Category Archives: Kunnskap

Vaskehjelp tjenester

Vernetiltak ved arbeid med renholdsmidler

Posted on by

 

 

 

Selv om kravene til renholdsmidler er ganske strenger her i Norge, betyr ikke dette at det ikke er noen vernehensyn å ta hensyn til. I denne artikkelen skal vi ta for oss hvilke vernetiltak som er nødvendige å ta. 

Renholdskjemikalier skal hjelpe oss med å fjerne vanskelige fettflekker, kalkavleiringer og fastsittende smuss. Midlene må derfor ha en viss oppløsende evne på disse forurensningene for at de skal virke. Problemet her er at kjemikaliene ikke vet forskjellen på fettavleiringen på en flate og fettlaget på huden. Kjemikaliene tar dermed også hudfett noe som kan føre til tørre og irriterte hender.

Selv om reglene for kjemikalier i renholdsmidler er strenge, er vi også kommet kort når det gjelder forskning på allergier. Vi omgir oss med stadig flere kjemikalier og dårlig undersøkte stoffer. Det blir mer og mer vanlig mer allergiproblemer og en faktor kan være at vi utsettes for farlige stoffer under rengjøring.

Renholdsmidler er avansert sammensatt på den måten som gir best effekt og er et resultat av grundig forskning. Man skal derfor være forsiktig med å mikse midler selv for å prøve å få til et bedre resultat. Virkningen er veldig avhengig av pH-verdien når det gjelder renholdsmidler. Ved å blande midler kan man fort endre pH-verdien og dermed ødelegge effekten. Underdosering og overdosering er også noe man fort kan oppleve ved å selv mikse og trikse, noe som også kan ødelegge renholdseffekten. Følg derfor alltid anbefalingene til produsenten når du blander såpe.

Endring av pH-verdien kan også føre til at giftige eller helseskadelige gasser oppstår. Blanding av visse midler kan også gi farlige reaksjoner.

Som en hovedregel når det gjelder vernetiltak er det viktig å unngå kontakt med hud og øyne. Unngå også å puste inn aerosoler og midler som støver. Håndvask med mild, parfymefri såpe og god hudpleie er også viktig for å forebygge hudprodukter. Bruk en fet, parfymefri krem til smøring av hud.

Skal man utføre renholdsoppgaver der sterke midler er nødvendig skal man alltid bruke verneutstyr. Dette innebærer hansker i forhold til hva midlene inneholder, øye-/ansiktsvern (skjerm/briller) og verneklær om nødvendig. Ansiktsskjerm og hel vernedress er dog bare nødvendig ved bruk av sterke midler i kombinasjon med metoder som fører til mye søl og sprut. Et eksempel på dette er høytrykksspyling.

Ved tapping eller fortynning av konsentrerte produkter i et åpent system, bør det brukes hansker og vernebriller. Ånderettsvern kan også være nødvendig.

Skal man bruke midler som fører til avdamping av løsemidler eller andre skadelige stoffer, for eksempel ammoniakk eller plastmyknere, er god ventilasjon nødvendig. Er det ikke mulighet for god ventilering skal ånderettsvern brukes.

 

Les også:

 

Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Materialegenskaper - harde materialer

Keramiske produkter

Posted on by

 

 

I denne artikkelen skal vi ta for oss keramiske produkter. Hvordan produseres de? Hvilke produkter finnes det? Hvilke ulike måter kan man produsere på? Det får du svar på her. 

 

Generelle fakta
Produkter fremstilt av masser som inneholder leire eller leirelignende materialer og deretter er gjort holdbare ved brenning, går under betegnelsen keramiske produkter.

Leire, porselensleire i tillegg til mange ulike naturlige eller raffinerte midler og ulike kjemikalier (i hovedsak metalloksider) er råstoffene til keramiske produkter.

 

Ulike typer keramikk

Vi skiller mellom lavbrent, porøst godt og høybrent, sintret gods. Vi skiller deretter mellom hvitt og farget gods. Man kan som en tommelfingerregel si at jo høyere brenningtemperatur, jo høyere bruksstyrke.

Porøst gods
Farget leiregods: Keramikk, ekte fajanse og pottemakervarer går under denne kategorien. Brenningtemperaturen er ca. 1000 grader.

Hvitt leiregods: Hvit fajanse og flint går under denne kategoriene. Brenningtemperaturen er på rundt 1000-1200 grader.

 

Sintret gods
Farget sintergods: Under denne kategorien har vi steingods som har en brenningtemperatur på rundt 1100-1400 grader.

Hvitt sintergods: Lavbrent fritteposelen, lavbrent beinposelen, lavbrent vitroporselen og høybrent feltspatporselen går under denne kategorien. Brenningstemperaturen er ca. 1100-1450 grader.

 

Håndverksproduksjon

Fremstilling av leiregods er hovedsakelig det som blir laget av leire for hånd. Runde gjenstander dreies ut på en dreieskive som blir styrt rundt av en motor eller holdt i gang av den som dreier.

Råmateriale
Riktig konsistens på leiren er viktig for å oppnå et bra sluttresultat. Leiren skal være finkornet nok og være i form av en lett, sammenhengende masse. Dette kan man fikse ved å tilsette vann. For tørr leire vil lett gi sprekker i overflaten og en for våt leire kan miste fasong under tørking. God elting, enten for hånd eller ved hjelp av en eltemaskin, gjør leiren enklere å jobbe med.

 

Dekorering og brenning
En leiregjenstand kan i halvtørr tilstand dekoreres eller farges med hvit eller farget leire i from av flytende pasta. Formen flytende pasta får man ved å blande leiren med vann. Objektet brennes på 900-1000 grader når det er helt tørt. På grunn av at mange farger ikke tåler en så høy temperatur, er det kun enkelte farger som kan påføres før førstegangsbrenningen.

I stedet for å påføre farge før førstegangsforbrenningen, kan man droppe det og heller vente til etterpå. Man kan da påføre underglasurfarger på det ferdigbrente objektet. Deretter dekker man keramikken med en gjennomsiktig glasur og brenner keramikken på nytt.

Fargede, transparente glasurer eller hvite og fargede glasurer som dekker godset er også en mulighet når man skal dekorere. Dette må påføres etter at produktet har blitt brent en gang og før produktet brennes igjen ved mye lavere temperaturer. Velger man denne metoden har man mange flere farger å velge mellom, men fargene vil også slites bort fortere under bruk.

 

 

 

Industriell produksjon

Hvit fajase, flint og ulike typer porselen er produktene som først og fremst produseres industrielt.

Råstoffer
Porselen inneholder hovedsakelig det hvitbrennende leiremateriale kaolin, også kalt porselensleire. Kaolinet gjør at porselenmassen kan formes.

Høybrent porselen blir tilsatt 30% kvarts. Kvarts er ekstremt ildfast og også det som danner glass i gods og glasur.

Det tredje råstoffet i porselen er kalifeltspaten. Stoffet blir tilsatt slik at produktene skal smelter sammen under brenning.

Glasurleire inneholder ca likt råmateriale som porselen, bare at forholdet mellom stoffene er annerledes. Mindre leire og mer mineraler er et eksempel. Det blir i tillegg tilsatt mineraler for å bedre kvaliteten.

