Ren vask

Oversikt over desinfeksjonsmidler

 

 

Fenolforbindelser

Fenolforbindelser finner man i de billigste desinfeksjonsmidlene. Midlene ble tidligere brukt i helsesektoren. Man utvinner fenoler av steinkulltjære og oljeprodukter. Tilsetter man tensider vil fenolforbindelsene enklere løse seg opp. De vil også få en bedre virkning.

Fenolene dreper bakterier ved at de skader celleveggen. Middelet trenger dermed inn i selve bakterien og reagerer der med proteinene.

Fenolorbindelsene virker på alle formeringsdyktige bakterier, også tuberkelbakterien. De virker derimot ikke på bakteriesporer.

Når det er mistanke om virussmitte, er det ikke fenolforbindelser vi bruker, selv om forbindelsene er virksomme mot mange sopp– og virusarter. Dette er fordi fenolforbindelser ikke har virkning på virustyper som for eksempel hepatitt A og B. Effekten på hiv er også usikkert.

Det å dosere middelet riktig, er ytterst nødvendig. Små forandringer i konsentrasjonen kan nemlig føre til store endringer i den desinfiserende effekten og tiden man trenger for å desinfisere.

pH-verdien påvirker også virkningen av desinfeksjonen. En sur løsning vil gjøre fenolforbindelsene mer aktive enn en basisk løsning, selv om fenoldesinfeksjonsmidlene vanligvis har en pH på 10-12. Evnen som middelet har til å løse opp organiske forurensninger er nemlig bedre i basiske løsninger.  

Organisk materiale har lite påvirkning på fenolforbindelsene. Midler som inneholder såpe kan derimot inaktiveres av hardt vann på grunn av at fettsyrene lager tungt løselige kalsium- og magnesiumsalter.

Med unntak av gummi og enkelte plasttyper tåler de fleste materialer fenolforbindelser. Vær likevel obs på at instrumenter kan få skjolder og at forbindelsene korroderer enkelte metaller og polish. Fenolforbindelser skal dessuten ikke brukes til å desinfisere optisk utstyr.

Fenolpreparater er veldig giftige. På grunn av dette, og fordi de avgir sterk lukt og smak, egner det seg ikke å bruke desinfeksjonsmidler med fenol i næringsmiddelindustrien. I konsentrat er fenolforbindelser også svært etsende.

Følg instruksene til leverandøren når det gjelder dosering og ventetid.

 

 

Løsemiddelbaserte desinfeksjonsmidler

Alkoholer
På rengjorte flater har etanol og isopropanol en veldig bra virkning på mikroorganismer. Alkoholer blir derfor bare brukt på rene flater og rent utstyr. Flekkdesinfeksjon kan også være et bruksområde.

Ved å ødelegge proteiner dreper alkohol mikroorganismer. Proteiner blir nemlig fortere skadet i et miljø med vann kontra et vannfritt miljø. Proteinene i bakteriene koagulerer på overflaten dersom alkoholkonsentrasjonen er på over 90%. Dette fører til nedsatt desinfeksjonseffekt. Alkohol blandet ut med vann, ca. 70% sprit, har derfor en bedre desinfiserende effekt enn ren alkohol.

Ved desinfeksjon av flater kan den korte virketiden være et problem. Det er kort virketid på grunn av at alkohol fordamper raskt. Evnen til å trekke inn i organisk materiale er dessuten liten. I blod o.l. vil mikroorganismene ha sjanse til å overleve grunnet det at de er beskyttet av ødelagte proteiner.

Husk at alkoholer er helsefarlig. Desinfeksjon av flater med alkohol kan føre til såpass høy konsentrasjon i luften at vi kan få ubehag som svimmelhet og hodepine.

I næringsmiddelindustrien brukes ikke løsemiddelbaserte midler.

 

Aldehyder
Aldehyder(organisk kjemi-funksjonelle grupper) er kjemiske desinfeksjonsmidler. De kan brukes i utrolig mange sammenhenger og virker mot det meste av mikroorganismer. Glutaraldehyd er det stoffet som brukes mest. Disse aldehydene har best effekt når pH-verdien er mellom 7,5 og 8,5. Holdbarheten er derimot dårlig ved denne pH-verdien, så middelet selges i en sur løsning. Det man gjør for å få best mulig effekt er å tilsette natriumkarbonat rett før bruk. Dette øker nemlig pH-verdien.

