Krav man bør stille til overflater på vegger, tak og gulv

Overflatebehandle harde gulv med gulvpolish

 

 

Ved å overflatebehandle harde gulv blir de lettere å holde rene. Den kanskje vanlige måten å overflatebehandle gulv på er å bruke gulvpolish. Vi skal i denne artikkelen ta for oss hvordan man skal gå frem når man har tenkt å overflatebehandle harde gulv

Først og fremst er det viktig å vite at enkelte gulv ikke skal overflatebehandles med vanlig polish da de kan ta skade, bli for glatte o.l. Eksempler på gulv der man ikke skal bruke vanlig polish er ikke-ledende gulv (må behandles med ledende polish), gulv med PUR-overflate, gulv i rom med masse vått søl og såkalte sklisikre gulv.  

Før i tiden måtte man fjerne gammel polish før man skulle legge på ny, da de gulnet. Dette trenger man vanligvis ikke å gjøre med dagens polishtyper. Unntaket er om den gamle polishen er nedslitt og ujevn. Man må da fjerne gammel polish før man tar på ny. Vi skal nå ta for oss hele prosessen når det gjelder å overflatebehandle harde gulv med gulvpolsish.

 

 

Rengjøre/skure

Det er viktig med en grundig rengjøring før man skal overflatebehandle et gulv med polish. Hvordan gulvet bør rengjøres avhenger av tidligere gulvbehandlinger.

 

Nye gulv
Nye gulv av linoleum må rengjøres grundig med vann tilsatt normalrengjøringsmiddel med en pH på 5-8. Bruk så lite vann som mulig. For mye vann fører til at vannet trenger ned i belegget og det vil ta lengre tid før gulvet igjen blir tørt.

Nye gulv av PVC som i tillegg har en fet overflate på grunn av rester av produksjonsfett kan ha behov for å rengjøres med fettløsende grovrengjøringsmidler med en pH på 9-10,5.

Gulv med mye semtstøv o.l må få fjernet alt av tørr av løs, tørr tilsmussing før rengjøring med våt metode. Dette kan enten gjøres med støvsuger eller en tørr syntetisk mopp.

 

Gamle, ubehandlede gulv
Tilsmussingen og gulvtypen bestemmer hvor grundig rengjøring som trengs på gamle gulv.  Gamle gulv av linoleum som har utviklet en porøs, sprukken overflate må behandles med særlig forsiktighet. Lite og rent vann bør brukes. Eventuelt kan man tilsette litt normalrengjøringmiddel med en pH på 5-7. Skummer vannet kan dette være på grunn av såperester fra tidligere rengjøringer. PVC-gulv tåler sterkere rengjøringsmidler og også mer vann.

 

Polishbehandlede gulv
Er man nødt til å fjerne gammel polish før man tar på ny må man bruke vann med et polishfjerningmiddel og en skuremaskin for gulv. Gulvet må hele tiden være vått mens man arbeider. Om ikke vil oppløste polishrester igjen feste seg til belegget. Legg derfor rengjøringsvann utover gulvet med svaber, mopp eller klut. La vannet ligge så lenge som anvist. Skur deretter gulvet med en skuremaskin. Skur gulvet helt til gulvet er helt fritt for gammel polish.

Det finnes også spesialmidler som sørger for at man kan løse opp polish uten bruk av maskin. Legg vann med spesialmiddel på gulvet og bearbeid gulvet med mopp eller klut samtidig som middelet får virke inn. Gulvet må hele tiden være vått under arbeidet. Sug deretter opp rengjøringsvannet med en vannsuger. Nøytralisering, altså skylling, er som oftest ikke nødvendig.

 

 

Skylle

For å nøytralisere gulvet kan skylling være nødvendig. Skyll gulvet to til fire ganger med rent vann, etter skuring med basisk middel. Man kan i mindre rom legge ut skyllevannet med svaber, mopp eller klut.

En vannsuger er det beste å bruke for å igjen fjerne vannet fra gulvet. Nal gjerne sammen vannet med en myk gulvnal før du suger det opp med vannsugeren.

Store flater kan enklest nøytraliseres ved å skylle gulvet med rent vann og en kombinasjonsmaskin.

Ved å måle pH-verdien med et pH-papir kan man etter nøytraliseringen forsikre seg om at gulvet har en nøytral pH-verdi, altså en pH på rundt 7.

 

Tørke

Ofte skal gulvet være tørt helt tørt før man legger på ny polish. Enkelte polisher skal dog legges på et rent og fuktig gulv. Hvor lang tørketid gulvet trenger før det er helt tørt avhenger av gulvkvaliteten, lufttemperaturen og lufttemperaturen.

Gulv av linoleum og porøse steingulv kan trekke til seg en hel del fuktighet som må være helt borte før man legger polish. Høy restfuktighet vil nemlig føre til dårlig feste for polishen. Tørketiden vil normalt være:

  • Linoleum: 1 døgn
  • PVC: 0,5-1 time
  • Tette steingulv: 0,5-1 time
  • Porøse steingulv: 2-3 timer

 

Overflatebehandle

Når gulvet er både rent og tørt, kan man endelig overflatebehandle det med et egnet middel. Hvilken type middel man bør velge avhenger av gulvbelegget, videre vedlikeholdsmetode og tilgangen på vedlikeholdsmaskiner.

 

Linoleum
Gamle og sprukne gulv av linoleum kan ha behov for å fylles opp og poleres med gulvvoks, altså voks med løsemiddel, før overflatebehandling med porefyller. Voksen isolerer nemlig basiske rester som har trekt seg ned i belegget og ellers ville ha skadet polishen. Voksen fyller også opp porene.

Gamle gulv av linoleum bør ha en porefyllende polish, grunner,  som grunnbehandling for ny behandling av overflaten. Ett til to lag med grunner er ofte nødvendig. Hvert strøk må være 100% tørt før man legger på en nytt lag. Om ikke kan stygge skjolder som vanskelig kan gjøres noe med senere oppstå. Tørketiden avhenger blant annet av tykkelsen på polishen og gulvbelegget, og ligger vanligvis på mellom 30 min og en time.

Helt til slutt polerer man gulvet med gulvvoks emulgert i vann. Eventuelt kan man heller avslutte med ett-to strøk toppolish.

Virker gulvet ru når man stryker med hånden etter første strøk med grunner/polish  må man polere med en maskin påsatt en fin renseskive. Dette vil slipe bort linoleumsfibrene som reise seg når gulvet var vått. Løse partikler kan samles opp med en fuktig mopp før man starter med neste strøk.

