Etiketter fra løsemidler

Merking av kjemiske produkter

 

 

Miljøfarlige produkter
Grunnet helse og brannfare, må kjemiske produkter merkes.
Man må også merke kjemiske produkter dersom det er fare for å skade det ytre miljøet. Dersom du vil lese mer om dette regelverket og søke opp ulike stoffer, kan du lese HER

HER finner du en oversikt over faresymboler. 

 

Positive merkeordninger
Positive merkeordninger, slik som svanemerket, er det motsatte av advarselmerking. Dette er en frivillig merkeordning som viser at produktet tilfredsstiller krav til miljøvennlighet. 

 

Krav til rengjøringprodukter og tjenester som skal ha Svanemerket

  • Industrielle rengjøringsmidler og vanlige rengjøringsmidler må blant annet oppfylle krav når det gjelder giftighet, biologisk nedbrytbarhet og bioakkumulering. 
  • Mikrofiberkluter må oppfylle krav til emballasje, effektivitet og miljø- og helseegenskaper. 
  • Rengjøringstjenester som vil bli svanemerket må oppfylle miljø- og helsekrav til kjemikaliene som brukes, reduksjon i bruk av kjemikalier, effektiv transport og kravene som stilles til avfallsmengder og avfallshåndtering. 

Les mer om krav til Svanemerket HER 

 

Kilder: 

  • Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

 

Stoffkretsløpene

 

 

Energi må hele tiden tilføres i biosfæren. Men de stoffene som alt det levende er bygd opp av resirkuleres i et evig kretsløp. I denne artikkelen skal vi ta for oss noen av de viktigste grunnstoffene og syklusene de har i naturen. I tillegg skal vi ta for oss kretsløpet til ressursen vann.

 

Karbon
I atmosfæren finner vi det store lageret av karbon, i form av gassen karbondioksid, CO2. Denne gassen blir brukt av alle grønne planter når de produserer sukker, proteiner og fett. Plantene spises av dyr i korte eller lange næringskjeder.  Restene brytes ned av mikroorganismer. Sluttproduktet i prosessen er CO2, og sirkelen er dermed sluttet.

Dersom vi ser oss litt bakover i tid, vet vi at kull, naturgass og olje er rester av planter og dyr som levde for mange millioner år siden. Dette er ressurser som vi bruker som energikilder. Vi kan for eksempel fyre med kull og bruke oljeprodukter som bensin I disse forbrenningsprosessene er sluttresultatet karbondioksid, vann og mindre mengder gasser som inneholder svovel og nitrogen. Når vi fyrer med ved i ovnen, er også resultatet CO2.

Den største delen av karbonbindingen finner vi i skogene, og særlig i de tropiske regnskogene. Planter i jordbruksland klarer ikke å binde så mye CO2. Dette er fordi det er for få av dem, og også fordi de ikke er produktive hele året.

Det blir mindre og mindre skog på planeten vår. Over halvparten av alle skogene har forsvunnet de siste tiårene, og avskogingen bare fortsetter. Dette fører til mindre skog som sørger for det evige kretsløpet til karbonet, samtidig som vi forbrenner mye fossile energikilder, som kull og olje. Karbonkretsløpet står derfor i fare for å komme ut av balanse. Mengden karbondioksid øker i atmosfæren, og vi får den såkalte drivhuseffekten.

 

Nitrogen
Vi skal ta for oss deler av nitrogenkretsløpet, som et svært komplisert kretsløp.
Lageret for nitrogen finner vi også i luften, likt som hos karbon. Nitrogengass, N2, utgjør rundt 78% av atmosfæren. Enkelte bakterier kan hente ut nitrogen fra luften og omdanne det til nitritt-, nitrat- og ammoniumioner. Ammoniumioner kan bygges inn i proteiner og nukleinsyrer..Slike typer bakterier lever i jorda, spesielt på rotknollene til belgplanter. Bønner, erter og kløver er arter som lever i symbiose med de nitrogenbindende bakteriene.

I maten til dyr og mennesker er det et overskudd av nitrogen. Fisker skiller ut denne overskuddet i form av ammoniakk, fugler med urinsyre og og høyere dyr med urea. Når dyre- og planterestene brytes ned, blir nitrogenet i proteinene og nukleinsyrene omdannet til ammoniakk. Noen mikroorganismer utnytter energien i dette stoffet, og resultatet blir nitrogengass. Kretsløpet er dermed sluttet.

Vi mennesker har utviklet industriprosesser som tar nitrogen fra lufta og omdanner det til nitrater og ammoniumforbindelser. Produktene blir brukt som gjødsel i landbruket, kunstgjødsel. Denne prosessen krever ekstreme mengder energi. Jorda tilfører årlig rundt 30 millioner tonn nitrogen i form av kunstgjødsel, noe som er mye mindre enn jordbakteriene binder. Likevel vet vi ikke om det vil påvirke det globale nitrogenkretsløpet på sikt.