Middelet brukes for det meste til å desinfisere varmefølsomt utstyr, da det virker svært irriterende på slimhinnene. Desinfeksjon bør derfor skje i et kar med lokk eller i et tett avtrekksskap. Bruk den doseringen og virketiden som leverandørene anbefaler.

Jobber man som renholder kan man komme i kontakt med glutaraldehyd om man jobber med klargjøring av blant annet instrumenter i en sterilsentral.

Unngå produkter med formaldehyd da dette er svært farlig stoff. Stoffet ble brukt mye før i tiden. Stoffet er svært allergifremkallende, giftig og også kreftfremkallende.

 

 

Oksidasjonsmidler

Virkon
De aktive stoffene i virkon er kaliumpersulfat og sulfaminsyre. Dette middelet er godkjent både til bruk i helsevesenet og i næringsmiddelindustrien. Virkon fungerer mot både bakterier, sopp og virus, men ikke mot tuberkelbakterier.

Middelet kan komme i pulverform som skal løses opp i vann. Pulveret er mest sannsynlig konsentrert, og dette konsentratet er etsende, allergifremkallende og kan irritere slimhinnene. Utblanding og håndtering av konsentrat skal derfor skje i godt ventilerte rom.

 

Jod
I fritt jod finner vi den desinfiserende effekten. Man kan få kjøpt jodoforer som er jod løst i vann ved hjelp av ikke-ioniske tensider tilsatt syre. pH-verdien på bladinger er mellom 2,5 og 3.

Jod er et svært kraftig oksidasjonsmiddel. Å ødelegge enzymer er en av måtene jod dreper bakterier på. Preparater med jod har god effekt i sure løsninger med en pH-verdi mellom 3 og 4. Virkningen blir ikke ødelagt av organisk materiale på samme måte som hos hypokloritt, men effekten på sporer er derimot dårligere. Porøst materiale som blant annet linoleum kan korrodere og misfarges av jod.

 

Peroksider
Det som ofte brukes som desinfeksjon i næringsmiddelindustrien er pereddiksyre. Middelet, sammen med høye temperaturer på 60 til 80 grader, dreper alle typer mikroorganismer. Dette gjelder også sporer. Fallende temperatur reduserer effekten voldsomt.

Peroksider kan ikke brukes i helsevesenet på grunn av middelet raskt blir inaktivert i kontakt med organisk materiale.

På grunn av at peroksider er veldig sterke oksidasjonsmidler kan de virke ødeleggende på mange overflater.

 

Klorforbindelser
Klorforbindelser har ofte en desinfiserende virkning. Middelet klorin, altså natriumhypokloritt, blir mye brukt i husholdninger. Klorin er et basisk middel som også kan brukes til å rengjøre. Vær obs på at klorgass er giftig og at det alltid vil være en viss avdamping fra klorholdige produkter. Man kan derfor fort føle seg kvalm og uvell.

Blander man hypokloritt med syrer, vil dette danne en farlig klorgass. Ammoniakk blandet med midler som inneholder klor kan utvikle seg til kloraminer, en svært giftig gass. Vask derfor aldri med disse to samtidig.

I pulverform kan natriumhypokloritt støve og dermed irritere luftveiene. Det kan også føre til allergiske utslett.

Klorforbindelser som blant annet kloramin og hypokloritt har bedre virkning enn fenolpreparatene. De har nemlig virkning på alle vegetative bakterier og de fleste virus. Dette forutsetter rett dosering og virketid. Klorforbindelsene har i likhet med fenolpreparatene ingen virkning på bakteriesporer. Om middelet skal kunne drepe sopp må det høyere konsentrasjoner til, enn for å drepe vegetative bakterier og virus.

Klorforbindelser blir mindre brukt enn fenolforbindelser i helseinstitusjoner. Dette er fordi klorforbindelser lettere mister den desinfiserende virkning i kontakt med organisk materiale. Mindre holdbarhet ved lys og høye temperaturer er også en av grunnene.