 

Produksjon
Vann blandes inn i råstoffene for å få den rette konsistensen. Etterpå filtreres ut rundt 80% av vannet før massen presses gjennom en vakumkvern slik at alt av lukt fjernes.

Ut i fra hva massen skal brukes til, kommer pølser i ulike størrelser ut av kvernen.

 

Formgivning
Gipsformer støpt over en modell er det som i hovedsak brukes for å forme servicedeler i industrien. Hanker formes ved at de støpes i former av flytende porselenmasse.

 

Tørking og brenning
Produktene tørkes i rundt et døgn før de brennes for første gang. Prosessen tar rundt 19 timer og temperaturen ligger på 900 grader.

Glasering er neste punkt på lista, før produktene igjen brennes. Ved andre brenning er høyeste temperatur 1400 grader. En så høy temperatur får glasuren og produktet til å smelte sammen. En klar, gjennomsiktig flate blir resultatet. Til slutt dekoreres produktene.

 

Dekorering og brenning
Dekoreringen kan utføres ved hjelp av maskiner eller håndmalt dekor. Håndmalt dekor brukes på med eksklusive produkter.
En egen brenning brenner dekoren. Dette tar rundt tre timer. Overglasurdekor blir brent ved 880 grader, dekorbrenning ved 1050 grader og glasurdekor ved 1260 grader. Glasurdekor tåler både syrer og baser, på grunn av den høye brenningtemperaturen.

 

Les også: 

 

 

Kilde: Else Liv Hagesæther (2002), Renhold – Harde materilaler, Oslo: Yrkeslitteratur as

Mikrofiberklut

Renhold med Mikrofiber

Posted on by

 

 

Mikrofiber blir brukt til flere ting innen renhold. Blant annet til kluter, mopper og rengjøringsvotter. Materialet passer godt til regelmessig renhold av gulv, innredning og inventar . Mikrofiber brukes også til grovrengjøring av dusjer og kjøkken, fjerning av fingermerker på laminatdører og dører av stål, til å polere børstet stål og messing og til rengjøring av glass og speil.

mikrofiber klut for rengjøring av vaskebyrå

Her ser du hvor tett fibrene er på kluten

Visste du at en god klut også tar med seg bakterier ved rengjøring uten vann?

Mikrofiber er, som navnet sier, en svært liten fiber. Sammenlignet med et hårstrå er disse klutene fra 1/10 til 1/100 mindre i diameter. For å oppnå så tynne fibre, blir fibre av polyester splittet opp. Dette kan gjøres gjennom kjemiske prosesser eller ved at fibrene kløyves av en vannstråle under høyt trykk.

Mikrofiber kan enten bestå av kun polyester eller bestå av flere ulike fibertyper. Enkelte mikrofiber kan har en god smussløsende effekt, men klarer ikke å suge til seg fuktighet. Andre klarer å både løse opp og også trekke til seg alt av smuss, fett og fuktighet.

Det som gir mikrofiber de ulike egenskapene er fremstillingsmåten. Man kan altså avpasse egenskapene etter tiltenkt bruksområde. Ren polyester kan kunne gi et mikrofibermateriale som er særlig effektiv til å løse opp fett og smuss ved at overflaten på tekstiler får et ekstra stort volum. Stoffer av mikrofiber som ser ut som syntetisk vaskeskinn, frotte e.l. er eksempler på en slik type mikrofiber.

Polyesterfiberen er en lipofil, det vil si et fettelskede fiber. Men polyesterfibre trekker normalt dårlig til seg vann. For å kunne gi mikrofiberen hydrofile, vanntiltrekkende, egenskaper bli mikrofiber av ren polyester formet som et hårrør, den blir altså gjort kapillær. Dermed vil mikrofiberen også klare å trekke til seg vann og annen fuktighet.

Enkelte mikrofiber består både av polyester og polyamid. Dette kalles tokomponents mikrofiber. Da er det er delen med polyester som på en måte skjærer løs smuss og fett fra overflaten. En kjerne av polyamid suger opp fuktigheten. Andre mikrofiber gjøres hydrofile ved å tilsette bomull.

 

Før man går til innkjøp av mikrofiber i store kvantum, er det flere ting man bør undersøke:

  • Hva koster per mopp/klut?
  • Hva er bruksprisen? Det vil si: Hvor mange ganger kan den brukes og vaskes før den er utslitt?
  • Hvordan skal man vaske klutene/moppene?
  • Hvor mange grader kan man vaske klutene og moppene med?
  • Skal klutene og moppene brukes tørre? Fuktet med kaldt vann?
  • Kan klutene eller moppene lage riper på laminat? Hva med høypolert stål?
  • Er det lett å få vasket ut fargestoffer, fett osv. fra moppen/kluten?
  • Suger klutene og moppene til seg fuktighet?
  • Hva tåler klutene/moppene? Hva tåler de ikke?

 

Materialer av mikrofiber har ofte en høyere innkjøpspris enn kluter og mopper av annet materiale som bomull og bomull/polyester. Lengre levetid kan dog føre til at bruksprisen blir den samme eller lavere. Forutsetningen for dette er at mikrofiberen blir vasket ved riktig temperatur, at de vaskes separat og at de ikke behandles med løsninger av klor.

Ved rengjøring med tørr mikrofiber er det fibrene som sammen med statisk elektrisitet som trekker til seg smuss. Ved rengjøring med fuktig mikrofiber skal fibrene fuktes med rent, kaldt vann. Det er da de fett- og fuktløsende egenskapene som fibrene har som løser opp og trekker til seg smusset.

Vi i Stjern Renhold Service AS, benytter mikrofiber til alle former for renhold for å oppnå best mulig resultat. For å nevne noen typer:

  • Flyttevask
  • Daglig renhold
  • Trappevask
  • Brakkevask
  • Byggvask

 

Ønsker du hjelp til rengjøring av et vaskebyrå i Trondheim? Vi kan tilby en prøvevask for å gi et rimelig pristilbud for fast renhold av din bolig. Kontakt oss i dag for en hyggelig prat.

Les også: 

 

Kilde: Else Liv Hagesæther og Kjell Bård Danielsen (2003), Renhold – Metoder, utstyr, maskiner, Oslo: Yrkeslitteratur as

Krav man bør stille til rengjøringsvogner

Krav man bør stille til rengjøringsvogner

Posted on by

 

 

Ved regelmessig rengjøring kan det være aktuelt med en rengjøringsvogn til å transportere redskaper og utstyr. Hvor man skal jobbe og hvor mye utstyr som trenger å transporteres bestemmer hvilken, og hvor stor, vogntype man skal velge.

Uansett formål og vogntype er det likevel noen generelle krav man bør stille før man kjøper en rengjøringsvogn.

 

Utseende
Utseende til vogna bør være både representativt og slik at det er lett å holde orden under arbeidet. Det hjelper lite om vogna er pen å se på når man kjøper den om det lett bare blir rot i vogna.

 

Overflatene
Overflatene i vogna må være lett å holde rene. I tillegg må overflatene tåle:

  • Støt uten å bli ødelagt
  • Kontakt med forskjellige rengjøringsmidler
  • Skylling med varmt vann på minst 60 grader.