Nye linoleumsgulv trenger ofte kun vedlikehold med gulvvoks eller polish.

 

PVC
Følg leverandørenes anbefaling når det gjelder tykkelse på polishstrøkene og antall strøk med polish. Er det ingen spesielle anbefalinger bør man i rom med trafikkfelt legge første strøk i hele rommet, andre strøk i trafikkfeltene og tredje strøk over hele gulvet igjen. I rom med lite trafikk holder det å legge ett til to strøk over hele gulvet.

Pass på at gulvet er helt tørt før neste strøk legges. Dette for å unngå skjolder som vanskelig kan gjøres noe med senere. Tørketiden avhenger blant annet av tykkelsen på strøkene og luftfuktigheten, men ligger vanligvis på mellom 30 minutt og en time.

For å påføre polishen kan man bruke en polishutlegger, en ren sentrifugert mopp eller en gulvklut. Ofte gir tynne strøk det beste festet.

Bestemmer man seg for å bruke mopp er det viktig at den er fuktig og av et materiale som ikke loer, for eksempel mikrofiber eller polyester. Vannet i den fuktige moppen sørger for at polishen ikke trekker inn i moppfibrene. En garnmopp vil være enklere å jobbe med om man bruker en gammel mopp der man har klippet bort garnet rundt ytterkantene.

Polerer man gulvet med en høyhastighetsmaskin noen dager senere vil man få en ekstra tett og slitesterk polish. Det er dog noen polisher som er så harde at leverandørene ikke anbefaler polering med høyhastighetsmaskin.

 

Steingulv
På enkelte steingulv kan vanlig overflatepolish gi et for glatt resultat. En porefyllende polish, grunner, vil være best å bruke på steingulv som trenger overflatebehandling. Såkalt steinfix er også et alternativ som gir en grovere og mindre glatt overflate. Tørketiden er som hos vanlig polish.

 

Lakkerte tregulv
En såkalt parkettoppfrikser kan brukes for å vedlikeholde lakkerte gulv av tre. Den inneholder blant annet tensider og akryl-kopolymerer. Parkettoppfriskeren påføres i et jevnt og tynt lag, etter at gulvet er rengjort grundig. Påfør middelet med en fuktig mopp som ikke loer. Bytt mopp underveis om moppen blir skitten. La gulvet tørke i 30 minutter etter påføring. Maskin er ikke nødvendig under poleringen.

 

Les også: 

 

Kilde: Else Liv Hagesæther og Kjell Bård Danielsen (2003), Renhold – Metoder, utstyr, maskiner, Oslo: Yrkeslitteratur as

BR 40/10 C ADV på lager

Store maskiner til renhold: Del 1

 

 

Av og til er det nødvendig med store maskiner for å utføre renhold. Vi skal i denne artikkelen kort ta for oss noen av dem: Industrisugere, sentralsugeanlegg, feie-/sugemaskiner, kombinasjonsmaskiner, robotmaskiner og dekkskuremaskiner.

 

Industrisugere
Trenger man å suge opp store mengder tørt eller vått materiale, for eksempel på byggeplasser, er en industrisuger tingen.

Industrisugere er i prinsippet bygd opp på samme måte som vanlige, små støvsugere. De kan ha en eller flere motorer. Noen indutrisugere har store filter og støvbeholdere. Industrisugere kan også utskille støv og avfall ved hjelp av sentrifugalkraften. Utskillingen skjer da i en beholder som kalles syklon.

De fleste industrisugere kan brukes til å suge opp både vått og tørt materiale. Har industrisugeren et filter må filteret tas ut og byttes med en flottør dersom man skal suge opp vått materiale. Dette er for å kunne stoppe sugeeffekten før det kommer inn så mye vann i beholderen at vannet kommer inn i motoren.

Enkelte industrisugere har en innebygd lensepumpe. Denne pumpen gjør det mulig å jobbe fortløpende med vannsug uten å trenge å stoppe opp for å tømme ut oppsugd, skittent vann. Ved å legge en slange fra maskinen til et avløp, vil det skitne vannet bli pumpet ut samtidig som man arbeider.

 

Sentralsugeanlegg
Et sentralsugeanlegg inneholder et sugeaggregat med et filter eller en utskiller, rørsystem, tilkoblingspunkter, sugeslange og sugerør med munnstykker. Anleggene finnes i både små og store versjoner. Store sentralsugeanlegg monteres ofte i sore bygg med teppegulv eller der det dannes mye støv.

Store sentralsugeanlegg har gjerne ett eller flere sugeaggregat plassert i kjelleren, på loftet eller ute. Røropplegget er skjult i veggene og taket. Tilkoblingspunktene er i gulvet eller på en vegg. Punktene for tilkobling plasseres slik at man kan nå alle flater med slangen. Slangen er gjerne rundt 10 meter.

Dersom anlegget også har en vannutskiller kan man bruke sugeren til å suge opp væsker.

Små sentralsugeanlegg har en beholder, en sekk eller en pose som samler opp støv og rusk. Denne må sjekkes og tømmes regelmessig. Store anlegg skiller ofte ut støv og rusk i et vannbad som gjerne er koblet direkte til et kloakkavløp.

Les mer om støvsuging med sentralstøvsugeranlegg her

 

Feie-/sugemaskiner
Feiemaskiner kan brukes til grov tilsmussing i gater, på fortau, på parkeringsplasser og i garasjer.

Store feiemaskiner har en eller flere motorer for fremdrift og for drift av børster og sug. De har gjerne hydraulisk tømming av avfallsbeholderen. Motorene kan enten være elektriske og gå på batteri eller være forbrenningsmotorer.

Det finnes feiemaskiner som er like store som lastebiler. Disse brukes til rengjøring av gater, fortau og store, åpne steder.

 

 

Kombinasjonsmaskiner
Maskiner for renhold som våtrengjør og suger opp vannet i en og samme operasjon, kalles kombinasjonsmaskiner. Maskinen legger ut rent rengjøringsvann fra en tank. En eller flere børster i maskinen bearbeider smusset mekanisk. Maskinen suger også opp skittent vann, som går til en egen beholder. Man må fylle på mer rent vann når tanken er tom og tømme skittent vann når beholderen er full. Større kombinasjonsmaskiner kan kjøres som en bil, man sitter på den og styrer.

Les mer om bruk av kombinasjonsmaskin her

 

Robotmaskiner
Robotmaskiner kan for eksempel være kombinasjonsmaskiner som kan programmeres. Man legger inn kjøremønsteret inn i minnet på maskinen og maskinen vil deretter gjøre jobben selv.