Den desinfiserende virkningen av klorholdige løsninger er bestemt av pH-verdien. Om man for eksempel øker pH verdien fra 4 til 10 i en hypoklorittløsning må man øke konsentrasjonen fra 2 mg/l til over 100 mg/l for å oppnå samme effekt. I en kloraminløsning må man øke konsentrasjonen fra 50 mg/l til 3000 mg/l ved samme pH endring. Den desinfiserende virkning vil da i praksis bli redusert av rester fra basiske tørrstoffer, for eksempel grønnsåpe, fra tidligere rengjøring av flatene.

Klorforbindelsene er sterkt oksiderende på alt av organisk materiale, ikke bare på mikroorganismene. Den desinfiserende effekten blir derfor svært redusert i kontakt med organisk materiale. Hypokloritt bli noe mer inaktivert enn kloraminene.

Klorpreparater blir i helseinstitusjoner for det meste brukt til desinfeksjon i forbindelse med virussmitte. Dette gjelder spesielt blodsøl som kan inneholde smitte fra hepatitt eller hiv.

Klorpreparater, og da spesielt natriumhypokloritt, virker korroderende på noen metaller. Unngå slike preparater på blant annet aluminium, da dette metallet blir svært raskt angrepet. Gummi angripes i varierende grad. Plast og glass tåler klorforbindelser bra.

 

 

Tensider

Kvartære ammoniumforbindelser
Alkylbenzendimetylammoniumklorid er et desinfiserende stoff som brukes mye i kvartære ammoniumforbindelser. Midler med dette stoffet brukes ofte i næringsmiddelindustrien, men er ikke godkjent til bruk i helseinstitusjoner. Som vi ser på navnet, har vi et ledd med alkyl. Alkyldelen er som regle på 12-14 C-atomer, men kan være både kortere og lengre. Molekyler med alkylrest på 12 C-atomer heter for dodecylbenzendimetylammoniumklorid. Denne stoffgruppen kan også kalles benzalkoniumklorid. Produktene inneholder gjerne en blanding av enkeltstoffene.

Alkylbenzendimetylammoniumklorid er det som kalles kationiske tensider, en gruppe som ikke brukes for sine rengjørende effekter, men til ting som desinfisering. Midlene kan bryte overflatespenninger og dermed løse opp klumper med bakterier. Organisk materiale har lite påvirkning når det gjelder effekten av midlene.

Kvartære ammoniumforbindelser desinfiserer ved å binde seg til mikroorganismer og deretter ødelegge membranen. Oppbyggingen av celleveggen har derfor litt å si for den desinfiserende effekten. Midlene fungerer derfor bedre på bakterier som er grampositive enn bakterier som er gramnegative.

Noen bakterier og gjærsopper kan utvikle resistens mot kvartære ammoniumforbindelser. Bakteriesporer, gjær og mugg er stoffer midlene fungerer dårlig mot. Midlene skader ikke overflater, men kan føre til allergiske reaksjoner.

 

Amfotære tensider
Amfotære tensider kan endre ladningen etter pH-verdien, noe som gjør de aktive i et veldig stort område: pH 3-10.

Det som virker desinfiserende er den kationaktive formen. Det som virker rengjørende er den anionaktive formen.

Til sammenligning med kvartære ammoniumforbindelser virker amfotære tensider mer effektivt mot gramnegative bakterier, gjær og mugg. De er ellers ganske like.

Amfotære tensider er luktfrie og snill mot huden. Korrosjon kan ikke oppstå og produktene er som regel ikke helseskadelige.

 

 

Les også:

 

Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Organisk kjemi

Organisk kjemi: Polymerer

 

 

Molekyler som kan kobles sammen til kortere og lengre kjeder er organiske stoffklasser som har evnen til å polymerisere. Enhetene, eller enklere sagt byggesteinene, som polymeriserer kalles for monomerer. I en slik reaksjon blir det ofte noen atomer til overs. Disse atomene kalles frie momenter. Dette kan for eksempel være spaltet av vann.

Før du leser videre kan det være greit å ha litt grunnkunnskaper om organisk kjemi. Les derfor gjerne disse artiklene:

 

Makromolekyler
Svært store polymere molekyler innen gruppene karbohydrater (sukker), proteiner og nukleinsyrer (DNA og RNA) kalles makromolekyler. I tillegg kalles mange polymerer laget av små organiske molekyler også for makromolekyler, såkalte plaststoffer. Råstoffene utvinnes vanligvis av olje.

