk kjemi

Organisk kjemi: Polymerer

Posted on by

 

 

Molekyler som kan kobles sammen til kortere og lengre kjeder er organiske stoffklasser som har evnen til å polymerisere. Enhetene, eller enklere sagt byggesteinene, som polymeriserer kalles for monomerer. I en slik reaksjon blir det ofte noen atomer til overs. Disse atomene kalles frie momenter. Dette kan for eksempel være spaltet av vann.

Før du leser videre kan det være greit å ha litt grunnkunnskaper om organisk kjemi. Les derfor gjerne disse artiklene:

 

Makromolekyler
Svært store polymere molekyler innen gruppene karbohydrater (sukker), proteiner og nukleinsyrer (DNA og RNA) kalles makromolekyler. I tillegg kalles mange polymerer laget av små organiske molekyler også for makromolekyler, såkalte plaststoffer. Råstoffene utvinnes vanligvis av olje.

 

Sukker
Sukker kan kobles sammen til lange kjeder. Disse kjedene kan også være forgreinet. Dyr og planter utnytter dette ved å bruke det for å lagre energi. Stivelse er et godt eksempel. Stivelse er nemlig en forgrenet kjede av tusenvis av glukosemolekyler.

 

Peptider, proteiner og enzymer
Ved hjelp av peptidbindinger kobles aminosyrer sammen til lange kjeder. Slike kjeder kalles proteiner. Levende organismer bruker 20 ulike aminosyrer for å bygge opp proteiner. Det finnes derimot langt flere aminosyrer i naturen.

De kjemiske egenskapene til proteinet bestemmes av rekkefølgen og mengden aminosyrer. På grunn av utrolig mange kombinasjonsmuligheter har proteinene svært forskjellige egenskaper. I kroppen vår er proteiner viktige byggesteiner. For eksempel fraktes oksygen fra lungene til cellene bundet til et protein.

Ull, silke og hår består også av proteiner. Flere av proteinene er enzymer. Enzymer er biologiske katalysatorer. Enklere sagt er de stoffer som kan skape en kjemisk reaksjon uten å selv være en del av den. Mesteparten av reaksjonene i levende celler er avhengig av å ha et enzym til katalysator. Magesekken og tarmene våre inneholder enzymer som bidrar til nedbrytningen av fett og proteiner fra maten vi spiser.

Ved fordøyelse av melk blir sukkerarten laktose brutt ned til de to monosakkaridene. Uten enzymet som kalles laktase er denne nedbrytingen ikke mulig. Mangel på dette enzymet vil føre til nedsatt toleranse for laktose.

Enzymene som hjelper til med å bryte ned proteiner og fett i kroppen vår produseres også industrielt og brukes i blant annet vaskemidler for klær. Slike enzymer hjelper nemlig til med å bryte ned flekker og smuss.

 

Arvestoffet DNA
Arvestoffet DNA er også en polymerer. Arvestoffet har kun fire forskjellige byggesteiner, og det er rekkefølgen på disse som bestemmer koden i arvestoffet. Kombinasjonsmulighetene er mange, mengden data lagret i arvestoffer er nemlig utrolig stor. I en menneskecelle er DNA-mengden mange millioner enheter.

 

Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Renhold og kjemi

Kjemi: Konsentrasjon

Posted on by

 

Hva slags konsentrasjon ulike stoffer har er en av de viktigste faktorene når vi skal bruke kjemiske stoffer i rengjøringen. Konsentrasjon vil si hvor mye det er av et stoff i en bestemt volumenhet løsningsmiddel (f.eks vann). Vi kan si at konsentrasjon er mengde stoff delt på volum. Blander man ulike rengjøringsmidler i samme volum har hvert enkelt stoff sin egen konsentrasjon. Dette gjelder også når man blander sammensatte, kompliserte rengjøringsmidler til en bruksløsning.

Det er det viktig å huske at både for høy og for lav konsentrasjon kan være like galt. For lav konsentrasjon  kan føre til at overflaten ikke blir ren. For høy kan føre til at det blir et belegg på overflaten på grunn av rester som blir liggende igjen etter rengjøringen.

 

Konsentrasjon og enheter
Når det er snakk om konsentrasjoner er det to ulike benevninger som er aktuelle: Vektenhet per volumenhet og prosent. Man kan for eksempel si at man skal ha 2 gram ammoniakk til en liter vann. Her er ammoniakken det kjemiske stoffet og vannet oppløsningsmiddelet.

 

Fortynning
Å fortynne vil si at man tilsetter mer oppløsningsmiddel. Har man for eksempel en liten mengde konsentrert middel i en bøtte og tilsetter vann, er dette å fortynne. Har man vann og tilsetter konsentrert middel er dette også å fortynne. For å fortynne riktig er det viktig å vite konsentrasjonen før man fortynner.

Kjemikerne har kommet fram til en lov om fortynning, fortynningsloven. Denne kan være aktuell om man er usikker på hvordan man skal blande. Den originale formelen er c1 * V1 = c2 * V2. 1 står for konsentrasjon og volum før fortynning, og 2 står for det samme, bare etter fortynning. c står for konsentrasjon og V for volum.

I stedet for 1 og 2 er det enklere å bruke indeksene K (konsentrat) og  B (bruksløsning) når det gjelder renhold. Da blir formelen Ck * Vk = Cb *Vb. Man vet i praksis alltid hva slags konsentrasjon leverandørene anbefaler i løsningen vi bruker (Cb). Vi vet også hvilken type konsentrasjon det er i det konsentrerte middelet (Ck). Det vi også vet er hvor mye rengjøringsvann vi skal lage (Vb). Mengden konsentrat (Vk) er derfor den eneste faktoren som kan være ukjent. Formelen vi da bli slik:

Vk = Cb * Vb  / Ck.