 

Dekkskuremaskiner
Dekkskuremaskiner egner seg til å skure dekk i skip og til å skure store åpne flater hvor skittent vann kan spyles bort med en vannslange. Maskinen skurer ved hjelp av børster. Store maskiner med men børstediameter på 70-100 drives ofte av en elektrisk motor med ledning.

 

Les også: 

 

Kilde: Else Liv Hagesæther og Kjell Bård Danielsen (2003), Renhold – Metoder, utstyr, maskiner, Oslo: Yrkeslitteratur as

Flat organisasjon

Organisering av bedrifter

 

 

Organisasjonsformer

For å få til en grafisk fremstilling av ansvar og myndighet og rapporteringsveien mellom medarbeiderne i en bedrift, kan man lage et organisasjonskart.

Et organisasjonskart kan være nødvendig dersom bedriften har to eller flere medarbeidere og et behov for å definere ansvarsforholdet og/eller myndighetsforholdet i bedriften. Kartet kan også beskrive hvilke plikter hver enkelt person har. For eksempel: Hvem skal gjøre hva? Når skal de gjøres? Og hvordan skal det gjøres? Et kart vil også vise hvor mange nivåer eller sjikt organisasjon har, og hvor mange kommandolinjer det er fra bunnen til toppen i bedriften.

Her er et eksempel på et organisasjonskart:

Organisasjonskart

 

Høy organisasjon
En høy organisasjons vil si en organisasjon der det er langt fra toppen til bunnen i bedriften. Toppen er som regel administrerende direktør/daglig leder og bunnen er ofte operatørene som utfører arbeidet. En høy organisasjon har ofte lang avstand mellom toppledelsen og de som utfører arbeidet, men det er ofte også få kommandolinjer.

Eksempel på høy organisasjon:

Høy organisasjon

 

Flat organisasjon

Er det kort vei fra toppen til bunnen kalles bedriften en flat organisasjon. En slik organisasjon har ofte flere kommandolinjer enn en høy organisasjon, men få nivå fra topp til bunn.

Eksempel på flat organisasjon:

Flat organisasjon

 

 

Organisasjonstyper

I de aller fleste bedrifter er det daglig leder som juridisk sett er forretningsføreren i bedriften. Noen kaller daglig leder for administrerende direktør, mens andre igjen bruker ordet disponent.

Man kan organisere en bedrift på mange ulike måter. Noen eksempler er ren linjeorganisasjon, linje-/stabsorganisasjon, funksjonell organisasjon og prosjektorganisasjon. Vi skal nå ta for oss disse typene.

 

Linjeorganisasjon
I en ren linjeorganisasjon har hver medarbeider i bedriften kun en direkte overordnede å få ordre fra og rapportere til . Alle spørsmål og svar skal altså gå opp og ned i organisasjonen via linjelederen på de ulike nivåene. Ønsker man formell kontakt med med medarbeidere i andre deler av organisasjonen skal man kontakte sin nærmeste leder. Linjelederen skal også alltid gi ordre via nærmeste underordnede leder, aldri hoppe over et nivå.

Avdelingslederne i en linjeorganisasjon har i praksis ofte uformelle ledermøter der saker av felles interesse tas opp. Fører dette til drøfting av bedriften sin aktivitet, skal en av partene informere andre parter og den overordnede linjen.

Eksempel på en linjeorganisasjon:

Linjeorganisasjon

 

Linje-/stabsorganisasjon
I en linje-/stabsorganisasjon har hver medarbeider kun en direkte overordnede å få ordre fra og rapportere til. I renholdsbedrifter er det vanlig at avdelingslederen som er linjeleder og dermed har det fulle ansvaret for sin del av virksomheten.

Stabsmedarbeidere i en linje-/stabsorganisasjon er gjerne spesialister som hjelper linjelederne å utføre spesielle oppgaver. Linjelederen er uansett den som bestemmer om han/hun skal følge rådene som stabsmedarbeideren gir.

Avdelingslederen står ofte direkte under direktøren, i små bedrifter. Store bedrifter er derimot ofte organisert på en slik måte at avdelingslederen rapporterer direkte til en fagsjef (eks: vedlikeholdssjef, teknisk sjef).

Eksempler på stabsavdelinger en bedrift kan ha er personalavdeling, lønnsavdeling, planavdeling, innkjøpsavdeling og lageravdeling.

Formelt sett skal man kontakte linjelederen dersom man ønsker å kontakte medarbeidere i staben eller medarbeidere i et høyere nivå i kommandolinjen, man skal altså følge den formelle linjen i organisasjonen. Men linjelederne kan likevel gi oppgaver til en stabsmedarbeider. Dette kalles å delegere myndighet. Medarbeidere kan derfor ofte kontakte ulike nivåer i organisasjonen direkte. Har man et spørsmål om lønn kan man for eksempel gå rett til økonomiavdelingen.

Eksempel på en linje-/stabsorganisasjon

linje-/stabsorganisasjon

 

 

Funksjonell organisasjon
En medarbeider kan ha flere forskjellige direkte overordnede, i en funksjonell organisasjon. Hver overordnede har ansvar for sin del av bedriften. Etter som hva det gjelder, kontakter man den personen som har ansvaret for det område. En teknisk sjef kan for eksempel ha ansvaret for oppmåling, planer og lønnsgrunnlag. En driftsleder kan ha ansvar for personalforhold, samarbeid og driftsresultat, og en økonomileder kan ha ansvar for utbetaling av lønn og økonomiske spørsmål.

Ønsker man derimot kontakt med nivået over de nærmeste funksjonslederne må man kontakte en av fuksjonslederne.

Det er spesielt viktig at lederen har et godt samarbeid og god kommunikasjon med hverandre i en funksjonell organisasjon.

 

 

Prosjektorganisasjon
De aller fleste renholdsbedrifter opererer med en linje-/stabsorganisasjon. Det som er negativt med både linjeorganisasjon og linje-/stabsorganisasjon er at bedriften lett kan bli litt vel byråkratisk og stivbeint. Det å løse nye og uventede oppgaver som krever medvirkning fra medarbeidere i forskjellige deler av bedriften er vanskelig med slike organisasjoner. En prosjektorganisasjon gjør det derimot enklere. I en slik bedrift danner medarbeiderne fra forskjellige avdelinger prosjektgrupper.

Prosjektgruppen skal ha et klart mål, arbeide innenfor et begrenset tidsrom, være sammensatt av fagpersoner fra forskjellige deler av bedriften og bli oppløst når oppdraget er fullført.

Større bedrifter kan ha flere prosjekter pågående på samme tid.

