Renholdsmidler er ofte svært komplekse. De inneholder mange ulike stoffer som alle har forskjellige funksjoner. Vi skal i denne artikkelen se nærmere på stoffgruppene som er i rengjøringsproduktene.
Den kanskje viktigste stoffgruppen er tensider, altså overflateaktive stoffer. Det er tensidene som står for selve effekten av rengjøringen. Byggere er en annen stoffgruppe. Denne gruppen blir tilsatt for å bedre effekten av rengjøringen. Vi har i tillegg andre tilsetningsstoffer som tilsettes for å gi produkter spesielle egenskaper. Eksempler på slike tilsetningsstoffer er desinfeksjonsmidler, korrosjonsinhibitorer, mykningsmidler og skumdempere. I kalkfjerningsmidler er det nødvendig med organiske og uorganiske syrer. For å sørge for at middelet får en så konstant pH-verdi som mulig, blir en buffer tilsatt. Bufferen hjelper til med å holde en konstant surhetsgrad. Mange produkter inneholder dessuten parfyme og farge. Gulvpleiemidler, altså vedlikeholdsmidler for gulv , har tilsatt voks eller organiske polymerer med tilsvarende egenskaper.
Nedenfor går vi mer i dybden av hver enkelt stoffgruppe.
Tensider
De aktive stoffene i renholdsmidler er tensidene, også kalt overflateaktive stoffer. De løser opp fett og smuss fra overflatene og holder det løst i rengjøringsvannet.
Tensider kan deles inn i to hovedgrupper: Naturlige såpetensider og syntetiske tensider. Syntetiske tensider er laget av kjemikere og laget industrielt. Såpetensider lages av lut og fett i form av olje eller dyretalg.
Tensider er asymmetriske molekyler, dvs. at det er to molekyler som er vidt forskjellige. Den ene delen, hydrofil, er løselig i vann. Den andre delen, lipofil, er løselig i fett. Siden fett ikke er løselig i vann, kan ikke fettholdig smuss vaskes bort med kun vann. Tilsetter man derimot tensider i vannet , vil det hjelpe til med å løse opp fettet. Dette er fordi den lipofile delen av tensidmolekylene trekker seg mot det fettholdige smusset og løser det opp. Den hydrofile enden vender seg mot vannmolekylene og sørger for at smusset holder seg flytende i vannet.
Kort sagt er tensidene sin oppgave i rengjøringsprosessen å nedsette overflatespenningen i vannet, løse opp smuss fra overflater, holde smusset flytende i rengjøringsvannet og hindre at smuss fester seg til en ren flate.
Tensider kan også brukes til sopp– og algedrepende midler. De løser nemlig opp den fettholdige celleveggen slik at cellen går i oppløsning. Bakteriene blir dermed ødelagt.
Man kan dele tensidene inn i anioniske(negativt ladde), kationiske(posetivt ladde) og amfotære(både positivt og negativt ladde) ladninger, etter den elektriske ladningen på molekylene. De fleste tensider er elektrisk ladde, altså ioner. Uladde tensider kalles ikke-ioniske.
Eksempler på anioniske tensider er fettsyresåpene og alkylbenzensulfonatene. Anioniske tensider er billige å produsere og på grunn av en rekke faktorer gir de god nok effekt på renholdet. De har nemlig gode skumdannende og smussbærende egenskaper. De har også god evne til å trekke inn i smusset og holde smuss og fett flytende i rengjøringsvannet. I tillegg har anioniske tensider ingen korroderende eller etsende virkning. Effekten blir heller ikke redusert i hardt vann. Anioniske tensider er ikke giftige og de er ganske snille mot huden. De er derimot vanskelige å skylle bort og effekten er dårlig på gammelt, fastsittende smuss.
Kationiske tensider har ikke like gode effekter innen renhold som anioniske tensider. De brukes derfor for det meste som dispergeringsmidler, emulgatorer, fuktemidler og korrosjonshindrende midler. De brukes også til desinfeksjon og til å mykgjøre tekstiler. Kvartære ammoniumforbindelser hører med til gruppen kationiske tensider. Kvartære ammoniumforbindelser brukes mye i desinfiserende midler i næringsmiddelindustrien.