 

Høyder
Det må være mulig å regulere høyden på blant annet bøttepodium og rekvisitakurver slik at vogna passer til folk i alle ulike høyder.

 

Vognstabilitet
Vogna må kunne være stabil selv om den er tungt lastet.

 

Hjul
Hjulene må ikke være for små (100-150 mm i diameter). Hjulene må også være bevegelige, gjøre vogna lett å styre og lette å kjøre med på ulike gulvtyper. Til slutt er det viktig at minst to av hjulene kan låses når vogna skal stå rolig.

 

Fenderlist
Fenderlisten skal gå rundt hele ytterkanten av vogna og beskytte mot skader på innredning og inventar.

 

Håndtak
Håndtakene skal gi et godt grep. De bør være utformet slik at man kan ha en rekvistakurv plassert under håndtaket. For å unngå kontakt med nikkelholdig metall må håndtaket være belagt med et materiale som hindrer dette.

 

Bøtter
Bøttene man bruker i rengjøringsvogna må være lette å rengjøre, passe til bøttepodiet og tåle ulike rengjøringsmidler. Det er også smart å ha ulik farge på bøttene, etter hvilket bruksområde de skal ha. Skal man rengjøre på spesielle områder må bøttene tåle desinfeksjon med varme eller kjemiske midler.

 

Bakker/beholdere
Bakkene, eller beholderne, må være lette å rengjøre og tåle forksjellige rengjøringsmidler. Ettersom hvilket bruksområde bakkene skal ha, bør de ha en størrelse som passer til formålet.

 

Rekvisitakurver
Rekvistakurvene skal henge mest mulig rett når festet til vognrammen. De bør også ha ulik størrelse tilpasset bruksområdet.

 

Avfallstativ
Stativet for avfall skal enten være regulerbart eller passe til standariserte mål på søppelsekker (60-100 liter). De skal kunne festes til stativet ved hjelp av en ramme eller klemme. Når avfallsposene er fulle bør det være slik at de hviler mot bakken/bunnen. Hvor mye man skal kildesortere bestemmer hvor mange sekker og stativer man trenger.

 

Askebeholder
Askebeholderen skal være av brannsikkert materiale, ha lokk og være lett å rengjøre. Den skal henge rett når den henges på kanten av bøttepodiet, en kurv e.l.

 

Feste for skaft
Feste for skaft skal ha et sikkert grep, være gummiert og passe til lange skaft med forskjellige tykkelser.

 

Feste for feiekost og brett
Festet for feiekost og brett bør være supplert med en liten ramme under vognrammen. Dette er for å gi en stabil transport.

 

Kroker
Krokene må være såpass store at hengende utstyr ikke faller av under transport.

 

Les også: 

 

Kilde: Else Liv Hagesæther og Kjell Bård Danielsen (2003), Renhold – Metoder, utstyr, maskiner, Oslo: Yrkeslitteratur as

Navn og begreper innen kjemi

Grovrengjøringsmidler: Sammensetning, egenskaper og bruk

Posted on by

 

 

Midler som brukes til regelmessig rengjøring deles inn i tre grupper: Normalrengjøring, grovrengjøring og sanitærrengjøring. Gruppene er delt inn ut i fra pH – verdien i produktene. Hver gruppe har likevel varianter med ulik pH – verdi. Vi skal i denne artikkelen ta for oss gruppen grovrengjøringsmidler.

 

Generelt om grovrengjøringsmidler
Grovrengjøringsmidler brukes til regelmessig og periodisk rengjøring av flater, flater, gulv, vegger og tak som er svært skitne og der rengjøring med andre midler ikke gjør jobben godt nok. Flater som ikke tåler kontakt med sterke baser, kan ta skade av grovrengjøringsmidler. Flater med enkelte typer maling og flater behandlet med polish er noen eksempler.

Renholdsmidler kan deles inn i ulike grupper. Grovrengjøringsmidler komer under gruppen 1-5. I denne gruppen finner vi også polishfjerningsmidler, industrirengjøringsmidler og grønnsåpe.

Flytende grovrengjøringsmidler inneholder som regel syntetiske tensider.Et av unntakene er grønnsåpe, som består av såpetensider.

Det som i størst grad kjennetegner grovrengjøringsmidler er innholdet av baser som hjelper til med å øke tensidene sin effekt under rengjøring og gjør det lettere å løse opp fett. Som regel blir renholdseffekten bedre jo høyere pH. De sterke basene i grovrengjøringsmidler gjør rengjøringsvannet så basisk at det virker hydrolyserende på proteiner og karbohydrater.

For å kunne binde opp uønskede stoffer blir kompleksdannere tilsatt. Om ikke hadde slike uønskede stoffer ødelagt effekten tensidene har på renholdet. Et eksempel er tungmettalioner, som gjør vannet hardt. Tilsetter man det stoffet EDTA vil dette unngås ved at tungmettalionene kompleksbindes.

Oksidansjosmidler blir også ofte tilsatt i grovrengjøringsmidler for å enklere bleke bleke fargede flekker. Klorforbindelser er et vanlig oksidansjosmiddel å tilsette. Jo høyere pH-verdi, desto høyere oksiderende virkning. Oksidansjosmidler er også desinfiserende.

Det er vanlig å dele inn grovrengjøringsmidler inn i middels basiske grovrengjøringsmidler og sterkt basiske grovrengjøringsmidler.

 

 

Middels basiske grovrengjøringsmidler (pH 9-12)
Skal man fjerne mye og fastsittende smuss og/eller fett fra flater som tåler baser, bruker man middels basiske grovrengjøringsmidler.

Middels basiske grovrengjøringsmidler inneholder mye det samme som svakt basiske grovrengjøringsmidler. Forskjellen er flere, og mer aggressive, baser.

Kun unntaksvis bør middels basiske grovrengjøringsmidler brukes til regelmessig rengjøring. Dette er fordi midlene kan angripe ulike metaller, blant annet aluminum og noen av fargestoffene i blant annet maling. Malte og polishbehandlede flater og gulvbelegg, for eksempel linoleum, kan også ta skade.  

Middels basiske grovrengjøringsmidler finnes både i flytende form og som pulver. Vanligvis er ikke midlene giftige, men de kan irritere huden ved kontakt.

 

 

Grønnsåpe
Grønnsåpe produseres ved at vegetabilsk fett blir kokt sammen med lut i 5-12 timer. Man kan også nøytralisere fettsyrene med lut, slik at man får høytskummende anioniske såpetensider. Det ferdige såpeproduktet vil likevel inneholde fri lut som som ikke enda har reagert med fettet. Dette er med på å gjøre grønnsåpen sterkt basisk. Såpen kan likevel nøytraliseres til en pH på 9-10.

Det er lett å løse opp grønnsåpe i bløtt vann, men kalken i hardt vann vil reagere med såpen og danne et gråhvitt og uløselig kalkbelegg. Bruk derfor ikke grønnsåpe sammen med vann som kan være hardt, for eksempel borevann.