Det er linjelederen som bestemmer hvem som skal være med i prosjektet. Prosjektlederen får ansvaret for at prosjektet blir gjennomført som planlagt. Det er også prosjektlederen som bestemmer hvem som skal gjøre hva, og når de skal gjøre det og det er prosjektlederen som som er den nærmeste overordnet for alle oppgaver i prosjektet. Prosjektmedarbeiderne må likevel ha fullmakt til å ta besluttninger. Linjelederne må motta rapporter om resultatet av prosjektet. Dette mottas fra prosjektlederen.

Eksempel på ansvarsforholdet i prosjektgrupper:

Prosjektgruppe

 

Les også: 

 

Kilde: Kjell Bård Danielsen, Else Liv Hagesæther, Sonja Rosingholm & Geir Smoland (2002), Renhold – Bedriftskunnskap og arbeidsmiljø, Oslo: Yrkeslitteratur as

Porselentyper og glasskeram

Glass og serviser: Renhold og vedlikehold

 

Glass som skal brukes “til vanlig” bør tåle oppvaskmaskin. Det er derfor noen forholdsregler som bør tas før du kjøper glass og serviser som skal bli mye brukt.

  • Kjøp sterke og støtsikre produkter som er utformet slik at de lett kan plasseres i oppvaskmaskin.
  • Kopper og skåler bør ha en oppdelt fotring slik at vannet enkelt kan renne av under vask.
  • Kopper og skåler bør være enkle å stable.
  • Tilpass mengde oppvaskmiddel ettersom hvor skittent serviset er.
  • Unngå oppvaskmidler med blekemidler da de kan bleke fargene i overglassuren.
  • Husk at sterke baser, høye temperaturer og brå temperaturendringer kan skade glass.
  • Bløtleggingsmidler kan brukes for å fjerne belegg av fastbrent mat, kaffe, te og lignende. Vask gjenstandene i maskin etter bløtleggingen for å fjerne rester.

 

Les også: 

 

 

Kilde: Else Liv Hagesæther (2002), Renhold – Harde materilaler, Oslo: Yrkeslitteratur as

blank parkett

Vedlikeholdsmidler for gulv: Egenskaper og bruk

 

 

Renholdsmidler kan deles inn i ulike produktgrupper. I gruppe 4 har vi vedlikeholdsmidler, som igjen kan deles inn i ulike undergrupper:

  • 4-1: Polish for grunnbehandling
  • 4-2: Toppolish for halvharde gulvbelegg
  • 4-3: Spraypolish
  • 4-4: Våtpleiemiddel for gulv
  • 4-5: Voks med løsemiddel
  • 4-6: Vedlikeholdsmidler for inventar

Men hvordan er egenskapene og bruken av vedlikeholdsmidler for gulv, altså gruppe 4-1 – 4-5? Det skal vi ta for oss her.

 

Generelt om bruk av vedlikeholdsmidler for gulv
Det er mange grunner til at man kan bruke vedlikeholdsmidler for gulv. Lette renholdet, redusere den mekaniske slitasjen og den kjemiske påkjenningen og for å få gulv og inventar til å se pene ut, er noen av dem.

Gulvpolish er den største gruppen når det gjelder vedlikeholdsmidler for gulv. Gulvpolish brukes på de fleste harde og halvharde gulv som rengjøres med tørre eller fuktige metoder.

 

Gulvpolish

Innholdet av polymerer bestemmer hvor gode gulvpolishene er til å polere. Polerbarheten synker vanligvis når innholdet av polymerer øker.

Man kan dele gulvpolishene inn i ulike grupper basert på sammensetning og polerbarheten. Disse gruppene skal vi ta for oss nå.

 

Porefyllende polisher
Porefyllende polisher brukes på nedslitte og porøse gulv med halvharde belegg for å tette porene og gi bedre festesjikt før man etterpå behandler med toppolish. Porefyllende polisher brukes i tillegg på harde gulvbelegg for å tette porene i porøse eller sugende overflater, for eksempel terrazzo. Dette hindrer at søl og smuss trekker ned i belegget og gjør dessuten gulvene lettere å rengjøre.

Man skal som regel ikke polere porefyllende polish.

 

Toppolisher
Toppolish kan brukes enten alene eller over en porefyllende polish. Slike polisher er ofte metalliserte, det vil si at de inneholder sink. Bra motstand mot kjemikalier og vann i tillegg til god slitestyrke kjennetegner toppolisher. Smuss og bakterier får dessuten mindre sjanse til å feste seg på gulvoverflaten. Moppen glir også lettere over gulvet, noe som gjør renholdet enklere og mindre belastende.

Metaliserte toppolisher er ofte satt sammen slik at gulvet ved tørr tilstand er trått å gå på. I våt tilstand er de som regel glatte.

 

Delvis polerbare gulvpolisher
Delvis polerbar polish inneholder mer voks enn ikke-polerbar polish. De polerbare gulvpolishene er derfor mykere, mindre slitesterke og smussavstøtende og mindre motstandsdyktige når det gjelder våt rengjøring. Slike gulvpolisher egner seg dermed best til gulv med minimalt våt tilsmussing med høye krav til standarden på gulvet. Gulvet bør også ha muligheter for maskinpolering og vedlikehold med spraypolish.

 

Polerbare gulvpolisher
Mye voks og lite polymerer kjennetegner polerbar gulvpolish. Voksen fører til at polishen er mindre sklisikker enn ikke-polerbar polish. Polerbare gulvpolisher egenr seg derfor på gulv med et minimalt krav om sklisikkerhet. Gulvet bør i tillegg ha lite våt tilsmussing, mulighet for regelmessig maskinpolering og høye krav til standarden på gulvet. Polerbare gulvpolsher egner seg dessuten til gulv med mye slipende og ripende trafikk.

 

Spraypolisher
Syntetiske vokser, syntetiske polymere forbindelser og tensider er hovedinnholdet i spraypolisher.

Spraypolisher brukes sammen med høyhastighetsmaskiner til vedlikehold av gulv som er overflatebehandlet med polish og på såkalte vedlikeholdsfrie belegg slik at gulvet enklere lar seg rengjøre. Spaypolish brukes også på linoleum dersom bruk av vanlig metallisert polish ikke er anbefalt.

Spaypolish renser overflaten i tillegg til å tilføre gulvet et nytt og tynt slitesjikt. Påfører man for mye av polishen kan man derimot få stygge skjolder, bygge opp en lag som samler smuss og gjøre gulvet glatt.