 

Fosfor
Alle levende organismer er avhengig av fosfor, blant annet i nukleinsyrer. Fosfor er noen ganger en begrensende faktor i økosystemer. Det vil si at det er nok av alt, utenom fosfor. Tilførsel av fosfor vil derfor øke bæreevnen for ulike organismer.

Reservoaret til fosfor er i bergarter som inneholder fosfater. Fosfatene vaskes sakte ut fra bergartene, og tas deretter opp av plantene. Plantene spises av dyr, som igjen blir brutt ned. Vi kan da starte på en ny runde med oppløste fosfater, og kretsløpet er sluttet. Men dersom fosfatene igjen skal bli til fjell, tar det millioner av år.

Fosfor brukes blant annet i kunstgjødsel. Det blir hvert år tatt ut noen millioner tonn fosfor fra gruver. Fosforet blir dermed tilsatt i økosystemet på jorda i form av avrenning fra jordbruksområder. Det snakkes om at vi i nær fremtid vil gå tom for fosfor, noe som vil føre til prisøkning, og deretter skjev fordeling av de godene fosforet gir.

 

Vannkretsløpet
Selv om vann ikke brytes ned på samme måte som mineralene over, kan man likevel si at vannet har et kretsløp.

Vannet fordamper fra havet og andre åpne vann. Planter, forbrenningsprosesser av brensel og forbrenningen i levende dyr, er også en kilde til vanndamp. Energien i fordampningen kommer enten direkte eller indirekte fra sola. Vannet kommer dermed ned på jorda igjen i form av regn eller snø. Deretter renner vannet gjennom jordsmonnet og tilbake til havet via elver, innsjøer og bekker.

Grunnlaget til vannkraft får vi ved å demme opp høytliggende innsjøer og elver. Vannkraftverk er en viktig, fornybar og bærekraftig kilde til strøm i landet vårt.

Vann er helt nødvendig for livet på jorda. Bruker man opp vann fortere enn det regner ned, vil det oppstå en ubalanse. Moderne jordbruk krever enorme vannmengder, noe som kan føre til at grunnvannsnivået synker. Det vil dermed oppstå en slik ubalanse.

 

Les også:

 

Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

 

Etiketter fra løsemidler

Produktmerking og produktinformasjon: Del 2

 

 

Regelverket for merking og bruk av kjemiske stoffer er svært omfattende i den vestlige verden. Formålet med dette er at brukeren skal kunne får opplysninger om stoffene i kjemikaliene og helsefaren ved å bruke de ulike kjemikaliene. Brukeren skal også få informasjon om hvordan produktene kan brukes på en sikker måte.

Reglene for produktmerking og produktinformasjon bygger på tre hovedelementer:

  • Klassifisering av enkelte stoffer.
  • Regler om merking med faresymboler og advarselssetninger.
  • Regler om HMS-datablad.

Vi skal i denne artikkelen ta for oss det siste punktet, regler om HMS-datablad.
Du kan lese del 1 her 

Bruksanvisninger og annen produktinformasjon fra produsentene er noe som kommer utenom de formelle lovene og reglene vi har. Denne informasjonen handler først og fremst om bruksegenskapene til produktene. Hensikten med HMS-datablad er derimot å forebygge skader og ulykker.

Et HMS-datablad skal gi brukeren ytterligere informasjon enn det som står på merkeetiketten. Egne forskrifter skal hjelpe oss med å sikre at databladet fører til en sikker omgang med kjemiske produkter. De generelle kravene er at databladet skal være på norsk og være oversiktlig med en kortfattet og lett forståelig tekst. Målet er at innholdet i databladet skal gjøre brukeren i stand til å håndtere kjemikaliene på en forsvarlig måte.

Forskriften om datablad kan gi oss viktig informasjon. Blant annet er det produsenten som har ansvar for å utarbeide databladet. Databladet skal leveres ved den første leveransen til kunden. Det er derimot arbeidsgiver som har er pliktig til å informere sine ansatte om innholdet i databladet. Man bør ikke kjøpe produkter av levrandører som ikke leverer tilfredsstillende datablad.

Dersom du jobber som renholder, forventes det at du skal sette deg inn i, og bruke, den informasjonen som arbeidsgiver gir. Du har også en plikt til å etterlyse datablad og bruksanvisninger dersom de mangler eller ikke er gode nok. Produkter som ikke er merkepliktige trenger ikke datablad, men store leverandører sender det ofte med likevel.

 

Krav til HMS-datablad

Punktene under skal være med i et HMS-datablad.

Identifikasjon av kjemikaliet og ansvarlig firma
Navnet må samsvare med etiketten. Navn, adresse og telefonnummer til produsenten skal oppgis. Dato for utarbeidelse av datablad skal også være med.

 

Kjemisk sammensetning
Faresymbol og risikosetninger med nummer. Nøyaktig sammensetning trenger ikke å oppgis. Opplysningene skal være såpass at brukeren raskt kan være i stand til å vurdere farer.