Atmofære tensider har i et og samme molekyl både en syre-og basegruppe. Det er dermed pH-verdien som bestemmer om molekylet er positivt eller negativt ladd. Den aktive desinfiserende effekten har man når pH-verdien er mellom 3 og 10. Ellers virker atmofære tensider mye likt som kvartære ammoniumforbindelser.
Byggere
For å øke effekten tensidene har på rengjøringen blir byggere tilsatt som hjelpestoffer. Byggerne kan være enten enkle uorganiske salter og komplekse organiske forbindelser.
Baser
pH-verdien har mye å si når det gjelder effekten på et middel. Det er derfor viktig å regulere pH-verdien i en bruksløsning. Økende pH gir som oftest økt effekt på renholdet. Basiske, altså alkaliske midler blir derfor tilsatt baser. Disse basene kan for eksempel være natrium- eller kaliumhydroksid, altså lut, eller ammoniakk. Disse stoffene vil, i tillegg til å gjøre produktet basisk, hjelpe til med å løse opp fett, proteiner og karbohydrater. De hydrolyserer nemlig næringsstoffene slik at de kan løses opp og fjernes.
I grovrengjøringsmidler kan vi blant annet finne baser som natriumkarbonat og natriumhydroksid. Begge har en god effekt når det gjelder å løse opp proteiner. Vær obs på at de også har en veldig korroderende effekt på aluminium, sink og tinn. I vanlige rengjøringsmidler er natriumhydroksid den sterkeste basen vi har. Natriumkarbonat er en billig base som brukes i middels sterke og sterke grovrengjøringsmidler.
To andre vanlige baser er silikater og metasilikater. Disse basene er milde og kan til og med hindre korrosjon av aluminium. Metasilikatene er sterke baser og silikatene har middels evne til å emulgere og dispergere.
Ammoniakk er også en base. En svært sterk base. Salmiakk er fortynnet ammoniakk. Salmiakk matter maling og gir skade på polish og gulv laget av linoleum. Det kan derfor være smart å bruke andre midler med samme effekt som er mindre skadelige. Ammoniakk har i tillegg en sterk og ubehagelig lukt. Gassen irriterer slimhinnene i øynene, munnen og nesen. Hensyn til arbeidsmiljøet er derfor en annen grunn til å unngå bruk av ammoniakk.
Fosfater
Fosfater blir av miljømessige grunner ikke lenger brukt i rengjøringsmidler. Tidligere ble fosfater brukt som pH-regulerende midler og som kompleksbindere i rengjøringsmidler.
Organiske byggere
De vanligste organiske byggerne er karboksymetylcellulose og aminokarboksyler (f.eks. EDTA og NTA).
Aminokarboksylsyrer
Amionkarboksylsyrer er erstatningen til fosfatene når det gjelder kompleksbinding. Tungmetallione som gjør vannet hardt kan bindes slik at at vannet blir bløtere. Tensidene får dermed utnyttet sin virkning.
Man skal være forsiktig med å bruke EDTA og NTA. EDTA brytes utrolig sakte ned i naturen og NTA kan være kreftfremkallende og stimulere til algevekst og forurense grunnvannet.
Polyakrylater kan også brukes som en erstatning for fosfat. Men de brytes sakte ned og binder ikke tungmetaller.
Tykningsmiddel
For å holde smusset svevende slik at det igjen ikke setter seg på flater som allerede er rengjort får midlene hjelp av karboksymetylcellulose. Doseringen blir også lettere. De vaskeaktive stoffene er ikke flere i et tyktflytende middel enn i et tyntflytende middel.
Tilsetningsstoffer
Stoffer som brukes for å gi et produkt spesielle egenskaper kalles tilsetningsstoffer. Eksempler er desinfeksjonsmidler, parfyme, korrosjonsinhibitorer og skumdempende midler. Buffere er også i denne gruppen. Buffere brukes for å gi et produkt en bestemt og konstant pH-verdi, selv ved uttynning av produktet.
Desinfiserende stoffer
Skal man lage midler som i tillegg til renholdseffekten skal ha en desinfiserende virkning, tilsetter man desinfiserende stoffer. Stoffene blir også brukt brukt som basis for rene desinfeksjonsmidler (mest brukt i næringsmiddelindustrien og i helsevesnet).
Korrosjonsinhibitorer
Produkter som skal brukes på korrosjonsutsatte flater blir tilsatt korrosjonsinhibitorer. Dette hindrer at flaten skades under rengjøring. Metallflater må for eksempel beskyttes om de skal rengjøres med sure midler. silikater, dietanolamin og natriumbenzoat er aktuelle stoffer.