 

Sukker
Sukker kan kobles sammen til lange kjeder. Disse kjedene kan også være forgreinet. Dyr og planter utnytter dette ved å bruke det for å lagre energi. Stivelse er et godt eksempel. Stivelse er nemlig en forgrenet kjede av tusenvis av glukosemolekyler.

 

Peptider, proteiner og enzymer
Ved hjelp av peptidbindinger kobles aminosyrer sammen til lange kjeder. Slike kjeder kalles proteiner. Levende organismer bruker 20 ulike aminosyrer for å bygge opp proteiner. Det finnes derimot langt flere aminosyrer i naturen.

De kjemiske egenskapene til proteinet bestemmes av rekkefølgen og mengden aminosyrer. På grunn av utrolig mange kombinasjonsmuligheter har proteinene svært forskjellige egenskaper. I kroppen vår er proteiner viktige byggesteiner. For eksempel fraktes oksygen fra lungene til cellene bundet til et protein.

Ull, silke og hår består også av proteiner. Flere av proteinene er enzymer. Enzymer er biologiske katalysatorer. Enklere sagt er de stoffer som kan skape en kjemisk reaksjon uten å selv være en del av den. Mesteparten av reaksjonene i levende celler er avhengig av å ha et enzym til katalysator. Magesekken og tarmene våre inneholder enzymer som bidrar til nedbrytningen av fett og proteiner fra maten vi spiser.

Ved fordøyelse av melk blir sukkerarten laktose brutt ned til de to monosakkaridene. Uten enzymet som kalles laktase er denne nedbrytingen ikke mulig. Mangel på dette enzymet vil føre til nedsatt toleranse for laktose.

Enzymene som hjelper til med å bryte ned proteiner og fett i kroppen vår produseres også industrielt og brukes i blant annet vaskemidler for klær. Slike enzymer hjelper nemlig til med å bryte ned flekker og smuss.

 

Arvestoffet DNA
Arvestoffet DNA er også en polymerer. Arvestoffet har kun fire forskjellige byggesteiner, og det er rekkefølgen på disse som bestemmer koden i arvestoffet. Kombinasjonsmulighetene er mange, mengden data lagret i arvestoffer er nemlig utrolig stor. I en menneskecelle er DNA-mengden mange millioner enheter.

 

Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Vask av tak og vegger

Periodisk rengjøring: Tak og vegger

 

 

Utgangspunktet når man vasker skal alltid være å få et tilfredsstillende resultat ved hjelp av metoder som gir minst mulig arbeidsbelastning. Samtidig skal man unngå å skade overflaten. Dette er spesielt viktig når det gjelder de renholdsoppgavene man utfører ofte. Tenk alltid over hvordan man på enklest måte kan gjøre arbeidet, men minst mulig arbeidsbelastning og uten å skade flatene.

Hvor ofte man skal rengjøre tak og vegger avhenger av en rekke faktorer: Avtalte kvalitetsprofiler, krav i forskriften, krav til renholdshygiene, økonomi og tilsmussing. Man kan rengjøre vegger og tak med tørre, fuktige eller våte metoder.

Den enkleste metoden er å fjerne synlig støv fra veggene og taket ved tørr metode. Man kan da bruke en tørr mikrofibermopp eller en støvsuger. For fuktig metode kan man bruke fuktige mopper og kluter. Mye og fastsittende smuss krever våt rengjøring. Man må da løse opp smusset med rengjøringsvann. Sprut gjerne rengjøringsvannet på veggene og taket med en pumpekanne eller en lavtrykksprøyte. Tørk av med fuktige mopper eller kluter.

Steder som våtrom og produksjonslokaler med mye fastsittende smuss kan kreve spesielle metoder for å få rene. Hjelpemidler som skumleggingsapparat, damprenser eller motordrevne børster kan da være aktuelt. Høytrykksspyler kan være aktuelt i rom med gulvsluk.

 

Klargjøre før rengjøring

Start med å fjerne alle bilder o.l. fra veggene. Trekk møblene bort fra veggen. Skal man bruke våt metode kan det være nødvendig å dekke til møblene med plast. Dersom man har teppegulv eller gulv som ikke tåler vann, kan gulvene også beskyttes med plast. Eventuelt kan man legge mopper langs gulvlistene.