 

Viktigste faremomenter
En klar, kort beskrivelse av skadevirkningen på mennesker og symptomer som kan oppstå ved produktet. Skadevirkninger på ytre miljø skal også angis.

 

Førstehjelpstiltak
Beskriv førstehjelpstiltak. Skill mellom tiltak ved innånding, hud-/øyekontakt og svelgning. Det er spesielt viktig å oppgi dersom øyeblikkelig legehjelp er nødvendig. Angi nødvendig utstyr for øyeblikkelig behandling.

 

Brannslokking
Opplys om hvordan man bør og absolutt ikke bør slukke brann utløst av produktet. Oppgi dersom brannen kan føre til farlige gasser. Oppgi dersom verneutstyr er nødvendig ved slukking.

 

Tiltak ved utilsiktet utslipp
Tiltak for beskyttelse ved utslipp til ytre miljø og metoder for begrensning av skade.

 

Håndtering og oppbevaring
Er det noen spesielle forholdsregler ved håndtering av kjemikaliet, skal dette oppgis. Eventuelle tiltak for å hindre eksponering, brann og utslipp kan også nevnes. Oppgi også eventuelle krav til sikker lagring og maksimale mengder som kan lagres.

 

Eksponeringsutstyr og personlig verneutstyr
Tekniske tiltak for å begrense eksponeringen for de som håndterer kjemikaliene. Oppgi hvilket verneutstyr som er nødvendig for å håndtere produktet. Hanskemateriale skal angis for hansker og filtertype skal angis for gassmasker.

 

Fysiske og kjemiske egenskaper
Dersom det er relevant for sikkerhetsvurderingen, er det flere fysiske og kjemiske egenskaper som skal oppgis. Dette kan for eksempel være lukt, kokepunkt, smeltepunkt, pH, flammepunkt, antennelighet, løselighet, eksplosive egenskaper og damptrykk.

 

Stabilitet og reaktivitet
Er det fare for farlige reaksjoner skal man oppgi dette. Man skal også oppgi hvordan disse reaksjonene kan oppstå. Det kan være for eksempel hvor følsom stoffet er for temperatur- og trykkforandringer eller hvilke andre stoffer eller materialer stoffet ikke bør komme i kontakt med.

 

Opplysninger om helsefare
Man er pliktig til å ha med en kortfattet, men fullstendig, opplysning av helsefarene ved å bruke produktet.

 

Opplysninger og miljøfare
Hvordan oppfører kjemikaliet seg når det slipper ut i naturen? Hvordan brytes det ned? Hvilke skadevirkninger kan dette ha på det ytre miljø? Slike opplysninger må være med i et datablad.

 

Fjerning av rester og avfall
Det skal opplyses om sikre metoder for å fjerne rester eller avfall, dersom dette utgjør en fare.

 

Opplysninger om transport
Her skal det opplyses om korrekte transportklassifisering i henhold til reglene for merking av farlig gods på henholdsvis til sjøs, i luften, på vei og på jernbane.

 

Opplysninger om lover og forskrifter
Faremerkinger som er angitt på etikett skal gjengis i databladet. Skriv risiko- og sikkerhetssetning fullt ut. Det å vise til nummer er ikke tilstrekkelig.

 

Andre opplysninger av betydning for brukernes sikkerhet og helse
For eksempel råd om særskilt opplæring, anbefalt bruk og hvilke kilder som er brukt for å utarbeide databladet.

 

Les også:

 

Kilde: Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Grønne blader bed grønt renhold

Økologi

 

Økologi er den delen av naturvitenskapen som beskriver samspillet i naturen. Naturen rundt oss er nemlig et nøye tilpasset samspill. Både i uberørt natur og i det menneskeformede naturlandskapet, finner vi dette samspillet. Vi har en balanse i naturen på grunn av at dyr og planter tilpasser seg omgivelsene sine. De lever på naturlig avgrenset område, med en slik tilpasning til hverandre at de har passe tilgang på næring. Plantemateriale som gress, nøtter, kvist og frø er er mat til ulike arter av planteetere. Planteeterne blir spist av færre rovdyr som igjen blir spist av enda færre rovdyr som står høyere på næringskjeden.

De fysiske omgivelsene er også i likevekt med det levende livet. Jordsmonn, vanntilgang, klima, vær og vind setter grenser for hvor mange dyr og planter som kan leve i et område.

 

Når samspillet ødelegges
Samspillet i naturen kan ødelegges på flere måter. Etter at naturkatastrofer som flom, ras og skogbrann finner sted, tar det tid før en ny balanse opprettes. Et økosystem kan også endres over tid, blant annet grunn av klimaendringer. De som ikke klarer å tilpasse seg må flytte seg (eller dør), noe som gir plass til nye arter i området.