 

Våtpleiemidler for gulv

Våtpleiemidler er midler som brukes til vedlikehold av harde gulv, samtidig som man rengjør gulvet med våt metode. Gulvene kan både være med eller uten polishbehandling. Eksempler på våtpleiemidler er rengjøringsvoks og rengjørongspolish.

Rengjøringsvoks kan blant annet inneholde sinkbundne kopolymerer, syntetisk voks, syntetisk harpiks og mykgjørere blandet med vann. Etter at vannet har fordampet ved endt rengjøring vil rengjøringsvoksen ligge igjen som et tynt, beskyttende lag på gulvet.

Andre våtpleiemidler kan inneholde såpe, voks, syntetiske tensider og baser. Fettsyrene og voksen vil da under bruk lage en tynn, beskyttende hinne på gulvet.

For mye våtpleiemiddel kan skape en hinne som samler opp smuss på gulvet. Et basisk rengjøringsmiddel vil kunne fjerne denne hinnen.

Det er aktuelt å bruke våtpleiemiddel på områder der vedlikeholdsmetoder med maskin er vanskelig. Gulv som regelmessig blir rengjort med kombinasjonsmaskin kan også ha nytte av våtpleiemiddel. Våtpleiemiddel er også aktuelt om gulvene ikke kan vedlikeholdes med gulvpolish.

 

 

Voks

Gulvvoks, eller såkalt bonevoks, er gjerne voks løst opp i et løsemiddel, ofte renset white-spirit. Voksen kan også være løst opp i vann, uten løsemiddel. Voks med løsemiddel brukes til blant annet overflatebehandling og vedlikehold av lakkerte eller ulakkerte parkettgulv. Voksen brukes også til å mette poerer i porøs eller slitt linoleum, før gulvet behandles med gulvpolish.

Voks med løsemiddel kan fås i fast oppløsningsvoks, 25-30%, og i flytende tilstand, 8-12%.

Voks som er løst opp i vann kan brukes til overflatebehandling og vedlikehold av nye gulv av linoleum.

For å skape rett glans og hardhet må voks poleres med maskin.

Oppbevarer man voks kjølig, vil den stivne. Man bør derfor oppbevare voksen ved romtemperatur, slik at de hele tiden er klare til bruk.

 

Les også:

 

Kilde: Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Materialegenskaper - harde materialer

Sanitærutstyr

 

 

I denne artikkelen skal vi ta for oss materialer som brukes i sanitærrom. Hvilke egenskaper har de? Hvordan er produksjonen? Hvor brukes de forskjellige materialene? Hvordan skal de rengjøres og vedlikeholdes?

 

Sanitærporselen

Produksjon
Porselensleire, svartleire, kvarts og syenitt er råstoffene i sanitærporselen. Råstoffene blandes med vann slik at resultatet blir en flytende massen. Massen helles så over i gipsformer, som suger noe av vannet ut av massen. Etter av produktet har blitt passe stivt, blir de tatt ut av formen og pusset. Tørking i et varmekammer på 85 grader i 12 timer er neste punkt, før de tørre objektene blir tilført glasur og brent på 1250 grader.

 

Bruksområde
Servanter, servantbenker, badekar og toaletter er noen av bruksområdene til sanitærporselen.

 

Egenskaper og behandling
Materialet som sanitærporselen er laget av er både slitesterkt og lett å rengjøre. Et sterkt støt fra en hard gjenstand kan ødelegge materialet.

Til rengjøringen kan man bruke normale rengjøringsmidler. Skal man fjerne kalk, rust eller irr kan surt middel brukes. Fettløsende grovrengjøringsmidler kan brukes for å fjerne fastsittende smuss. Vær obs på at slipemidler kan ripe opp sanitærporselenet.

Les mer om porselen her 

 

 

Rustfritt stål

Beskrivelse
Stål som er tilsatt krom og nikkel kalles rustfritt stål. Rustfritt stål finnes i mange ulike tykkelser og kvaliteter. Til sanitærutstyr brukes både matt og høypolert vare.

 

Bruksområde
Våtrom med høy belastning. Underlag for teknisk emalje i emaljert sanitærutstyr er også et bruksområde.

 

Egenskaper og behandling
Det er lett å holde overflater laget av rustfrittstål rene, men det kan være en utfordring å holde dem pene. Dette er på grunn av fingermerker, flekker og vannskjolder som vises svært lett på stål. Det finnes spesielle produkter for å fjerne dette lett, slik at stålflaten igjen blir fin og glansfull.

Vær obs på at sterke syrer og slipemidler kan skade rustfritt stål.

Les mer om rustfritt stål her 

 

 

Emaljert sanitærutstyr

Produksjon
Kvarts, feltspat, leire, boraks og soda og tilsetninger som gir blant annet farge og hefteevne er råstoffene som brukes. De blandes og smeltes sammen til en såkalt fritte, som betyr at råvarene har smeltet fullstendig sammen.

Bråkjøling i vann brukes for å knuse og deretter pulverisere fritten. Pulveriseringen skjer ofte etter at leire og diverse andre stoffer er tilsatt ved våt tilstand.

Emaljemassen blir i våt tilstand sprøytet eller dyppet ned i en form. Badekar og servanter er eksempler på former som brukes. I tørr tilstand strøs emaljemassen ned i formen. Som underlag i teknisk emalje brukes vanligvis rustfritt stål.

For å smelte emaljen slik at den fester seg til underlaget blir den brent. Emaljen legges på i minst to lag: Et lag grunnemalje og ett eller flere lag dekkemalje. For hvert strøk brennes emaljen på nytt.

 

Bruksområde
Emaljert materiale kan brukes til blant annet servanter, servantbenker og badekar.

Teknisk emalje kan også brukes som overflate på  blant annet komfyrer og kjøleskap.

 

Egenskaper og behandling
Overflater av emalje er lette å holde rene, siden de er så tette og glatte. Selv om materialet er hardt og slitesterkt, kan slag skade emaljen. Om ikke metallet under er rustfritt kan slag også føre til rust på materialet under. Sterke syrer og harde slipemidler kan også skade flaten.

Tilpass rengjøringen ettersom hvor skittent det er.

Les mer om emalje her

 

 

Kunstmarmor

Beskrivelse
Oppmalt kalkstein blandet med fargestoff og limvann er det kunstmarmor i hovedsak består av. En flate av kunstmarmor vil i upolert tilstand suge til seg både smuss og fuktighet. Polerte flater ligner derimot veldig på marmor og er dermed smussavstøtende.  

 

Bruksområde
Servanter, servantbenker, badekar og baderom er noen av bruksområdene til kunstmarmor.