 

 

Rengjøring av vegger

Skal man vaske både vegger og tak, skal man alltid starte med veggene. Om ikke kan rengjøringsvann renne fra taklistene og nedover tørre skitne vegger. Dette kan føre til striper som det er vanskelig å vaskes bort.

 

Tørr metode: Mopp
Bruk en tørr mikrofibermopp. Den vil trekke til seg alt av løst og tørt smuss. Stå med bena i gangretning mot veggen. Overfør vekten fra det ene benet til det andre mens du fører moppen med samme side foran i parallelle loddrette raster opp og ned veggen. Jobb med skuldrene senket og med armene så tett inntil kroppen som mulig. Bytt mopp ved behov.

 

Tørr metode: Støvsuge
Tekstiltapeter og mursteinsvegger er særlig egnet for støvsuging. Bruk helst en bærbar støvsuger og en mykt munnstykke. Stå med bena i gangretning mot veggen. Overfør vekten fra det ene benet til det andre og før munnstykket i parallelle, loddrette raster over veggen.

 

Fuktig metode
Bruk en fuktig mopp. Stå med bena i gangretning mot veggen. Overfør vekten fra det ene benet til det andre samtidig som du fører moppen i parallelle, loddrette raster opp og ned veggen. Helt nederst på veggen kan man heller stå i gangstilling parallelt med veggen og føre moppen i en vannrett linje.

Jobb hele tiden med senkede skuldre og armene så tett inntil kroppen som mulig. Skift mopp ved behov

 

Våt metode: Lavtrykkssprøyte/pumpekanne
Flater med mye synlig smuss, som tåler vann, kan rengjøres med våt metode. Bland rent vann og egnet rengjøringsmiddel i en pumpekanne. Pump kannen slik at det danner seg et trykk. Still inn dysen slik at den spruter en ståle. Ikke still den inn på å dusje ut vannet. Dette vil nemlig føre til at rengjøringspartiklene spres unødvendig mye ut i luften, noe som kan gi irritasjoner ved innånding.

Start med å sprute nederst på veggen, og jobb deg oppover. Ikke start øverst. Dette kan nemlig føre til at vannet renner ned på en tørr skitten flate, noe som gir striper som er vanskelige å fjerne. La rengjøringsvannet ligge å virke en stund før du starter med mopp. Legg på rengjøringsvann på et nytt felt før du starter med den første, slik at vannet får tid til å virke inn, uten at du trenger å kaste bort tid på å vente.

Er veggen porøs bør rengjøringsvann legges på med en svamp slik at veggen ikke blir for fuktig.

Aldri la rengjøringsvann og oppløst smuss tørke inn. Dette kan gi stygge skjolder som er vanskelige å fjerne. Tørk av rengjøringsvannet og smusset med en mopp. Stå med bena i gangretning mot veggen og overfør vekten fra det ene benet til det andre. Før moppen i parallelle, loddrette raster opp og ned veggen. Skift mopp ved behov.

 

Våt metode: Skum
Skitne vegger som tåler vann, i et rom med sluk, kan rengjøres med skum. Dette forlenger virkningstiden til kjemikaliene.

Bruk en skumpistol med beholder og doseringsdyse. Bland egnet rengjøringsvann i beholderen. Før pistolen i vannrette linjer langs veggen i rolige bevegelser samtidig som du trykker ut skum. Start nederst og jobb deg oppover. Husk at skummet må være i så tynne lag at det blir sittende på veggen. Vanligvis må skummet ligge i 10-15 minutter. Spyl tilslutt skummet bort med en rent vann fra en vannslange eller en høytrykkspyler. Vannrester kan ved behov fjernes med en myk nal eller med mopp.

 

 

 

Rengjøring av tak

Tørr metode
Bruk en tørr mikrofiberklut. Den vil trekke til seg alt av løst, tørt smuss. Jobb med senkede skuldre og armene inntil kroppen. Man kan enten gå frem og tilbake over gulvet samtidig som man holder moppen skrått foran seg. Eller man kan føre moppen frem og tilbake i brede raster samtidig som man står med en bred benstilling og fører vekten over fra den ene foten til den andre.

 

Våt metode
Skal man rengjøre tak med våt metode kan man enten bruke en pumpekanne med rengjøringsvann eller bruke en mopp fuktet med rengjøringsvann. La uansett rengjøringsvannet få tid til å virke. La vannet oppløse ett felt samtidig som du tørker av oppløst vann og smuss fra et annet felt. Dermed sparer man tid. Bruk tørre eller fuktige mopper. Skift mopp ved behov.