Grønnsåpe er som regel mindre egnet enn midler med syntetiske tensider. Bruker man ofte grønnsåpe eller overdoserer, vil det etter hvert legge seg en smusssamlende hinne av fett og såpe på overflatene. Denne hinnen fungerer som et lim mellom smuss og overflate.

Porøs kalkstein, slik som blant annet marmor, tåler ikke sterke basiske midler, og derfor ikke grønnsåpe. Et lys flate av marmor vil dessuten gulne dersom man ofte vasker den med grønnsåpe.

Harde gulv som uglasert og ubehandlet klinker og skifergulv med en ru og rustikk overflate kan ta nytte av grønnsåpe. Såpen kan legge nemlig danne en tynn hinne som fører til at gulvet får en silkematt glans og blir enklere å rengjøre. Moppen vil enklere gli over gulvet og såpehinnen forhindrer at smuss trekker ned i steinen. Vær likevel obs på å ikke skape en for tykk hinne i overflaten. Grønnsåpen vil da danne et kalkbelegg og føre til hvite, skjemmende skjolder i overflaten.

Ubehandlet og mykt tre, slik som gran og furu, kan også ta nytte av grønnsåpe. Såpen avsetter seg på overflaten av treet og en impregnerende effekt blir resultatet. Smuss og fett har derfor ikke like lett for å trekke ned i porene. Såpebehandlingen beskytter dog ikke mot gulningen som gran og furu er utsatt for. Treet må da først behandles med lut, som gjerne tilsatt kalk, slik at treet holder seg lyst.

Harde treslag som eik må ikke utsettes for grønnsåpe. De garvesyreholdige stoffene i treet kan da reagere kjemisk med luten i grønnsåpen og føre til missfarging.

Grønnsåpe finnes både i fast og flytende stoff.

 

 

Sterkt basiske grovrengjøringsmidler (pH 12-14)
Til rengjøring av flater som er svært skitne og tåler sterke baser, kan sterkt basiske grovrengjøringsmidler brukes. Eksempler er tilsmussing som animalsk og vegetabilsk fett, avleiringer fra sot og røyk, enkelte farger, metalloksider og gummi.

Sterkt basiske grovrengjøringsmidler egner seg godt til å bruke før man skal påføre ny maling. Dette er på grunn av den etsende effekten midlene har på maling.

Høy pH verdi gir sterkt basiske grovrengjøringsmidler desinfiserende.

Sterkt basiske midler finnes både i pulverform, i fast form og i flytende form.

 

 

Polishfjerningsmidler
For å fjerne gammel polish bruker man grovrengjøringsmidler kalt polishfjerningsmidler. Slike midler består av blant annet baser som løser metallbindinger i de metalliserte polishene slik at plastpolymeren lar seg fjerne. Natrium- eller kaliumhydroksid, karbonat eller metasilikat er basene som ofte brukes. Midlene kan også inneholde tensider, kalkbindere, løsemidler og abrasivmidler.

Den vanligste typen polishfjerningsmiddel er sterkt basiske grovrengjøringsmidler som løser opp polishen før gulvet skures med gulvmaskin. Det finnes også spesialmidler som løser opp polishen og nøytraliserer gulvet uten bruk av skuring og skylling.

Det kan være smart å bruke både polish og polishfjerningsmiddel fra samme produsent. Produsentene tilpasser polishfjerningsmidlene til polishene sine.

 

 

Helsefarevurderinger
Rengjøringsmidler med høy pH vil etse eller irritere ved kontakt med hud. Ved kontakt med øynene, kan akutt smerte og irritasjon oppstå. Skyll i slike tilfeller med store mengder vann. Midler i pulverform kan irritere luftveiene om de pustes inn.

Oppskuringsmidler som er sterk basiske vil i kontakt med hud og øyne føre til etseskade eller sterk irritasjon. Brukes ammoniakk som basetilsetting vil det kunne føre til problemer i luftveiene, med lungeskader som verst mulige utfall.

Kun personer med spesiell opplæring bør bruke sterkt basiske midler. Bruk verneutstyr tilpasset de rengjøringsmetodene som skal benyttes. Heldrakt bør vurderes dersom det er fare for mye sprut og søl, slik som ved høytrykksspyling. Øynene skal alltid beskyttes med vernebriller eller ansiktsskjerm.  

Ved bruk av midler som også har et innhold av klor eller løsemidler kan åndedrettsvern være nødvendig.

 

Les også: 

 

Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Hva er grunnlaget for virksomheter?

Bedrift: Næringer og eierforhold

Posted on by

 

En bedrift kan alltid kategoriseres i en næring og under en type eierforhold. Vi skal her se nærmere på hovedgruppene innen både næring og når det gjelder eierforhold i firmaet.

 

Hovedgrupper innen næringer

Det finnes utrolig mange bedrifter som prøver å dekke menneskenes ulike behov. Slike bedrifter produserer blant annet varer eller tilbyr tjenester. Enkelte bedrifter produserer varer som vi er helt avhengige av for å leve; mat. Mat er altså et grunnleggende behov som vi mennesker har. Andre bedrifter skaper et behov, som de etterpå dekker. Et eksempel på dette er shampo som skal gi glansfullt hår. Kanskje visste vi ikke at vi hadde behov for glans i håret, men reklamen kan skape dette behovet. Etterpå går vi kanskje på butikken og kjøper dette produktet.

Alle bedrifter i Norge tilhører en bransje, også kalt næring. Vi kan dele alle næringer inn i tre hovedgrupper: Primærnæringer, sekundærnæringer og tertiærnæringer.

Primærnæringer
Jordbruk, skogbruk, fiske og fangst.

 

Sekundærnæringer
Industri, bergverk, energiforsyning og olje og gass.

 

Tertiærnæringer
Handel, samferdsel og tjenesteyting.

Renhold kommer under tertiærnæringer, da dette er en tjeneste.

 

 

 

Eierforhold i bedrifter

En bedrift er en juridisk og økonomisk enhet som ønsker å tilfredsstille behov som samfunnet har, på en lønnsom og forsvarlig måte. Hver bedrift er på en måte en del av en mye større bedrift, altså samfunnet. Bedrifter kan være eid av en eller flere privatpersoner eller de kan være eid av kommunen, fylkeskommunen eller staten.

En bedrift påvirkes av hvor mange som er interessert i den, og bedriften påvirker også de som viser interesse. Både eiere, kunder, långivere, kommune, leverandører og medarbeidere påvirker, og blir påvirket, av bedriften. De tilbyr alle et bidrag til bedriften, på forskjellige måter. Ansatte tilbyr for eksempel arbeidskraft og forventer lønn og gode arbeidsforhold tilbake. Banken kan tilby et lån og forventer renter og avdrag tilbake. Myndighetene sørger for grunnlagsinvesteringer som tomter, vann, vei, kloakk og strøm og forventer å få tilbake penger i form av skatteinntekter, arbeidsgiveravgift, moms osv. 

En bedrift kan ha mange forskjellige eierforhold. Noen av de vanligste er enkeltmannsforetak, ANS og AS.

 

Enkeltmannsforetak
Et enkeltmannsforetak er et personlig firma hvor en enkelt person har fullt ansvar for det økonomiske i bedriften, blant annet gjeld og forpliktelser. Eieren bestemmer også alt i firmaet. Det betyr at eieren, innenfor gjeldende lover og forskrifter, kan bestemme hvordan virksomheten skal drives og hvordan det økonomiske resultatet skal fordeles.