 

Mennesker påvirker naturen
Dersom man skal klare å forstå hvordan vi mennesker påvirker naturen, er det viktig å ha kunnskap om balansen i naturen og hvordan ulike organismer påvirker hverandre og omgivelsene sine. Vi mennesker griper fysisk inn i naturen, noe som fører til forrykket balanse mellom artene og forurensning av kjemikalier som naturen ikke klarer å bryte ned.

 

Økosystem og biosfæren
Et økosystem er et dyre- og/eller plantesystem og deres omgivelser. Eksempler er en dam, en park eller en skog. Man kan også se på hele jorda som er stort økosystem, og da brukes betegnelsen biosfæren.

 

Energi
Dyr og planter bygges opp og brytes ned i en endeløs syklus. For å klare dette trengs det solenergi. Sola er den energien som opprettholder livet på jorda. For at plantene skal kunne vokse og utvikle seg trenger de sollys, karbondioksid fra lufta og næringsstoffer fra jorda. Energien fra sola gjøres om til energi i form av sukker og fett i plantene. Det vil si at plantene produserer organisk materiale.

Plantene blir spist av både små og store dyr. Disse dyrene blir igjen spist av større dyr.

 

Nedbrytere
Mikroorganismer som sopp, bakterier og encellede dyr sørger for nedbrytning av planterester og dyrerester. De bryter ned dette til enkle molekyler som vann, ammoniakk og karbondioksid, som igjen er næringsstoffer til plantene. De kan dermed starte på en ny syklus.

 

Næringsnett og næringskjeder
En næringskjede er en kjede av dyr og planter som spiser hverandre.
Her er noen eksempler:

  • Planter – insekt – rovinsekter – rovfugler.
  • Planter – krepsdyr – små fisk – stor fisk – Rovfugler

Alle organismer har sin plass i næringskjeden. De som spiser planter er førsteforbrukere. De som spiser førsteforbrukerne er andreforbrukere, og slik fortsetter det. De som ikke blir spist er sisteforbrukere. Selv om alle har sin plass i næringskjeden, må det sees på som er grov forenkling. Mange dyr spiser både ulike planter og ulike dyr. Kjedene går på en måte i kryss og tvers av hverandre i et nettverk, altså et næringsnettverk. Et næringsnett kan være ekstremt komplisert og inneholde over hundre arter.

Byttedyr er vanligvis mange flere enn rovdyrene. Rovdyrene er større, men færre. Dette er naturens måte å gi rovdyrene nok mat på. 

Antall arter går altså ned for hvert trinn i en næringskjede. Har man en viss mengde av en art målt i kilogram, finner man 10% av arten på trinnet over i næringskjeden. Dette betyr at bare 10% av energien på et trinn i næringskjeden er tilgjengelig for dem på trinnet over. De resterende 90% blir brukt til å opprettholde bestanden, aktivitet og som erstatning for de som dør. Hadde vi mennesker kun spist planter, kunne vi mettet mangle flere mennesker i dag. Kun 10% av energien i foret vi gir til grisene, blir tilgjengelig for oss.

 

Bæreevne
Antallet av en art som kan overleve over lengre tid i et bestemt økosystem, kan kalles bæreevne. For eksempel har dammen i parken en viss bæreevne både for frosk, fisk og insekter. Dersom næringsgrunnlaget til noen av artene blir dårligere, vil også bæreevnen bli svekket.

 

Les også:

 

Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

 

Eksempler på fysikk i praksis

Praktisk bruk av renholdsmidler

 

Vi skal i denne artikkelen ta for oss aldring av smuss, hvordan man skal velge riktige rengjøringsmidler og virketid og virkninger av ulike midler på ulike flater. 

 

Uten rengjøringsmidler
Det finnes smuss der man ikke trenger noen rengjøringsmidler i det hele tatt.
Til en fersk flekk med saft eller te, trenger man bare en fuktig klut for å tørke den opp.
Til ren trenger man kun et tørt, sugende papir. Til sukkerholdig saft trenger man som regel litt fukt for å løse opp sukkeret i saften. Dersom det blir sittende igjen sukker på overflaten kan dette bli tråkket eller smurt utover og gi nye, kleberlige flekker.

Ferske flekker kan man altså fjerne uten middel. Det er verre når flekken har vært der en stund. Mer om dette nedenfor.

 

Aldring av smuss
På flater som vaskes regelmessig, er det som regel enkelt å vaske dem. Det finnes likevel noen unntak. I for eksempel i produksjonslokaler, storkjøkken og dusjanlegg kan tilsmussingen være slik at man trenger et spesialmiddel, selv om man vasker der hver dag.

Vanlig smuss på kontorer, institusjoner og skoler er som regel enklere å fjerne. Blir smusset derimot liggende der lenge, blir saken en annen. Smusset blir da nemlig utsatt for ulike krefter og prosesser som fører til at det blir vanskeligere å fjerne. Denne prosessen kalles aldring.

Ved en aldringsprosess kan smusset for eksempel tørke inn på flaten. Smusset og overflaten kan også bli påvirket av luften og endre karakter, altså oksidasjon. Umettet fett som tørker inn på en flate blir tørt og hardt. Aldringsprosessen fører til at smusset ikke blir like vannløselig, og dermed vanskeligere å fjerne.