Man kan enten gå frem og tilbake over gulvet samtidig som man holder moppen skrått foran seg. Eller man kan føre moppen frem og tilbake i brede raster samtidig som man står med en bred benstilling og fører vekten over fra den ene foten til den andre.

 

 

Etterarbeid

Etter at man har vasket tak og vegger med våt metode er det viktig å tørke opp vannsøl og fjerne eventuelle flekker fra gulvet. Sett til slutt på plass møbler og utstyr.

 

Les også: 

 

 

Kilde: Else Liv Hagesæther og Kjell Bård Danielsen (2003), Renhold – Metoder, utstyr, maskiner, Oslo: Yrkeslitteratur as

Bygningsavfall

Bygningsavfall: Gjenbruk, destruksjon og spesialavfall

 

 

I denne artikkelen skal vi ta for oss sortering, gjenbruk, destruksjon, merking, spesialavfall og miljøansvar når det gjelder bygningsavfall.

 

Sortering
Sortering er viktig, også når det gjelder bygningsavfall som bygningsmaterialer, inventar og innredning. Sorter glass, papir og metall hver for seg, før du kaster det på nærmeste gjennvinningsstasjon. Avfall som inneholder den skadelige giften PCB skal sorteres som spesialavfall. Man kan finne PCB i bygningsglass med isoleringsglass som er produsert mellom 1965-1975. I samme tidsrom finnes ble det også laget plast, betong, fugemasse og maling med PCB.

 

Gjenbruk
Før du kaster noe, kan det være smart å prøve å selge eller gi det bort på sider som finn.no eller andre “kjøp og salg” sider. Det går også ann å selge ting som vinduer, dører og gulvbelegg, enten på finn, eller til butikker som tar i mot dette.

 

Destruksjon
Hvis du likevel har noe du må kaste er det viktig å ta noen forholdsregler. Det er ikke lenger slik at man bare kan brenne avfallet. På grunn av overflatebehandlingen som ofte blir gjort, selv på naturmaterialer, vil brenning føre til utslipp av skadelige gasser. Mange kunststoffer kan ikke bli brutt ned av mikroorganismene. Så hva skal man gjøre?

 

Det er fullt mulig å finne forskjellige firmaer som tar av seg kasting av byggemateriale. Det finnes også gjennvinningsstasjoner der man kan kaste enkelte byggematerialer til destruksjon eller gjenvinning.

 

Merking
Alle typer bygningsmateriale skal merkes med hvordan de skal behandles, både under bruk og som avfall. Det skal være klart og tydelig merket om varen kan resirkuleres eller destrueres og også hvordan. I tillegg skal det stå om man kan brenne varen trygt eller ikke og om den avgir skadelige stoffer ved oppløsning i naturen.

 

Spesialavfall
Spesialavfall er miljøfarlig avfall som kan føre til forurensning eller skader på mennesker og dyr. Slikt avfall skal ikke under noen omstendigheter leveres inn sammen med vanlig restavfall. Her er noen eksempler på spesialavfall:

  • Oljeprodukter.
  • Batterier som brukes i klokker og kameraer.
  • Rester fra plantevernmidler.
  • Maling, lakk, lim og trykkfargeavfall.
  • Etsende stoffer.

 

Miljøansvar
Vi har alle et miljøansvar. Forsvarlig bruk og utnyttelse av naturressursene i tillegg til å ikke forgifte jorden med helseskadelige og tungt nedbrytbare stoffer er en stor del av det ansvaret. Det er derfor viktig å velge overflater som belaster miljøet minst mulig både under produksjon, bruk og destruksjon. Husk også å:

  • Hindre at det oppstår avfall.
  • Redusere mengden av skadelige stoffer i avfall.
  • Gjenbruk av mest mulig avfall. Husk alltid å pante!
  • Materialgjenvinning. Det vil si gjenvinning av blant annet glass og papir.
  • Utnytte energien i avfallet.
  • Behandle avfallet forsvarlig.