 

Ansvarlig selskap, ANS
Et ansvarlig selskap, ANS, er en sammenslutning der to eller flere eiere har et ubegrenset personlig ansvar for virksomhetens gjeld. De kan enten ha dette ansvaret samlet eller hver for seg. Det er i hovedsak to hovedformer for ANS:

  • Selskap der alle deltakerne har et ubegrenset ansvar for hele gjelden. Det vil si at hver deltaker hefter for hele gjelden. Det som en deltaker ikke klarer å betale kan kreves inn fra hvilken som helst av de andre deltakerne.
  • Selskap der ansvaret deles. Alle deltakerne har da samlet ubegrenset og personlig ansvar for hele selskapsgjelden. Forskjellen er at hver deltaker kun kan belastet opptil sin eierandel. Her er det viktig at det i selskapsavtalen står hvor stor eierandel hver enkelt person har.

 

Aksjeselskap, AS
Et aksjeselskap er en virksomhet med begrenset ansvar. Ingen av eierne, altså aksjonærene, har et personlig ansvar for bedriften sine forpliktelser. Det vil si at eierne i utgangspunktet kun har mulighet til å tape det som de har kjøpt i aksjer. På grunn av av kreditorene kun kan gå til aksjeselskapet med sine krav, er det en rekke regler i aksjeloven som begrenser muligheten som eierne har til å forsyne seg med firmaet sine penger.

 

Les også:

 

 

Kilder:
Kjell Bård Danielsen, Else Liv Hagesæther, Sonja Rosingholm & Geir Smoland (2002), Renhold – Bedriftskunnskap og arbeidsmiljø, Oslo: Yrkeslitteratur as
https://www.altinn.no/no/Starte-og-drive-bedrift/Forberede/Velge-organisasjonsform/Enkeltpersonforetak/
https://www.altinn.no/no/Starte-og-drive-bedrift/Forberede/Velge-organisasjonsform/Ansvarlig-selskap-ANSDA/
https://www.altinn.no/no/Starte-og-drive-bedrift/Forberede/Velge-organisasjonsform/Aksjeselskap-AS/
Riktig bruk av farger

Hvordan fargesette rom

Posted on by

 

 

Det å fargesette et rom trenger ikke å være en lett beslutting. Fargevalget påvirker jo tross alt de som bor i huset, de som arbeider der og de som kommer på besøk. Så hvordan skal man bruke fargene riktig? I denne artikkelen skal vi kort sagt ta for oss det å fargesette tak, vegger, gulv og interiør. Vi skal også ta for oss hvordan fargene påvirker renholdet.  

Det anbefales å lese denne artikkelen om riktig bruk av farger, før man leser videre.
Det er nemlig viktig å utnytte den kunnskapen man får om fargenes dynamikk når man skal fargesette et rom.

 

Tak og vegger
Valg av overflate og valg av fargen på malingen eller tapetet bestemmer fargen på tak og vegger. Murvegg og ubehandlet tre fører til at fargesettingen velges sammen med materialet. Velger man tapet eller maling har man derimot utallige fargekombinasjoner å velge mellom.

Rom med varme farger kan ha en temperatur på 2-3 grader lavere enn rom med kalde farger, uten at det føles. Skal man fargesette nordvendte rom som ofte er kalde, eller sørvendte rom som ofte er for varme i sommermånedene, kan dette tas til ettertraktning.

Et lyst rom vil alltid se større ut en et mørkt rom i samme størrelse. Ønsker man at et lite rom skal se større ut, er dette noe å tenke over. Lyse vegger og tak får nemlig rommet til å virke åpent og luftig. Mørke vegger kan derimot få små rom til å føles trange.

Ønsker man at en korridor skal se kortere og bredere ut kan man med fordel velge en mørk og eventuelt varm farge på kun kortveggen.

Et mørkt tak bør bare være aktuelt når det er høyt under taket, da dette får rommet til å virke lavere.

 

Gulv
Ved bruk av parkett eller steingulv bestemmes fargen når vi velger treslag/steintype. Velger man derimot en belegg i linoleum eller vinyl har man mange farger og mønstre å velge i mellom.

Det viktigste å tenke over er at fargen på gulvet må stå i harmoni til fargen på veggene, interiøret og taket. Gulvet bør også fremheve interiøret på gulvet, ikke gjemme det bort.

Mørkt gulv til et rom med lysere tak og vegger gir tyngde til rommet. En mørkere farge på tak og gulv enn på veggene vil gi en illusjon om et lavere, bredere rom.

 

Interiør
Det er viktig å fargesette også interiøret riktig. Interiøret kan nemlig skape trivsel og atmosfære, men også ødelegge en god fargesetting av tak, gulv og vegger.

Det er som oftest nødvendig å prøve ut interiøret i rommet, ikke bare se på fargeprøver. Hvordan lyset vil treffe interiøret og hvordan fargen påvirkes av andre farger i rommet er ellers vanskelig å se.

Hvordan fargene påvirker hverandre er viktig å se etter når man skal fargesette innredning, tekstiler og inventar. Helhetsinntrykket bør være harmonisk, samtidig som man må passe på at inntrykket ikke blir kjedelig. En viss spenning og kontrast er derfor nødvendig.

 

Farger og renhold
Klarer vi å holde rommet rent og flekkfri vil rommet forbli like fint som i starten, over mye lengre tid. Fargevalget virker til en viss grad inn på hvor stort renholdsbehovet vil være.

Mønstrede overflater med avdempende farger skaper et mye mindre renholdsbehov enn ensfargede overflater med sterke farger. Smusskamuflerende farger er derfor viktig i rom med høy trafikk og stor belastning. Det er likevel viktig å huske at man ikke velger smusskamuflerende farger for å kunne slurve med renholdet, men på grunn av at rommet skal se pent ut lengst mulig.

Et gulvbelegg som er lyst og gråmelert i inngangspartiet er smart i inngangspartiet. Dette vil nemlig skjule mye av den sanden og skitten vi drar med oss inn. Klare, sterke farger som rødt og blått i inngangspartiet, vil fort se stygt ut og krever dermed svært hyppig renhold.
Alt i alt er det viktig å velge farger som både kler rommet, samtidig som de kamuflerer smusset.

 

Les også:

 

Kilde: Else Liv Hagesæther (2002), Renhold – Harde materilaler, Oslo: Yrkeslitteratur as

Ren vask

Oversikt over desinfeksjonsmidler

Posted on by

 

 

Fenolforbindelser

Fenolforbindelser finner man i de billigste desinfeksjonsmidlene. Midlene ble tidligere brukt i helsesektoren. Man utvinner fenoler av steinkulltjære og oljeprodukter. Tilsetter man tensider vil fenolforbindelsene enklere løse seg opp. De vil også få en bedre virkning.

Fenolene dreper bakterier ved at de skader celleveggen. Middelet trenger dermed inn i selve bakterien og reagerer der med proteinene.

Fenolorbindelsene virker på alle formeringsdyktige bakterier, også tuberkelbakterien. De virker derimot ikke på bakteriesporer.