 

Egenskaper og behandling
Hvor lett en flate av kunstmarmor trekker til seg fuktighet varierer ut i fra hvor hard overflaten er. Søl som ligger lenge på flaten kan trekke ned og gi varige flekker.

Syntetisk normalrengjøringsmiddel og vann brukes for å rengjøre kunstmarmor. Etter rengjøringen må man tørke opp mest mulig fuktighet med en tørr klut.

Vær obs på at alkohol, slipende midler og syrer kan skade produkter laget av kunstmarmor.

Les mer om marmor her

 

 

Armatur og avløp

Sanitærutstyr som karaner, blandebatterier og avløpsringer kan lages av ulike legeringer av krom, nikkel eller messing. Bestandig plastmaling kan brukes til å sprøytelakkere armaturene.

Kraner og blandebatterier kan rengjøres med vann tilsatt syntetisk normalrengjøringsmiddel. Tørk etter med en tørr klut.

 

Krom og nikkel
Krom og nikkel kan ta skade av eddiksyreholdige rengjøringsmidler, sterke syrer og eddiksyreholdige skuremidler. Er det nødvendig å bruke surt middel for å vaske et badekar eller en servant bør man etterpå skylle med vann og tørke over med en tørr klut. Dette reduserer eventuelle skader på ringen foran avløpsrøret.

Man kan fjerne kalkrester og gjøre metallene blanke ved å bruke midler med sitronsyre. Slike midler vil ikke skade avløpet eller armaturet.

Les mer om krom og nikkel her

 

 

Messing
Messing som blir utsatt for fuktighet over tid, kan danne et grønt belegg, irr. Lakkering kan beskytte mot fargeendringer. Polert messing, holdt ved like med metallpuss, er det vanligste valget. Ved å regelmessig blanke messingen med en tørr mikrofiberklut, reduserer man behovet for metallpuss.

Messing tar skade av, sterke baser, sterke syrer og grove slipemidler.

Les mer om messing her 

 

 

Farget armatur
Fargede blandebatterier er sprøytelakkert med vannbestandig plastmaling. Slik armatur kan brukes kombinert med både krom og gulldekor. Sprøytelakkert armatur gjør at allergikere ikke trenger å være i direkte kontakt med krom og nikkel ved bruk av blandebatterier.

Man kan rengjøre farget armatur ved å tørke med en tørr klut eller ved å bruke vann tilsatt syntetisk normalrengjøringsmiddel. Farget armatur tåler det meste av rengjøringsmidler, med kan ta skade av harde skuremidler.

 

Armatur med gulldekor
Gulldekor kan brukes på både farget og forkommet armatur. Vi kan rengjøre armaturer med gulldekor ved å bruke vann med syntetisk normalrengjøringsmiddel. Tørk med en tørr klut etter vaskingen. Blir gullfargen mørk kan man polere med en mikrofiberklut eller forsiktig pusse med gullpuss. Vær obs på at gull ikke tåler slipemidler.

Les mer om gull her 

 

Toalettseter

Det er mange ulike materialer som blir brukt for å lage toalettseter, men hardplast er det vanligste.

 

Dusjvegger

Herdet plast og styrenplast er de vanligste materialene i dusjvegger. Overflaten på materialet varierer. Klatt og klar. Matt. Mønstrede. Ujevn. Lista er lang.

For å skjule vannflekker og lignende er mønstrede og ujevne overflater å foretrekker over glatte og klare flater.

 

 

Speil

Metaller som sølv og aluminium blir ofte brukt for å lage speil, på grunn av den store refleksjonevnen. Metallet legges som et belegg på baksiden av en glassplate, for å skape en glatt og beskyttet overflate.

Speil skal rengjøres på samme måte som bygningsglass. Ta på et allrengjøringsmiddel og vask speilet med en mikrofiberklut. Etterpå brukes en speilklut for å fjerne alt av merker osv.

Les mer om glass her

 

 

 

Kilde: Else Liv Hagesæther (2002), Renhold – Harde materilaler, Oslo: Yrkeslitteratur as

Kontorlandskap med planter

Bedrift: Hvordan oppnå målene sine?

 

 

Vanligvis er hovedmålet til en bedrift å tjene penger. For at en bedrift skal kunne tjene penger må den tilby varer eller tjenester som samfunnet trenger. De aller fleste bedrifter lever i et miljø som stadig er i forandring. Dette er på grunn av oppgangs- og nedgangstider, teknologisk utvikling, nye behov i samfunnet, nye lover og skjerpet konkurranse.

På grunn av disse forandringene må bedriften hele tiden ta valg og beslutninger. For å kunne ta de riktige valgene og beslutningene er et mål være helt nødvendig. Hva ønsker bedriften å oppnå på kort sikt? På lang sikt? Dette er spørsmål man må stille seg.

Målene kan være både økonomiske og ikke-økonomiske. Eksempler på økonomiske mål er større overskudd, høyere omsetning, bedre kvalitet og lavere sykefravær. Eksempler på ikke-økonomiske mål er trygge arbeidsplasser, godt arbeidsmiljø og mindre forurensning.

Det er viktig å sette seg realistiske og konkrete mål. Definer både hovedmål og delmål og hvilke faktorer og virkemidler som er nødvendige for å oppnå disse målene.

Økonomiske mål kan enkelt måles i kroner, prosenter, enheter og dager. Ikke-økonomiske mål kan for eksempel måles gjennom medarbeidersamtaler og spørreundersøkelser på arbeidsplassen.

Skal en bedrift klare å nå målene sine er det viktig at medarbeiderne er med på å drøfte virkemidlene, definere delmålene og at alle går inn for at målene skal oppnås.

 

Rammebetingelser
Rammebetingelser er forhold i og utenfor bedriften som påvirker mulighetene bedriften har til å nå målene sine.

Her er noen eksempler på rammebetingelser i en bedrift:

  • Pris: Hva er kundene villige til å betale for en vare eller tjeneste?
  • Kvalitet: Hvilken kvalitet er markedet villig til å kjøpe?
  • Markedsføring: Hvordan kan bedriften gjøre folk oppmerksom på og få lyst til å kjøpe bedriftens produkter eller tjenester?
  • Produktutvikling: Hvordan kan bedriften forbedre produktet sitt?
  • Opplæring/etterutdanning: Trenger man å tilføre mer kunnskap for å få frem produktet eller tjenestene?
  • Kostnadskontroll: Vurdering av kostnadene i alle ledd.
  • Konkurranseforhold: Hvordan er konkurransen? Hva er bedriften sine fordeler i denne konkurransen?
  • Samarbeid: Hvordan skal vi knytte kontakter til andre virksomheter som kan medvirke til en fremgang av bedriften?
  • Lover og forskrifter.