 

Les også:

 

 

Kilde: Else Liv Hagesæther (2002), Renhold – Harde materilaler, Oslo: Yrkeslitteratur as

 

Matforgiftning og matinfeksjon

Matinfeksjoner og matforgiftninger

 

Det er langt i fra hyggelig å få en matinfeksjon eller en matforgiftning. Men er du sikker på at det er det du har? Og hvilken av kategoriene er det du sliter med? I denne artikkelen skal vi ta for oss forskjellige matinfeksjoner og matforgiftninger, slik at du får mer kunnskap om temaet.

 

Matinfeksjoner

Mat som inneholder sykdomsfremkallende organismer kan bli overført til de som spiser mater og skape en matinfeksjon. Det som skjer er at de sykdomsfremkallende mikroorganismene samler seg i kolonier i bestemte organer eller vev i vertsorganismen. Deretter formerer de seg og danner toksiner i vertsorganismen.

Vi kan dele matinfeksjoner inn i to kategorier: Organismer som invaderer tarmen og formerer seg der og organismer som danner toksiner ved vekst i tarmen.

 

Eksempler på matinfeksjoner

Salmonellabakterier
Salmonella er den vanligste årsaken til bakterielle infeksjoner i alle industrialiserte land. Infeksjonen kommer fra infiserte dyr, egg og eggprodukter, kjøtt og kjøttvarer, melk og melkeprodukter, forurenset drikkevann og forurensede grønnsaker.

Inkubasjonstiden er vanligvis 12 til 36 timer og symptomene er diaré, magesmerter, feber, frosterier, oppkast, utmattelse og hodepine. Sykdommen varer i 1-7 døgn, men man er smittebærer lenge etter at symptomene har gitt seg.

 

Yersinia
Smittekilden er vanligvis svinekjøtt og svinekjøttprodukter, men melkeprodukter kan også være en smittekilde. Bakterien kan formere seg i temperaturer helt ned til 0 grader. De fleste får infeksjonen om vinteren.

Symptomene er diaré og enkelte kan få leddplager etter infeksjonen.

 

Listeria
Listeria kan være årsaken til listeriose hos dyr og mennesker. Personer med nedsatt immunforsvar, gravide, nyfødte og fostre er de med mest risiko for å utvikle sykdommen.

Utenlandsproduserte matvarer som bløtost, kylling, vakuumpakkede påleggsvarer og urent vann kan være smittekildene. Inkubasjonstiden er 1-10 uker.

Listerose kan føre til fosterdød, spontanabort, hjerneinfeksjoner og influensalignende symptomer. Høy dødelighet skiller listerose fra andre matinfeksjoner.

 

Vibro
Vibro er årsaken til tarminfeksjonen kolera. Sykdommen er mest utbredt i varmere strøk med dårlig hygiene. Smitten overføres via mat og drikkevann forurenset av smitteførende avføring. Inkubasjonstiden er 1-5 dager.

Symptomene er oppkast og slimete, flytende diaré. Væsketapet kan være opp mot 10-15 liter i døgnet, noe som ikke kan erstattes bare ved å drikke. Legebehandling er ofte nødvendig for å ikke oppleve uttørking, sjokk og død.

 

Escherichia coli
Kolienteritt, også kalt reisediaré eller E.coli, er forårsaket av escherichia coli. Bakterien finnes i avføringen vår og blir overført vis forurensede matvarer eller drikkevann. Noen typer E.coli lager tarmgift, andre ikke.

Infeksjonen forekommer over hele verden, men renslige folk som reiser til urenslige områder er mest utsatt. De som bor der har utviklet immunforsvaret sitt mot bakterietoksinene, mens de reisende ikke klarer å lage antistoffer mot toksinet. Inkubasjonstiden er 8 – 24 timer.

Symptomene på E.coli er feber, frosterier, muskelsmerter, hodepine, ekstreme magesmerter og tynn diaré. Symptomene varer i ca. 1 uke.

Er det kolibakterier som har dannet enteroksiner, er inkubasjonstiden lengre og symptomene kraftigere. Oppkast er da også et symptom i tillegg. Legehjelp er da nødvendig for å unngå uttørking og sjokk.

 

 

 

Matforgiftinger

Ved at mikroorganismer vokser og danner toksider i matvarer kan matforgiftning oppstå. Ferdig utviklede toksider som blir tatt opp gjennom maten gir sykdommen vi kaller matforgiftning.

For at en matforgiftning skal oppstå må organismene formere seg så mye at det blir over 1 million organismer per gram matvare samtidig som det må dannes toksin som skilles ut i matvaren.