Ved en aldringsprosess vil også tiltrekningskraften mellom smusset og flaten øke med tiden. Smusset blir trukket stadig nærmere overflaten. Kreftene som skal til for å løse opp bindingskreftene mellom smuss og flate må derfor økes.

Her kan du lese mer om analyse av flekker og smuss

 

Hvordan velge riktige rengjøringsmidler
Når man skal fjerne vanskelige flekker, er det viktig å kunne velge rett rengjøringsmiddel. Men man må også kunne velge riktig middel til de enklere flekkene. Det riktige middelet er det middelet som klarer å fjerne smusset, uten å skade overflaten. For å klare dette må man kunne se forskjellen på de ulike typene smuss og kjenne til hva de vanligste overflatene tåler av rengjøringsmidler.

 

Normalrengjøringsmidler
Normalrengjrøingsmidler er det som skader overflaten og miljøet minst, og er derfor det man velger å prøve ut først når man skal fjerne smuss. Til vanlig renhold der dette middelet er tilstrekkelig for å få det rent, er det slike midler man bør velge.

Dersom rengjøringseffekten ikke er tilstrekkelig , må man prøve videre med et annet middel. Dersom man vet hva smusset består av kan man prøve seg frem med midler som inneholder de stoffene som man vet løser opp det aktuelle smusset.

La oss ta for eksempel et bad, der smusset har ligget en stund. Vi vet at det er mye såperester og hudfett i badekar og dusjkabinetter. Til slik rengjøring bør man bruke midler med tensider der den fettløsende effekten støttes opp av andre komponenter, for eksempel baser. Spesialmidler for baderom vil derfor passe godt.

 

Grovrengjøringsmidler
Grovrengjøringsmidler er effektive fettløsere. I tillegg løser de opp bindingskreftene mellom smuss og overflate. De er derfor egnet til rengjøring av svært skitne flater, og hovedrengjøring i yrkesbygg. Husk av grovrengjøringsmidler kan være svært basiske. Skal man bruke sterke grovrengjøringsmidler på flater som ikke tåler baser så godt, må man bruke så kort virketid som mulig og vaske godt av med rene mopper og kluter.

 

Sanitærrengjøringsmidler
Sterkt sure sanitærrengjøringsmiddel er egnet til å fjerne vannuløselig irr, kalk og rust. La midlene få ligge en stund slik at belegget løses opp. Noen ganger må man gjenta dette flere ganger. For å øke virkningstiden, kan man bruke tunge midler som flyter sakte. Sprøyter man et slik middel ned i toalettskålen, vil middelet flyte sakte nedover. Tiden middelet får til å virke, blir dermed forlenget.

 

Virketid
For å løse opp smuss som sitter fast i en overflate, trenger middelet tid til å virke. Men vi må også huske å ta hensyn til hvor lenge flaten tåler at middelet ligger der. Et eksempel er når man skal fjerne polish fra en gulvflate. De sterke kjemikaliene kan ødelegge gulvbelegget. Vi må derfor ikke la det ligge så lenge at gulvet tar skade, men lenge nok til at polishen kan fjernes. Ofte må det et kompromiss mellom disse til, for at resultatet skal bli best mulig.

Det er enkelt å få rengjøringsmiddel til å ligge å virke på vannrette flater, slik som gulv. Verre er det med flater som vegger og dusjkabinett. For å løse dette er problemet, må man bruke skum. Det finnes både pumpeflasker og sprayflasker som omdanner middelet til skum.

 

Virkninger
Man må huske at et middel har ulike virkninger på de forskjellige flatene. Grønnsåpe ødelegger for eksempel gulvpolish, men er fin å bruke på ubehandlet tre. Sterke syrer er fin til å løse opp kalk, men ødelegger marmor. Skurekrem kan være bra til mye, men ødelegger laminat.  Det er derfor utrolig viktig å lære seg hva de ulike flatene tåler.

 

Les også:

 

Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

 

 

 

Virkninger av løsninger

 

Etsende virkning av løsninger
pH-verdien på en løsning forteller oss hvor sur eller basisk den er. Les mer HER. Men pH-verdien kan også fortelle oss noe om hvor etsende løsningen vil være i kontakt med andre materialer. Men det er ikke bare pH-verdien man må se på dersom man vil finne den etsende virkning. Hva slags baser og syrer middelet inneholder og hvor stor motstandsevne ulike materialer har mot innholdet i løsningene må også vurderes.

 

 

Rengjørende virkning av løsninger
Vann og rengjøringsmidler er en viktig del av renholdet. Ved å lære seg kjemien bak renholdet vil man få kunnskap om hvilke midler som holder ulike overflater ved like og hvilke midler som på en enklest mulig måte løser opp forskjellige typer smuss. Hva de ulike flatene tåler uten å bli skadet er også viktig å kunne noe om. Til slutt er det å vite hvordan man utnytter energien i kjemikaliene på en best mulig måte.