 

 

Les også: 

 

 

Kilde: Kjell Bård Danielsen, Else Liv Hagesæther, Sonja Rosingholm & Geir Smoland (2002), Renhold – Bedriftskunnskap og arbeidsmiljø, Oslo: Yrkeslitteratur as

Hvordan få til et godt renhold?

Vedlikeholdsmidler for gulv: Sammensetning

 

 

Renholdsmidler kan deles inn i ulike produktgrupper. I gruppe 4 har vi vedlikeholdsmidler, som igjen kan deles inn i ulike undergrupper:

  • 4-1: Polish for grunnbehandling
  • 4-2: Toppolish for halvharde gulvbelegg
  • 4-3: Spraypolish
  • 4-4: Våtpleiemiddel for gulv
  • 4-5: Voks med løsemiddel
  • 4-6: Vedlikeholdsmidler for inventar

Men hvordan er vedlikeholdsmidler for gulv, altså gruppe 4-1 – 4-5, sammensatt? Det skal vi ta for oss her.

 

Syntetiske polymerer
Syntetiske polymerer er den viktigste komponenten i gulvpolish. Det er nemlig polymerene som bestemmer slitestyrken og motstanden mot vann, rengjøringsmidler og mekanisk slitasje i hver enkelt gulvpolish.

Gulvpolish inneholder ofte akrylpolymerer eller en akrylstyrendispenrsjon der de frie karboksylgruppene er tverrbundet med sink. Akrylpolymeren er klar og vil ikke gulne.

 

Voks
Voks er veldig store molekyler, såkalte høymolekylære polymerer. Voks kan enten utvinnes naturlig eller syntetisk. Syntetisk voks kan blant annet basert på polyetylen og akrylsyrepolymerer.

Voks tilsettes ofte for å oppnå elastisitet. Når en polishhinne har et høyt voksinnhold vil det bli enklere å polere. Gulvene kan derimot også bli mindre sklisikre.

 

Metallsalt
Tilsetter man sinksalter vil metalliserte polisher få en tverrbinding av sink. Dette gjør dem motstandsdyktig mot vann og baser og det blir dessuten enklere å fjerne polishen med polishfjerningsmidler.

 

Harpiks
For å omgjøre polishen til en hard film på gulvet når vannet fordamper blir harpiks tilsatt.

Alle polymerer har en minste filmdanningstemperatur, MFT. Dette er den laveste temperaturen som skal til for å danne film. Denne temperaturen ligger normalt på 50 grader, men ved å tilsette harpiks i gulvpolish, vil MFT synke.

 

Mykner
Ved å gjøre polymeren og harpiksen seigere, vil man unngå at polishen sprekker. Dette gjøres ved å tilsette myknere. Myknere kan dog være helsefarlige stoffer som kan gi fra seg gasser lenge etter at polishen har blitt hard og tørr.

 

Vann
Vann blir brukt som et løsemiddel for tørrstoffene. Vann utgjør en svært stor del av den flytende polishen. Mengden tørrstoff er bare 15-20%.

 

Helsefarevurderinger
Som alle andre produktgrupper kan vedlikeholdsmidler virke irriterende på hud, øyne og luftveier. Plastmyknere og rester av frie monumenter kan i tillegg inneholde helsefarlige stoffer som i verste fall kan tas opp gjennom huden eller pustes inn. God ventilasjon er derfor viktig når man holder på med polish.

 

 

Les også om noen av de andre gruppene innenfor renholdsmidler:

 

 

Kilde: Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Porselentyper og glasskeram

Porselentyper og glasskeram

 

I denne artikkelen skal vi ta for oss porselen og glasskeram. Hvilke typer porselen har vi? Hva er egentlig glasskeram? Hva bruker vi disse tingene til i dagliglivet? Alt dette og mer, får du svar på her. 

 

Porselentyper

Porselen kan brukes i forskellige varianter til blant annet serviser og serveringenheter. Beinporselen, feltspatporselen og vitroporselen er de vanligste typene.

 

Beinporselen
Beinposelen er fremstilt av kaolin, feltspat, kvarts og aske fra brente dyrebein. Godset brennes på temperaturer mellom 1200 og 1250 grader. En egen brenning smelter ut beinporselenglasuren med lavere temperaturer. Porselenet er gjennomskinnelig og fullstendig tettbrent. Beinporselen tåler like mye som felrspatporselen. Kvaliteten på glasuren er derimot noe bløtere. Dette skyldes lavere brenningstemperatur.

 

Feltspatporselen
Feltspatposelen er det som kalles ekte porselen. Porselenet er så og si gjennomskinnelig. Kaolin, feltspat og kvarts er det som brukes for å fremstille porselenet. Det ferdige produktet blir en helt tett enhet der gods og glasur går sammen som en enhet, på grunn av den høye brenningstemperaturen. En temperatur på hele 1400 grader gir nemlig en kraftig reaksjon mellom gods og glasur. Glasuren kan dermed ikke sprekke. Glasuren har i tillegg en nydelig glans og god hardhet, noe som gjør porselenet slitesterkt og lett å holde rent. Feltaporselen tåler både slag og støt.

 

Vitroporselen
Vitroporselen inneholder de samme ingrediensene som feltaporselen, men det blir også tilsatt stoffer som gir muligheter til å brenne leiren ved lavere temperaturer, ned til omtrent 1200 grader. Glasuren kan dermed brennes samtidig. Vitroporselen er lite gjennomskinnelig, har høy slagstyrke og godset er svært slitesterkt. Glasuren er derimot bløt og har dermed ikke i nærheten av sliteegenskapene til glasuren på feltspatporselen.

 

Fritteporselen
Fritteporselen er en type lavbrent porselen. En slags lettsmeltelig, pulverisert glass, også kalt fritte, er tilsatt for å kunne gjøre godset hardt og gjennomskinnelig.

 

Bløtt porselen
Bløtt porselen er en samlebetegnelse på produkter fremstilt av hvit leire som er tilsatt en smeltelig silikat og som er dekket med blyholdig, klar glasur.

 

 

Glasskeram

Glassekram er beslektet både med porselen og keramiske materialer som porselen. Glassekram blir ofte omtalt under navnet “ildfast glass” eller “ildfast keramikk”. Glassekeram er nemlig fremstilt slik at produktet ikke utvider seg ved høye temperaturer og slik at det tåler brå temperaturendringer. Ildfaste former er et eksempel på et produkt laget av glasskeram.