Når det er mistanke om virussmitte, er det ikke fenolforbindelser vi bruker, selv om forbindelsene er virksomme mot mange sopp– og virusarter. Dette er fordi fenolforbindelser ikke har virkning på virustyper som for eksempel hepatitt A og B. Effekten på hiv er også usikkert.

Det å dosere middelet riktig, er ytterst nødvendig. Små forandringer i konsentrasjonen kan nemlig føre til store endringer i den desinfiserende effekten og tiden man trenger for å desinfisere.

pH-verdien påvirker også virkningen av desinfeksjonen. En sur løsning vil gjøre fenolforbindelsene mer aktive enn en basisk løsning, selv om fenoldesinfeksjonsmidlene vanligvis har en pH på 10-12. Evnen som middelet har til å løse opp organiske forurensninger er nemlig bedre i basiske løsninger.  

Organisk materiale har lite påvirkning på fenolforbindelsene. Midler som inneholder såpe kan derimot inaktiveres av hardt vann på grunn av at fettsyrene lager tungt løselige kalsium- og magnesiumsalter.

Med unntak av gummi og enkelte plasttyper tåler de fleste materialer fenolforbindelser. Vær likevel obs på at instrumenter kan få skjolder og at forbindelsene korroderer enkelte metaller og polish. Fenolforbindelser skal dessuten ikke brukes til å desinfisere optisk utstyr.

Fenolpreparater er veldig giftige. På grunn av dette, og fordi de avgir sterk lukt og smak, egner det seg ikke å bruke desinfeksjonsmidler med fenol i næringsmiddelindustrien. I konsentrat er fenolforbindelser også svært etsende.

Følg instruksene til leverandøren når det gjelder dosering og ventetid.

 

 

Løsemiddelbaserte desinfeksjonsmidler

Alkoholer
På rengjorte flater har etanol og isopropanol en veldig bra virkning på mikroorganismer. Alkoholer blir derfor bare brukt på rene flater og rent utstyr. Flekkdesinfeksjon kan også være et bruksområde.

Ved å ødelegge proteiner dreper alkohol mikroorganismer. Proteiner blir nemlig fortere skadet i et miljø med vann kontra et vannfritt miljø. Proteinene i bakteriene koagulerer på overflaten dersom alkoholkonsentrasjonen er på over 90%. Dette fører til nedsatt desinfeksjonseffekt. Alkohol blandet ut med vann, ca. 70% sprit, har derfor en bedre desinfiserende effekt enn ren alkohol.

Ved desinfeksjon av flater kan den korte virketiden være et problem. Det er kort virketid på grunn av at alkohol fordamper raskt. Evnen til å trekke inn i organisk materiale er dessuten liten. I blod o.l. vil mikroorganismene ha sjanse til å overleve grunnet det at de er beskyttet av ødelagte proteiner.

Husk at alkoholer er helsefarlig. Desinfeksjon av flater med alkohol kan føre til såpass høy konsentrasjon i luften at vi kan få ubehag som svimmelhet og hodepine.

I næringsmiddelindustrien brukes ikke løsemiddelbaserte midler.

 

Aldehyder
Aldehyder(organisk kjemi-funksjonelle grupper) er kjemiske desinfeksjonsmidler. De kan brukes i utrolig mange sammenhenger og virker mot det meste av mikroorganismer. Glutaraldehyd er det stoffet som brukes mest. Disse aldehydene har best effekt når pH-verdien er mellom 7,5 og 8,5. Holdbarheten er derimot dårlig ved denne pH-verdien, så middelet selges i en sur løsning. Det man gjør for å få best mulig effekt er å tilsette natriumkarbonat rett før bruk. Dette øker nemlig pH-verdien.

Middelet brukes for det meste til å desinfisere varmefølsomt utstyr, da det virker svært irriterende på slimhinnene. Desinfeksjon bør derfor skje i et kar med lokk eller i et tett avtrekksskap. Bruk den doseringen og virketiden som leverandørene anbefaler.

Jobber man som renholder kan man komme i kontakt med glutaraldehyd om man jobber med klargjøring av blant annet instrumenter i en sterilsentral.

Unngå produkter med formaldehyd da dette er svært farlig stoff. Stoffet ble brukt mye før i tiden. Stoffet er svært allergifremkallende, giftig og også kreftfremkallende.

 

 

Oksidasjonsmidler

Virkon
De aktive stoffene i virkon er kaliumpersulfat og sulfaminsyre. Dette middelet er godkjent både til bruk i helsevesenet og i næringsmiddelindustrien. Virkon fungerer mot både bakterier, sopp og virus, men ikke mot tuberkelbakterier.

Middelet kan komme i pulverform som skal løses opp i vann. Pulveret er mest sannsynlig konsentrert, og dette konsentratet er etsende, allergifremkallende og kan irritere slimhinnene. Utblanding og håndtering av konsentrat skal derfor skje i godt ventilerte rom.

 

Jod
I fritt jod finner vi den desinfiserende effekten. Man kan få kjøpt jodoforer som er jod løst i vann ved hjelp av ikke-ioniske tensider tilsatt syre. pH-verdien på bladinger er mellom 2,5 og 3.

Jod er et svært kraftig oksidasjonsmiddel. Å ødelegge enzymer er en av måtene jod dreper bakterier på. Preparater med jod har god effekt i sure løsninger med en pH-verdi mellom 3 og 4. Virkningen blir ikke ødelagt av organisk materiale på samme måte som hos hypokloritt, men effekten på sporer er derimot dårligere. Porøst materiale som blant annet linoleum kan korrodere og misfarges av jod.

 

Peroksider
Det som ofte brukes som desinfeksjon i næringsmiddelindustrien er pereddiksyre. Middelet, sammen med høye temperaturer på 60 til 80 grader, dreper alle typer mikroorganismer. Dette gjelder også sporer. Fallende temperatur reduserer effekten voldsomt.

Peroksider kan ikke brukes i helsevesenet på grunn av middelet raskt blir inaktivert i kontakt med organisk materiale.

På grunn av at peroksider er veldig sterke oksidasjonsmidler kan de virke ødeleggende på mange overflater.

 

Klorforbindelser
Klorforbindelser har ofte en desinfiserende virkning. Middelet klorin, altså natriumhypokloritt, blir mye brukt i husholdninger. Klorin er et basisk middel som også kan brukes til å rengjøre. Vær obs på at klorgass er giftig og at det alltid vil være en viss avdamping fra klorholdige produkter. Man kan derfor fort føle seg kvalm og uvell.

Blander man hypokloritt med syrer, vil dette danne en farlig klorgass. Ammoniakk blandet med midler som inneholder klor kan utvikle seg til kloraminer, en svært giftig gass. Vask derfor aldri med disse to samtidig.

I pulverform kan natriumhypokloritt støve og dermed irritere luftveiene. Det kan også føre til allergiske utslett.

Klorforbindelser som blant annet kloramin og hypokloritt har bedre virkning enn fenolpreparatene. De har nemlig virkning på alle vegetative bakterier og de fleste virus. Dette forutsetter rett dosering og virketid. Klorforbindelsene har i likhet med fenolpreparatene ingen virkning på bakteriesporer. Om middelet skal kunne drepe sopp må det høyere konsentrasjoner til, enn for å drepe vegetative bakterier og virus.