Desto mer smuss og desto fastere smusset sitter fast i overflaten, jo viktigere er det å gi rengjøringsmidlene tid til å løse opp smusset. I stedet for å bruke mye mekaniske krefter på å vaske bort smusset med klut eller mopp, er det bedre å la den kjemiske energien få jobbe ved å la rengjøringsmiddelet ligge å virke.

Vaskemaskiner og oppvaskmaskiner er en annet eksempel på at man kan spare på den mekaniske kreftene. I slike maskiner kan man regulere den kjemiske energien ved å øke eller senke temperaturen. Vi utnytter da den termiske energien, altså varmeenergi.

Den termiske energien blir også brukt på en god måte ved høytrykkspyling. Fettløsende kjemikalier løser opp smusset samtidig som den høye temperaturen på vannet fører til at kjemikaliene får utnyttet de fettløsende egenskapene og få fett og smuss til å smelte.

Ved rengjøring av vanlige flater, er det vanskelig å utnytte den termiske energien. Temperaturen på rengjøringsvannet vil synke så fort det kommer i kontakt med en kald flate og luft. De fleste produsentene lager derfor midler som skal brukes i kaldt vann. Det kan likevel være nyttig å vite litt om hvilke temperaturer de ulike midlene trenger for å oppnå best mulig virkning, i forhold til den normale sammensetningen.

Det er som sagt vanlig å utnytte seg av den termiske energien ved vanlig renhold. Man må derfor finne frem det mest effektive middelet for å så utnytte den løsende effekten ved å la middelet ligge å virke en stund.

 

 

Hvordan forandre vannuløselig smuss til vannløselig smuss?
Når man skal forandre vannuløselig smuss om til vannløselig smuss, bruker man sterkt sure sanitærrengjøringsmidler. Slike midler er generelt veldig dårlige midler å vaske med, og bør derfor kun brukes til dette formålet.

 

Les også:

 

 

Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Doseringsenheter – renhold

 

 

Det finnes mange ulike doseringsenheter man kan bruke for å klare å dosere riktig når man blander såpe. Husk at man alltid bør fylle oppi vann før konsentrat, slik at det ikke skummer over. I denne artikkelen skal vi ta for oss noen av de doseringsenhetene det er vanlig å bruke når man blander såpe.

 

Doseringsbeger
Ved å bruke en kork eller et målebeger kan man enkelt dosere med riktig mengde konsentrat. Husk å bruk et gjennomsiktig målebeger. Dette forenkler prosessen.

 

Doseringshette
Enkelte konsentrat kommer med en doseringhette, noe som forenkler doseringen. Hetten settes tilbake på flasken etter bruk og fungerer også som en kork.

 

Doseringspumpe
En doseringspumpe skrus på kannen etter at man har fjernet korken. Man presser på pumpen slik at riktig mengde middel kommer ut i pumpen. Deretter kan man pumpe konsentratet ut i vannet vi skal blande.

 

Blandingsanlegg
Blandingsanlegg kommer både i store og små utgaver. Man kobler anlegget til en vannkran. Blandingsanlegget fungerer slik at riktig mengde konsentrat trekkes opp fra en beholder og blandes med riktig mengde vann. Man får dermed en korrekt bruksløsning.

 

Les også: 

 

Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Lagring av renholdsmidler

 

 

Det skal være oversiktlig og lett å finne frem i et kjemikalielager. Skal man i tillegg bruke lagerrommet til å omtapping og fortynning av produkter til bruksløsninger, er det viktig at forholdene er forsvarlig tilrettelagt i forhold til dette. Verneutstyr som for eksempel hansker og ansiktsskjerm skal være lett tilgjengelig. Det å lagre mange ulike, og store mengder, kjemikalier på en og samme plass kan utgjøre en potensiell fare. Det er viktig å sikre seg selv mot ulykker grunnet søl og lekkasjer. Ikke minst er det viktig å sikre seg mot brann. Er det fare for at noen av produktene kan reagere med hverandre, er det viktig å sette inn tiltak mot at de kommer i kontakt med hverandre. Spesielle tiltak kan være nødvendig når det gjelder enkelte kjemikalier.

Det å ha et oversiktlig lager som er lett å finne frem i gjør ikke bare arbeidet enklere og mer effektivt, men det er også et viktig sikkerhetstiltak. Det er nødvendig å ha et stort nok lagerrom som er innredet med hyller og skap for en enklere oversikt. Det er viktig at hyllene er i et materiale som tåler både syrer, baser og organiske løsemidler. Midlene skal også være sikret mot frost. Kjølig lagring er dog en fordel. Vedlikeholdsmidler med innhold av voks og polymerer må lagres ved romtemperatur. Slike midler vil nemlig stivne dersom det blir for kjølig. Dersom dette skjer må midlene varmes opp før bruk.