 

Glasskeram kan deles inn i tre ulike kvaliteter:

Ovnsildfast: Formen tåler overgangen fra romtemperatur og en oppvarmet ovn på 250 grader, og omvendt.

Plateildfast: Formen kan settes rett på en varm plate.

Flammefast: Formen tåler å plasseres direkte på et gassbluss.

 

Viktig å hukse når det gjelder glasskeram

  • Ikke ta formen direkte fra kjøleskapet eller fryseren og inn i en varm ovn eller plate.
  • Sett aldri en varm form rett fra ovnen eller platen og på en kald stålbenk.
  • Bruk aldri plater som er mindre enn formen.
  • Ikke sett en form uten fett eller væske på platen.

 

 

Les også: 

 

Kilde: Else Liv Hagesæther (2002), Renhold – Harde materilaler, Oslo: Yrkeslitteratur as

Bedriftskultur

Bedriftskultur

 

Ordet kultur betyr “dyrking”, altså det å arbeide for å få til noe. Kultur er på en måte den delen av omgivelsene våre som mennesker har skapt. I et samfunn er kulturen blant annet kunnskap og tro, lover og ordninger, skikk og bruk.

I en bedrift er kulturen det som menneskene i bedriften har skapt. Det kan for eksempel være det de kan, eller måten de er på som skaper denne kulturen. Vi skal i denne artikkelen ta for oss bedriftskultur. Både generelt, men også spesielt om bedriftskultur i renholdvirksomheter.

 

 

Bedriftskultur – Generelt

Det er mange ting som påvirke en bedriftskultur. Blant annet:

  • Holdningen hos ansatte
  • Hvordan hver enkelt person oppfatter sin arbeidsplass
  • Hvordan hver enkelt ser på sin situasjon på jobben i forhold til kollegaer og ledere.
  • Hvordan lederne oppfører seg.
  • Bedriftens politikk.

En bedriftskultur formes av utviklingen hos bedriften. Alle er med på å forme bedriftskulturen på arbeidsplassen sin. Vi kan både ha positiv og negativ bedriftskultur.

 

Positiv bedriftskultur

  • Et inkluderende måte å være til hverandre på.
  • Godt samarbeid mellom ansatte.
  • Ledere og medarbeidere som hører på hva den andre parten har å si.
  • Respekt, interesse og omsorg for hverandre på arbeidsplassen.
  • En arbeidsplass der alle føler seg verdsatt og velkommen.

Bedrifter med en positiv bedriftskultur vil ofte føre med seg mange goder. Større arbeidsinnsats, mindre sykefravær, høyere kvalitet i arbeidet og et bedre økonomisk resultat er noen av fordelene med en god bedriftskultur.

 

 

Negativ bedriftskultur

  • En lite inkluderende måte å opptre til hverandre.
  • Medarbeidere som er likegyldige til det de gjør på jobb.
  • Ledere og medarbeidere som ikke hører på hva den andre parten har å si.
  • Et arbeidsmiljø der respekt, interesse og omsorg er fraværende.
  • En arbeidsplass hvor ikke alle føler seg verdsatt og velkommen.

En bedrift med en negativ bedriftskultur vil ofte få negative konsekvenser av dette. Dårligere arbeidsinnsats, høyere sykefravær, lavere kvalitet i arbeidet og et dårligere økonomisk resultat kan bli følgene av en dårlig bedriftskultur.

Det å føle seg utenfor fellesskapet på arbeidsplassen kan gå utover helsen. Prøv å inkludere deg selv, ikke vent på en invitasjon. Alle bør invitere til samspill. Det gjelder også deg og meg.

 

 

 

Bedriftskultur – Renhold

Ett av de eldste yrkene i verden er renhold. Renhold er et fag som alle tror de kan, men som få drømmer om å utdanne seg til. Likevel trives de fleste som jobber med renhold med yrket sitt.

Hvordan folk rundt oss oppfatter det å jobbe med renhold, har mye å si for selvfølelsen man får av å jobbe med faget. Husk at om du selv uttrykker trives på arbeidsplassen, vil dette gi omgivelsene en mer positiv oppfatning av yrket. Motsatt vil også en renholder som uttrykker en negativ holdning til yrket sitt påvirke de rundt seg slik at de også får en mer negativ holdning mot renholdere.

Ofte er det slik at man ikke får høre det av kunder og medarbeidere når man gjør en god jobb. Synes derimot kunden at jobben ikke er god nok, da får man høre det så det holder. Det er derfor viktig at kolleger er flinke til å skryte av hverandre når jobben gjøres på en god måte, slik at selvfølelsen man har i jobben sin øker.

 

Det var først i 1990-årene at det ble akseptert at renholderne synes når de jobber i yrkesbygg. Renhold har utviklet seg fra å være en “skam” til å bli et nødvendig yrke som både er akseptert og respektert.

I likhet med andre faggrupper kan man også ta fagbrevet innen renhold. Enten ved å gå to år med videregående og to år som lærling, eller ved å opparbeide seg nok praksis og kunnskap om faget, for å så ta eksamen og fagprøven. Renholdere med fagbrev har ofte mer kunnskap og forståelse for faget.

 

Mange renholdere jobber også med andre serviceoppgaver, som for eksempel kantine. Renholdere som også utfører en del andre oppgaver, i tillegg til renholdsfaget, kalles for servicemedarbeidere. Servicemedarbeidere som jobber i team trenger dyktige teamledere med nok kunnskap og erfaring innenfor de ulike områdene.

 

Det er mange fordeler å jobbe med renhold. Vi kan se resultatet av jobben vi har gjort, vi har en høy grad av selvbestemmelse og variasjon gjennom arbeidsdagen og vi får også brukt kroppen vår. Renholdere i dag bør være stolte over faget sitt. De er praktisk spesialister på et område som blir sett på som viktig. Det personlige ansvaret kan være stort, noe som gir en mestringsfølelse og en følelse av å være en verdifull ressurs for samfunnet.

Renholdere blir mer og mer ettertraktet, og denne trenden kommer ikke til å snu med det første. Alle trenger å ha det rent. Bedrifter, sykehus, restauranter, butikker, borettslag og privatpersoner. En utdanning innen renhold er derfor en trygg utdanning å ta.

 

Les også: 

 

 

Kilde: Kjell Bård Danielsen, Else Liv Hagesæther, Sonja Rosingholm & Geir Smoland (2002), Renhold – Bedriftskunnskap og arbeidsmiljø, Oslo: Yrkeslitteratur as