Klorforbindelser blir mindre brukt enn fenolforbindelser i helseinstitusjoner. Dette er fordi klorforbindelser lettere mister den desinfiserende virkning i kontakt med organisk materiale. Mindre holdbarhet ved lys og høye temperaturer er også en av grunnene.

Den desinfiserende virkningen av klorholdige løsninger er bestemt av pH-verdien. Om man for eksempel øker pH verdien fra 4 til 10 i en hypoklorittløsning må man øke konsentrasjonen fra 2 mg/l til over 100 mg/l for å oppnå samme effekt. I en kloraminløsning må man øke konsentrasjonen fra 50 mg/l til 3000 mg/l ved samme pH endring. Den desinfiserende virkning vil da i praksis bli redusert av rester fra basiske tørrstoffer, for eksempel grønnsåpe, fra tidligere rengjøring av flatene.

Klorforbindelsene er sterkt oksiderende på alt av organisk materiale, ikke bare på mikroorganismene. Den desinfiserende effekten blir derfor svært redusert i kontakt med organisk materiale. Hypokloritt bli noe mer inaktivert enn kloraminene.

Klorpreparater blir i helseinstitusjoner for det meste brukt til desinfeksjon i forbindelse med virussmitte. Dette gjelder spesielt blodsøl som kan inneholde smitte fra hepatitt eller hiv.

Klorpreparater, og da spesielt natriumhypokloritt, virker korroderende på noen metaller. Unngå slike preparater på blant annet aluminium, da dette metallet blir svært raskt angrepet. Gummi angripes i varierende grad. Plast og glass tåler klorforbindelser bra.

 

 

Tensider

Kvartære ammoniumforbindelser
Alkylbenzendimetylammoniumklorid er et desinfiserende stoff som brukes mye i kvartære ammoniumforbindelser. Midler med dette stoffet brukes ofte i næringsmiddelindustrien, men er ikke godkjent til bruk i helseinstitusjoner. Som vi ser på navnet, har vi et ledd med alkyl. Alkyldelen er som regle på 12-14 C-atomer, men kan være både kortere og lengre. Molekyler med alkylrest på 12 C-atomer heter for dodecylbenzendimetylammoniumklorid. Denne stoffgruppen kan også kalles benzalkoniumklorid. Produktene inneholder gjerne en blanding av enkeltstoffene.

Alkylbenzendimetylammoniumklorid er det som kalles kationiske tensider, en gruppe som ikke brukes for sine rengjørende effekter, men til ting som desinfisering. Midlene kan bryte overflatespenninger og dermed løse opp klumper med bakterier. Organisk materiale har lite påvirkning når det gjelder effekten av midlene.

Kvartære ammoniumforbindelser desinfiserer ved å binde seg til mikroorganismer og deretter ødelegge membranen. Oppbyggingen av celleveggen har derfor litt å si for den desinfiserende effekten. Midlene fungerer derfor bedre på bakterier som er grampositive enn bakterier som er gramnegative.

Noen bakterier og gjærsopper kan utvikle resistens mot kvartære ammoniumforbindelser. Bakteriesporer, gjær og mugg er stoffer midlene fungerer dårlig mot. Midlene skader ikke overflater, men kan føre til allergiske reaksjoner.

 

Amfotære tensider
Amfotære tensider kan endre ladningen etter pH-verdien, noe som gjør de aktive i et veldig stort område: pH 3-10.

Det som virker desinfiserende er den kationaktive formen. Det som virker rengjørende er den anionaktive formen.

Til sammenligning med kvartære ammoniumforbindelser virker amfotære tensider mer effektivt mot gramnegative bakterier, gjær og mugg. De er ellers ganske like.

Amfotære tensider er luktfrie og snill mot huden. Korrosjon kan ikke oppstå og produktene er som regel ikke helseskadelige.

 

 

Les også:

 

Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Organisk kjemi

Organisk kjemi: Polymerer

Posted on by

 

 

Molekyler som kan kobles sammen til kortere og lengre kjeder er organiske stoffklasser som har evnen til å polymerisere. Enhetene, eller enklere sagt byggesteinene, som polymeriserer kalles for monomerer. I en slik reaksjon blir det ofte noen atomer til overs. Disse atomene kalles frie momenter. Dette kan for eksempel være spaltet av vann.

Før du leser videre kan det være greit å ha litt grunnkunnskaper om organisk kjemi. Les derfor gjerne disse artiklene:

 

Makromolekyler
Svært store polymere molekyler innen gruppene karbohydrater (sukker), proteiner og nukleinsyrer (DNA og RNA) kalles makromolekyler. I tillegg kalles mange polymerer laget av små organiske molekyler også for makromolekyler, såkalte plaststoffer. Råstoffene utvinnes vanligvis av olje.

 

Sukker
Sukker kan kobles sammen til lange kjeder. Disse kjedene kan også være forgreinet. Dyr og planter utnytter dette ved å bruke det for å lagre energi. Stivelse er et godt eksempel. Stivelse er nemlig en forgrenet kjede av tusenvis av glukosemolekyler.

 

Peptider, proteiner og enzymer
Ved hjelp av peptidbindinger kobles aminosyrer sammen til lange kjeder. Slike kjeder kalles proteiner. Levende organismer bruker 20 ulike aminosyrer for å bygge opp proteiner. Det finnes derimot langt flere aminosyrer i naturen.

De kjemiske egenskapene til proteinet bestemmes av rekkefølgen og mengden aminosyrer. På grunn av utrolig mange kombinasjonsmuligheter har proteinene svært forskjellige egenskaper. I kroppen vår er proteiner viktige byggesteiner. For eksempel fraktes oksygen fra lungene til cellene bundet til et protein.

Ull, silke og hår består også av proteiner. Flere av proteinene er enzymer. Enzymer er biologiske katalysatorer. Enklere sagt er de stoffer som kan skape en kjemisk reaksjon uten å selv være en del av den. Mesteparten av reaksjonene i levende celler er avhengig av å ha et enzym til katalysator. Magesekken og tarmene våre inneholder enzymer som bidrar til nedbrytningen av fett og proteiner fra maten vi spiser.

Ved fordøyelse av melk blir sukkerarten laktose brutt ned til de to monosakkaridene. Uten enzymet som kalles laktase er denne nedbrytingen ikke mulig. Mangel på dette enzymet vil føre til nedsatt toleranse for laktose.

Enzymene som hjelper til med å bryte ned proteiner og fett i kroppen vår produseres også industrielt og brukes i blant annet vaskemidler for klær. Slike enzymer hjelper nemlig til med å bryte ned flekker og smuss.

 

Arvestoffet DNA
Arvestoffet DNA er også en polymerer. Arvestoffet har kun fire forskjellige byggesteiner, og det er rekkefølgen på disse som bestemmer koden i arvestoffet. Kombinasjonsmulighetene er mange, mengden data lagret i arvestoffer er nemlig utrolig stor. I en menneskecelle er DNA-mengden mange millioner enheter.