God belysning er alfa og omega i et lagerrom for renholdsmidler. Godt med lys gjør arbeidet enklere og gir en bedre sikkerhet. Godt arbeidslys er spesielt viktig dersom man skal tappe om eller fortynne produkter. Dersom man skal lagre kjemikalier i en annen emballasje enn den originale, må den nye emballasjen ha de samme egenskapene. Det er forbudt å bruke næringsmiddelemballasje, for eksempel brus- eller ølflasker, til kjemikalier. Den nye emballasjen skal alltid merkes slik som den originale.

For de fleste renholdskjemikalier skal det være et produktdatablad. Stoffkartoteket kan med fordel oppbevares på lageret, slik at alle brukerne har lett tilgang. Datablad kan likevel være nødvendig å ha andre steder.

Et lager for renholdsmidler skal kun bestå av produkter som faktisk brukes. Gamle flasker og kanner som bare blir stående bør man kvitte seg med. Kjemikalier skal behandles som spesialavfall. Lever produktet til et godkjent mottak. Mindre mengder kan leveres til miljøstasjoner, til bensinstasjoner o.l.

Det aller viktigste å undersøke er om to eller flere produkter vi har på lager, kan reagere med hverandre. Slike produkter kan nemlig forårsake skadelige gasser og brann. Sterkt sure og sterkt basiske produkter bør lagres slik at innholdet ikke kan reagere med hverandre. For å være mer på den sikre siden kan man lagre etsende produkter o.l. i et oppsamlingskar. Dersom det da skulle gå hull på originalemballasjen, vil karet samle opp innholdet. Volumet i karet må derfor være minst like stort som mengden man lagrer.

Giftige produkter bør låses inn. Antallet nøkler bør være begrenset for å sikre at produktene ikke kommer på avveie.

Organiske løsemidler er ofte brannfarlige. Skal man lagre store mengder av slike stoffer, krever det tillatelse fra brannmyndighetene. Organiske løsemidler bør lagres i brannsikre, låste skap.

 

Les også:

 

Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Hva påvirker behovet for renhold?

Riktig dosering av rengjøringsmidler

Det er viktig å dosere riktig slik at man oppnår et godt resultat og en lavest mulig middelkostnad. For å få til dette er den viktigste regelen å følge bruksanvisningen. Doseringen varierer fra produkt til produkt, så det å følge bruksanvisningen til det aktuelle produktet er ytterst viktig.

Kun rent vann gir en dårlig renholdseffekt på grunn av overflatespenningen i vannet. Tilsetter man derimot tensider vil overflatespenningen brytes. Dermed kan vannet fukte overflaten, transportere rengjøringsmiddelet inn i smusset og hjelpe til med å løse opp og fjerne smusset. Mengden som anbefales på produktet er den mengden som ved forsking har gitt best resultat. Man skal derfor verken bruke mer eller mindre enn det som står på bruksanvisningen. Husk at overdosering ikke vil føre til et bedre resultat. Det vil tvert i mot føre til at resultatet blir dårligere. Kostnadene som går til innkjøp av renholdsmidler vil dessuten bli høyere.

Selv om man leser bruksanvisningen og har intensjoner om å følge den, trenger det ikke alltid å være så enkelt. Her må det nemlig litt matematikk til. For hvor mye rengjøringsmiddel trengs det når doseringen skal være 5 ml. til 10 liter vann og du skal blande 6 liter? Eller om blandingsforholdet er 1:20? Da er det først og fremst viktig å lære om ulike mengdeangivelser:

Vektenheter
1 kilogram (kg) = 10 hektogram (hg)
1 hektogram (hg) = 100 gram (g) = 0,1 kg
1 gram (g) = 1000 milligram (mg) = 0,001 kg

Volummål
1 liter (l) = 10 desiliter (dl)
1 desiliter (dl) = 10 centiliter (cl)
1 centiliter (cl) = 10 milliliter (ml) = 0, 01 liter
1 milliliter (ml) = 0,001 liter

I praksis vil 2 dl være det samme som en vannglass, 1 ½ desiliter være det samme som en kaffekopp og 15 ml være det samme som 1 spiseskje eller 1 flaskekork.

Hvordan blande bruksløsninger

Når man skal blande en bruksløsning, altså vann og rengjøringsmiddel, må man ta hensyn til både anbefalt dosering og hvor mye bruksløsning vi skal blande.

Ta først og fremst å måle deg frem til hvor mye bruksløsning du skal lage. Det kan være smart å lage store kanner med bruksløsning, for eksempel en 5 liter kanne, for å så helle over til pumpekannene/spruteflaskene.

Leverandørene har ofte ulike måter å uttrykke anbefalt dosering på. Her er noen eksempler:

    • Tilsett 0,5 dl. til 10 liter vann.
    • Blandingsforhold: 10 ml til en bøtte vann (10 liter)
    • Blandingsforhold: 1:50
    • Anvendes i konsentrasjoner 1-10%
  • Normal konsentrasjon: 7%

Nedenfor vil du finne eksempler på hvordan du skal klare å regne deg fram til riktige doseringer.

