Før i tiden var såpespon, såpe og lut de eneste kjemiske hjelpemidlene for å gjøre rent. I dag har vi spesialiserte renholdsmidler for så og si alle renholdsoppgaver. Det å sette sammen renholdsmidler har blitt en komplisert oppgave. Såpe er ikke lengre bare såpe. Alle små komponenter som tilsettes har hver sin viktige oppgave.
Listen over innholdsstoffer kan virke lang og komplisert. Heldigvis er det en del systematikk på dette området. Produktene får betegnelser etter visse hovedlinjer. For å enklere løse de renholdsoppgavene vi har, er det greit å kunne disse betegnelsene slik at man forstår hvordan ulike produkter er bygd opp.
Først og fremst er det viktig å vite at vann er en viktig bestanddel. Tørrstoffmengden er vanligvis bare mellom 5% og 20%. Skurepulver er et unntak. Der er tørrstoffinnholdet høyere. Den lave prosenten med tørrstoff fører til at innholdet av hver enkelt ting som komponenter, tensider og byggere ikke er spesielt stort. Dette fører dessverre til at giftige komponenter ikke trenger å merkes på grunn av det lave innholdet, selv om de er helsefarlige.
Renholdsmidler har ulike gruppering etter hvilket bruksområde de passer til. Den første gruppen, gruppe 1, er allmenne rengjøringsmidler. Den første gruppen kan igjen deles inn i 6 ulike undergrupper:
- 1-1: Normalrengjøringsmidler (pH 5-9)
- 1-2: Spesialmidler for bad, dusj og toalett
- 1-3: Spesialmidler for renhold i yrkesbygg
- 1-4: Sanitær og kalkfjerningsmidler (pH 0-5)
- 1-5: Industri- og grovrengjøringsmidler (pH 9-14)
- 1-6: Spesialmidler for næringsmiddelvirksomhet, dvs. midler som inneholder desinfeksjonsmidler.
Gruppene 1-1 til 1-4 inneholder mange av de samme komponentene. Produktene inneholder anioniske og ikke-ioniske tensider, noe løsemidler i form av alkoholer og glykoletere og kalkforbindende stoffer som EDTA og eventuelt NTA.
Var dette avsnittet vanskelig å forstå? Les først denne artikkelen.
De generelle midlene i gruppene 1-1 og 1-2 er enten basiske eller nøytrale. Baser som ofte blir brukt i disse midlene er natrium-, kalium- eller ammoniumhydroksid, karbonater, silikater og metasilikater. Produkter for bad og toaletter kan i tillegg inneholde hypokloritt også kalt klor. Skurende og desinfiserende midler blir også gjerne tilsatt.
Produktene i gruppe 1-5 inneholder ofte mye baser i form av natrium- og kaliumhydroksid og natriummetasilikat. Tensidene som brukes er anioniske og ikke-ioniske.
Produkter med desinfiserende virkning er nødvendig i helsevesenet og i næringsmiddelindustrien. Stoffer som hypokloritt, kvartære ammoniumforbindelser, formaldehyd, dietanolamin eller natriumbenzoat blir ofte brukt. Midlene inneholder også mye baser, tensider og EDTA, i tillegg til noe løsemidler. Det skilles mellom midler som skal desinfisere en rengjort flate og midler som skal desinfisere forurensninger før rengjøringen.
Helsefarevurderinger
En av de viktigste egenskapene til et normalrengjøringsmiddel er evnen til å løse opp smuss, deriblant fett. Middelet vil derfor også løse opp det beskyttende fettlaget i huden. Dersom huden blir avfettet kan den bli irritert og få sprekker. Avfetting av huden kan også føre til eksem.
Sterkt sure midler som produktene i gruppe 1-4 og sterkt basiske midler som produkter i gruppen 1-5 kan være irriterende og etsende på huden. Desinfiserende midler som produktene i gruppe 1-6 som inneholder hypokloritt eller stoffer som kvartære ammoniumforbindelser kan gi etseskader. Dette gjelder spesielt ufortynnede midler.
Les også:
Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as
Latest posts by Eline Berre (see all)
- Samarbeid og kommunikasjon - oktober 25, 2019
- Internkontroll - september 13, 2019
- Menneskene griper inn i samspillet på jorda – Del 1 - september 6, 2019
- Arbeidsmiljølovens krav til organisering og tilrettelegging - august 30, 2019
- Etiske retningslinjer i arbeidslivet - august 23, 2019