 

Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Vask av tak og vegger

Periodisk rengjøring: Tak og vegger

Posted on by

 

 

Utgangspunktet når man vasker skal alltid være å få et tilfredsstillende resultat ved hjelp av metoder som gir minst mulig arbeidsbelastning. Samtidig skal man unngå å skade overflaten. Dette er spesielt viktig når det gjelder de renholdsoppgavene man utfører ofte. Tenk alltid over hvordan man på enklest måte kan gjøre arbeidet, men minst mulig arbeidsbelastning og uten å skade flatene.

Hvor ofte man skal rengjøre tak og vegger avhenger av en rekke faktorer: Avtalte kvalitetsprofiler, krav i forskriften, krav til renholdshygiene, økonomi og tilsmussing. Man kan rengjøre vegger og tak med tørre, fuktige eller våte metoder.

Den enkleste metoden er å fjerne synlig støv fra veggene og taket ved tørr metode. Man kan da bruke en tørr mikrofibermopp eller en støvsuger. For fuktig metode kan man bruke fuktige mopper og kluter. Mye og fastsittende smuss krever våt rengjøring. Man må da løse opp smusset med rengjøringsvann. Sprut gjerne rengjøringsvannet på veggene og taket med en pumpekanne eller en lavtrykksprøyte. Tørk av med fuktige mopper eller kluter.

Steder som våtrom og produksjonslokaler med mye fastsittende smuss kan kreve spesielle metoder for å få rene. Hjelpemidler som skumleggingsapparat, damprenser eller motordrevne børster kan da være aktuelt. Høytrykksspyler kan være aktuelt i rom med gulvsluk.

 

Klargjøre før rengjøring

Start med å fjerne alle bilder o.l. fra veggene. Trekk møblene bort fra veggen. Skal man bruke våt metode kan det være nødvendig å dekke til møblene med plast. Dersom man har teppegulv eller gulv som ikke tåler vann, kan gulvene også beskyttes med plast. Eventuelt kan man legge mopper langs gulvlistene.

 

 

Rengjøring av vegger

Skal man vaske både vegger og tak, skal man alltid starte med veggene. Om ikke kan rengjøringsvann renne fra taklistene og nedover tørre skitne vegger. Dette kan føre til striper som det er vanskelig å vaskes bort.

 

Tørr metode: Mopp
Bruk en tørr mikrofibermopp. Den vil trekke til seg alt av løst og tørt smuss. Stå med bena i gangretning mot veggen. Overfør vekten fra det ene benet til det andre mens du fører moppen med samme side foran i parallelle loddrette raster opp og ned veggen. Jobb med skuldrene senket og med armene så tett inntil kroppen som mulig. Bytt mopp ved behov.

 

Tørr metode: Støvsuge
Tekstiltapeter og mursteinsvegger er særlig egnet for støvsuging. Bruk helst en bærbar støvsuger og en mykt munnstykke. Stå med bena i gangretning mot veggen. Overfør vekten fra det ene benet til det andre og før munnstykket i parallelle, loddrette raster over veggen.

 

Fuktig metode
Bruk en fuktig mopp. Stå med bena i gangretning mot veggen. Overfør vekten fra det ene benet til det andre samtidig som du fører moppen i parallelle, loddrette raster opp og ned veggen. Helt nederst på veggen kan man heller stå i gangstilling parallelt med veggen og føre moppen i en vannrett linje.

Jobb hele tiden med senkede skuldre og armene så tett inntil kroppen som mulig. Skift mopp ved behov

 

Våt metode: Lavtrykkssprøyte/pumpekanne
Flater med mye synlig smuss, som tåler vann, kan rengjøres med våt metode. Bland rent vann og egnet rengjøringsmiddel i en pumpekanne. Pump kannen slik at det danner seg et trykk. Still inn dysen slik at den spruter en ståle. Ikke still den inn på å dusje ut vannet. Dette vil nemlig føre til at rengjøringspartiklene spres unødvendig mye ut i luften, noe som kan gi irritasjoner ved innånding.

Start med å sprute nederst på veggen, og jobb deg oppover. Ikke start øverst. Dette kan nemlig føre til at vannet renner ned på en tørr skitten flate, noe som gir striper som er vanskelige å fjerne. La rengjøringsvannet ligge å virke en stund før du starter med mopp. Legg på rengjøringsvann på et nytt felt før du starter med den første, slik at vannet får tid til å virke inn, uten at du trenger å kaste bort tid på å vente.

Er veggen porøs bør rengjøringsvann legges på med en svamp slik at veggen ikke blir for fuktig.

Aldri la rengjøringsvann og oppløst smuss tørke inn. Dette kan gi stygge skjolder som er vanskelige å fjerne. Tørk av rengjøringsvannet og smusset med en mopp. Stå med bena i gangretning mot veggen og overfør vekten fra det ene benet til det andre. Før moppen i parallelle, loddrette raster opp og ned veggen. Skift mopp ved behov.

 

Våt metode: Skum
Skitne vegger som tåler vann, i et rom med sluk, kan rengjøres med skum. Dette forlenger virkningstiden til kjemikaliene.

Bruk en skumpistol med beholder og doseringsdyse. Bland egnet rengjøringsvann i beholderen. Før pistolen i vannrette linjer langs veggen i rolige bevegelser samtidig som du trykker ut skum. Start nederst og jobb deg oppover. Husk at skummet må være i så tynne lag at det blir sittende på veggen. Vanligvis må skummet ligge i 10-15 minutter. Spyl tilslutt skummet bort med en rent vann fra en vannslange eller en høytrykkspyler. Vannrester kan ved behov fjernes med en myk nal eller med mopp.

 

 

 

Rengjøring av tak

Tørr metode
Bruk en tørr mikrofiberklut. Den vil trekke til seg alt av løst, tørt smuss. Jobb med senkede skuldre og armene inntil kroppen. Man kan enten gå frem og tilbake over gulvet samtidig som man holder moppen skrått foran seg. Eller man kan føre moppen frem og tilbake i brede raster samtidig som man står med en bred benstilling og fører vekten over fra den ene foten til den andre.

 

Våt metode
Skal man rengjøre tak med våt metode kan man enten bruke en pumpekanne med rengjøringsvann eller bruke en mopp fuktet med rengjøringsvann. La uansett rengjøringsvannet få tid til å virke. La vannet oppløse ett felt samtidig som du tørker av oppløst vann og smuss fra et annet felt. Dermed sparer man tid. Bruk tørre eller fuktige mopper. Skift mopp ved behov.

Man kan enten gå frem og tilbake over gulvet samtidig som man holder moppen skrått foran seg. Eller man kan føre moppen frem og tilbake i brede raster samtidig som man står med en bred benstilling og fører vekten over fra den ene foten til den andre.

 

 

Etterarbeid

Etter at man har vasket tak og vegger med våt metode er det viktig å tørke opp vannsøl og fjerne eventuelle flekker fra gulvet. Sett til slutt på plass møbler og utstyr.

 

Les også: 

 

 

Kilde: Else Liv Hagesæther og Kjell Bård Danielsen (2003), Renhold – Metoder, utstyr, maskiner, Oslo: Yrkeslitteratur as