Eksempler: Riktig dosering

Eksempel 1
Doseringen er 0,5 til 10 liter vann. Om du skal blande 5 liter vann, trenger du bare å halvere doseringen. Men det kan også lages en formel på dette:

Mengde rengjøringsmiddel avpasset etter vår vannmengde  = vannmengden vi tapper i bøtta (5 liter) * mengden rengjøringsmiddel produsenten har oppgitt (0,05 liter) / vannmengden produsenten har oppgitt(10 liter).

Mengde rengjøringsmiddel vi skal bruke: 5 * 0,05 / 10 = 0,025. (oppgitt i liter). Vi trenger altså 0,025 liter rengjøringsmiddel til 5 liter vann. Det er det samme som 0,25 dl.

Eksempel 2
Man har tappet 6 liter vann i en bøtte og produsenten anbefaler at man skal bruke 3% konsentrat. Regnestykket blir da slik:

Beregnet mengde konsentrat = vannmengde i bøtta * anbefalt mengde rengjøringsmiddel i prosent / 100. Oppgi alltid i liter når du regner med prosent. 

6 * 3 /100 = 0,18 liter.

Eksempel 3
10 ml konsentrat skal brukes på 10 liter vann. Vi skal blande ¾ liter.
Her må man først starte med å gjøre om alle tallene til samme måleenhet.

10 liter = 10 000 ml.
¾ liter = 750 ml.

Regnestykket blir da slik:

Mengden konsentrat avpasset vår vannmengde = vannmengden vi har tappet * Mengden rengjøringsmiddel produsenten har oppgitt / vannmengden produsenten har oppgitt.

Mengden konsentrt vi skal bruke = 750 ml * 10 ml / 100 ml = 0,75 ml.

Vi skal altså bruke 0,75 ml konsentrat.

Eksempel 4

Vi har målt opp 6 liter vann som vi skal tilsette konsentrat. Anbefalt dosering er 1:50.

X er hvor mye konsentrat som skal tilsettes i vannet.

Regnestykke: 1/50 = X/6

                        50 = 1*6

                        x = 6 / 50

                        x = 0,12 liter

Les også: 

Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Vaskehjelp tjenester

ph-verdier

 

 

Måling av ph-verdier

Man kan dele rengjøringsmidler inn i pH-verdier.

  • Dersom en løsning har en pH-verdi på 7, er løsningen nøytral.
  • Har løsningen en pH-verdi mellom 0 og 7, er løsningen sur.
  • pH-verdier mellom 7 og 14 forteller oss at løsningen er basisk.


For å måle pH-verdien på et rengjøringsmiddel kan man bruke et pH-papir.

  • Legg papiret i løsningen.
  • Papiret vil skifte farge.
  • Sammenlign fargen på papiret med en fargeskala som viser pH-verdien for de ulike fargetonene.   

Man vil da få et såpass nøyaktig svar at man kan bruke metoden når man skal utføre renholdsoppgaver der man trenger å måle pH-verdi. Et eksempel på dette er dersom overflaten på et gulv er så og si nøytral før polish legges.

Skal man måle pH-verdien helt nøyaktig, må man bruke et pH-meter. Dette er et elektrisk apparat som vil vise den helt nøyaktige pH-verdien.

 

 

Endring av pH-verdien

  • I en vannløsning av en syre vil det være et overskudd av H+-ioner.
  • I en base er det overskudd på OH-ioner.
  • I en nøytral løsning er det like mange h+-ioner som OH-ioner.

Dersom man blander helt like deler med like deler av nøyaktig like sterk syre og base, har man laget en nøytralisering. H+ og OH- blir nemlig til H2O.

Tilsetter man vann i en løsning vil man gjøre løsningen mer pH-nøytral. Dette er fordi konsentrasjonen av h+ eller OH- blir mindre. Men i praksis vil det ikke være nok å bare tilsette vann for å gjøre en løsning nøytral. Man i vil i så fall trenge enorme mengder vann.

pH-skalaen er en logaritmisk skala, noe du kan lese mer om HER . Dette betyr at dersom man skal finne ut hvor surt eller basisk en løsning er, må man multiplisere med 10 for hvert trinn man beveger seg fra 7 og oppover eller fra 7 og nedover på skalaen.

Skal man for eksempel gjøre en basisk løsning en pH-enhet mindre, må man tilsette 10 deler vann per del løsning. Skal man redusere en basisk løsning med to ph-enheter, må man tilsette 100 deler nøytralt vann per del basisk løsning.

Enkelte rengjøringsmidler er tilsatt en såkalt buffer som skal hindre at pH-verdien endrer seg. Les mer om buffere HER.

Det finnes løsninger som har en konstant pH-verdi. Biologiske væsker er en eksempel på en slik type buffer. Kumelk har for eksempel en konstant pH-verdi på 6,5.

 

Les også:

 

Kilde:

Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as