Mengden konsentrat = Hva slags konsentrasjon leverandørene anbefaler * Hvor mye rengjøringsvann man skal blande. Del dette på hvilken type konsentrasjon det er i det konsentrerte middelet (f.eks. prosent).

Dette er altså den eneste formelen vi i praksis trenger når det gjelder renhold.
Her er et eksempel:

Vi skal lage 4 liter 5% ammoniakk. Utgangspunktet er en flaske med 20% ammoniakk.

Bruksløsningen:
Vb = 4 liter
Cb: 5%

Konsentratet:
Vb = 20%
Vk = ?

Vk = Cb * Vb / Ck

Vk = 5% * 4 liter / 20%

Vk = 1 liter

Vi ser da at man skal fortynne 1 liter 20% ammoniakk med 3 liter vann for å få en 4 liter ferdig blanding med 5%-løsning.

 

Konsentrasjoner i luft
Det å måle konsentrasjoner i luften er aktuelt i forbindelse med vurderinger av inneklima og arbeidsmiljø. Ting som da kan være interessant er blant annet mengde støv, klorgass og ammoniakk i lufta. Her bruker vi enten enhetene milligram per kubikkmeter luft (mg/m3) eller ppm. 1ppm betyr det samme som 1/1000 promille som igjen er det samme som 1/10 prosent. Selv om dette høres lite ut, er det mange kjemiske stoffer som kan luktes eller være helsefarlige i konsetrasjoner på under 1 ppm.

Les mer om måling av luft her 

 

Les også: 

 

Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Hva påvirker behovet for renhold?

Sammensetning, egenskaper og bruk av allmenne rengjøringsmidler

Posted on by

 

 

Før i tiden var såpespon, såpe og lut de eneste kjemiske hjelpemidlene for å gjøre rent. I dag har vi spesialiserte renholdsmidler for så og si alle renholdsoppgaver. Det å sette sammen renholdsmidler har blitt en komplisert oppgave. Såpe er ikke lengre bare såpe. Alle små komponenter som tilsettes har hver sin viktige oppgave.

 

Listen over innholdsstoffer kan virke lang og komplisert. Heldigvis er det en del systematikk på dette området. Produktene får betegnelser etter visse hovedlinjer. For å enklere løse de renholdsoppgavene vi har, er det greit å kunne disse betegnelsene slik at man forstår hvordan ulike produkter er bygd opp.

 

Først og fremst er det viktig å vite at vann er en viktig bestanddel. Tørrstoffmengden er vanligvis bare mellom 5% og 20%. Skurepulver er et unntak. Der er tørrstoffinnholdet høyere. Den lave prosenten med tørrstoff fører til at innholdet av hver enkelt ting som komponenter, tensider og byggere ikke er spesielt stort. Dette fører dessverre til at giftige komponenter ikke trenger å merkes på grunn av det lave innholdet, selv om de er helsefarlige.

 

Renholdsmidler har ulike gruppering etter hvilket bruksområde de passer til. Den første gruppen, gruppe 1, er allmenne rengjøringsmidler. Den første gruppen kan igjen deles inn i 6 ulike undergrupper:

  • 1-1: Normalrengjøringsmidler (pH 5-9)
  • 1-2: Spesialmidler for bad, dusj og toalett
  • 1-3: Spesialmidler for renhold i yrkesbygg
  • 1-4: Sanitær og kalkfjerningsmidler (pH 0-5)
  • 1-5: Industri- og grovrengjøringsmidler (pH 9-14)
  • 1-6: Spesialmidler for næringsmiddelvirksomhet, dvs. midler som inneholder desinfeksjonsmidler.

 

Gruppene 1-1 til 1-4 inneholder mange av de samme komponentene. Produktene inneholder anioniske og ikke-ioniske tensider, noe løsemidler i form av alkoholer og glykoletere og kalkforbindende stoffer som EDTA og eventuelt NTA.

Var dette avsnittet vanskelig å forstå? Les først denne artikkelen.

 

De generelle midlene i gruppene 1-1 og 1-2 er enten basiske eller nøytrale. Baser som ofte blir brukt i disse midlene er natrium-, kalium- eller ammoniumhydroksid, karbonater, silikater og metasilikater. Produkter for bad og toaletter kan i tillegg inneholde hypokloritt også kalt klor. Skurende og desinfiserende midler blir også gjerne tilsatt.

 

Produktene i gruppe 1-5 inneholder ofte mye baser i form av natrium- og kaliumhydroksid og natriummetasilikat. Tensidene som brukes er anioniske og ikke-ioniske.

 

Produkter med desinfiserende virkning er nødvendig i helsevesenet og i næringsmiddelindustrien. Stoffer som hypokloritt, kvartære ammoniumforbindelser, formaldehyd, dietanolamin eller natriumbenzoat blir ofte brukt. Midlene inneholder også mye baser, tensider og EDTA, i tillegg til noe løsemidler. Det skilles mellom midler som skal desinfisere en rengjort flate og midler som skal desinfisere forurensninger før rengjøringen.

 

Helsefarevurderinger
En av de viktigste egenskapene til et normalrengjøringsmiddel er evnen til å løse opp smuss, deriblant fett. Middelet vil derfor også løse opp det beskyttende fettlaget i huden. Dersom huden blir avfettet kan den bli irritert og få sprekker. Avfetting av huden kan også føre til eksem.

Sterkt sure midler som produktene i gruppe 1-4 og sterkt basiske midler som produkter i gruppen 1-5 kan være irriterende og etsende på huden. Desinfiserende midler som produktene i gruppe 1-6 som inneholder hypokloritt eller stoffer som kvartære ammoniumforbindelser kan gi etseskader. Dette gjelder spesielt ufortynnede midler.

 

Les også: 

 

Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as