Buffere
For å holde en stabil pH-verdi i bruksløsningen blir buffere tilsatt. Dermed vil pH-verdien holde seg stabil og produktet unngår at egenskapene blir svekket, selv om man rengjør smuss som er svært surt eller basisk. Fosfater, sitrater og karbonater kan brukes som buffere. Dette er altså saltene til fosforsyre, sitronsyre og karbonsyre.
Mykningsmidler
Gulvpolish kan tilsettes mykningsmidler. Plaststoffene i produktet vil da få en mykgjørende effekt. Et av de mye brukte stoffene er dibutylftalat. Stoffet byttes dog ut mot andre stoffer, da det kan føre til forstyrrelser i utviklingen til planter og dyr, forstyrrelser så alvorlig som kjønnsskifte.
Parfymer
Industriparfymer blir tilsatt i en del rengjøringsprodukter for å gi produktet en god lukt, eller kanskje mest av alt for å kamuflere lukten som produktet i utgangspunktet har. Parfymene som brukes i renholdsmidler gir en ren lukt og brukes også for å gjøre produktet gjenkjennbart. Allergikere kan dog reagere på parfymer. Alternativet er da parfymefrie midler.
Fargestoffer
For å gi produktene er tiltalende farge og identitet blir fargestoffer tilsatt. Allergikere kan reagere på fargestoffer. Alternativet er da produkter uten fargestoffer.
Skumdempere
For å hindre eller dempe skumdannelse blir skumdempere tilsatt. Midler som brukes når man rengjør med maskiner inneholder ofte skumdempere. Den vanligste skumdemperen er polydimetylsiloksan.
Oksidasjonsmidler
For å gjøre det lettere å bleke fargede flekker tilsettes oksidasjonsmidler. Klorforbindelser er det vanligste å bruke. Økt pH-verdi gir økt oksiderende virkning.
Organiske løsemidler
Midler utviklet for å klare vanskelige og spesielle renholdsoppgaver, kan inneholde løsemidler. Fastsittende fett og smuss vil være enklere å løse opp ved bruk av løsemidler. Gulvpleiemidler kan også inneholde små mengder organiske løsemidler, først og fremst alkoholer. Både enverdige alkoholer som isopropanol og flerverdige alkholer som etandiol (også kjemiske slektninger) kan brukes.
Polare løsemidler som som alkoholer og estere løser polart fett, altså vegetabilsk og animalsk fett.
Upolare løsemidler som bensin og parafin løser upolart fett, altså fett som solarolje og fyringsolje.
Man bør kun bruke organiske løsemidler når det er ytterst nødvendig. De er nemlig svært helseskadelige.
Syrer
Sure produkter er nødvendig ved fjerning av kalkbelegg, irr og rust. Syrer kan også gjøre det enklere å bryte ned og løse opp flekker av fett, karbohydrater og proteiner. Fosforsyre er en vanlig syre i slike produkter. Denne syren er uorganisk og kan brukes på metaller uten å gi skade. Organiske syrer som sitronsyre og eddiksyre kan også brukes. De er dog ganske svake, men fører ikke til korrosjon, i motsetning til sterke uorganiske syrer som salpetersyre og svovelsyre. Sterke syrer har en desinfiserende virkning.
I sterkt sure rengjøringsmidler kan også syrer som salpetersyre, sulfaminsyre, natriumbisulfat og sitronsyre brukes.
Salpetersyre er en sterk, flytende, uorganisk syre som uten unntak må brukes i fortynnet form. Syren er korroderende på forkrommet, forniklet og fortinnet materialer. Den er derimot ikke korroderende på rustfritt stål og lite korroderende på aluminium.
Sulfaminsyre er en sterk, uorganisk syre i pulverform. Syren er like sterk som salpetersyre og svovelsyre, men det korroderer ikke like mye.
Natriumbisulfat kommer i pulverform. Løst i vann dannes en sterk, sur løsning. Natriumbisulfat blir mye brukt i rensemidler for toalett.
Sitronsyre og eddiksyre er svake, organiske syrer. De korroderer mindre enn de uorganiske syrene, men de er også mindre effektive. Man må være obs på at sitronsyre er svært aggressiv mot emalje. Syrene er ellers ganske ufarlige å bruke.
Les også:
Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as