Det finnes tre hovedtyper av matforgiftninger. Vi har toksiner som forekommer naturlig i enkelte fiske. dyre og planteslag, toksiner som blir produsert av bakterier, sopp eller alger om de får vokse i maten og toksiner som blir tilsatt i næringsmidler enten ved uhell eller med vilje.  

 

Eksempler på matforgiftninger

Staphylococcus aureus
Gule stafylokokker er den vanligste årsaken til matforgiftninger. Vi har de for det meste i nesen og i halsen, men også på huden og i håret. Stafylokokkene kan bli overført til maten og føre til matforgiftning.

Inkubasjonstiden er kort, symptomene kommer i løpet av 2-5 timer. Kvalme, oppkast, brekninger og diaré, alt på samme tid, er symptomene. Hodepine, svette og utmattelse er også vanlig. Sykdommen varer i 1-3 døgn.

 

Bacaillus cerus
Denne matforgiftningen kan deles i to kategorier, der en gir oppkast og en gir diare. Den typen som gir diaré er ofte forårsaket av kjøtt og grønnsaksretter, puddingdesserter eller vaniljesausen. Typen som gir brekningen kommer ofte av ris og risretter.

 

Clostridium perfringes
C-perfringens type A er en av de mest utbredte matforgiftningen i vesten. Bakterien som forårsaker dette finnes i jord og avføring. Når bakteriecellen blir fordøyd i tarmene blir det utløst en type toksin som gir ekstrem diaré. Inkubasjonstiden er 8-16 timer.

Plutselige magesmerter, kraftig diaré, sterk hodepine og feber er symptomene. Sykdommen varer kun i 6-24 timer.

 

Clostridum botulinum
Den farligste type toksiner blir produsert av denne bakterien. Toksinene gir sykdommen botulisme som skaper lammelser i det perifere nervesystemet. Om ånderettsmuskulaturen blir lammet fører sykdommen til død.  

Bakterien er utbredt i naturen i jorda, gjødsel, sjø-og vannslam, tarmslam og tarminnhold i fisk. For å unngå sykdommen kan man rense røtter og grønnsaker før man spiser dem og sløye fisken slik at tarminnholdet ikke forurenser resten av fisken.

Slapphet, hodepine, svimmelhet, kvalme og oppkast er symptomer som kommer fra 12 timer til tre døgn etter man har blitt forgiftet. Lammelsene kan vare lenge, 6-8 måneder.

 

Kjemisk matforgiftning
Ved at kjemiske midler som vaskepulver eller rottegift blir blandet inn med matvarene, kan man bli forgiftet. For å unngå dette må man aldri oppbevare matvarer og kjemiske midler sammen.
Kilde: Else Liv Hagesæter (2003), Renhold Mikrobiologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Renhold og kjemi

Kjemi: Konsentrasjon

 

Hva slags konsentrasjon ulike stoffer har er en av de viktigste faktorene når vi skal bruke kjemiske stoffer i rengjøringen. Konsentrasjon vil si hvor mye det er av et stoff i en bestemt volumenhet løsningsmiddel (f.eks vann). Vi kan si at konsentrasjon er mengde stoff delt på volum. Blander man ulike rengjøringsmidler i samme volum har hvert enkelt stoff sin egen konsentrasjon. Dette gjelder også når man blander sammensatte, kompliserte rengjøringsmidler til en bruksløsning.

Det er det viktig å huske at både for høy og for lav konsentrasjon kan være like galt. For lav konsentrasjon  kan føre til at overflaten ikke blir ren. For høy kan føre til at det blir et belegg på overflaten på grunn av rester som blir liggende igjen etter rengjøringen.

 

Konsentrasjon og enheter
Når det er snakk om konsentrasjoner er det to ulike benevninger som er aktuelle: Vektenhet per volumenhet og prosent. Man kan for eksempel si at man skal ha 2 gram ammoniakk til en liter vann. Her er ammoniakken det kjemiske stoffet og vannet oppløsningsmiddelet.

 

Fortynning
Å fortynne vil si at man tilsetter mer oppløsningsmiddel. Har man for eksempel en liten mengde konsentrert middel i en bøtte og tilsetter vann, er dette å fortynne. Har man vann og tilsetter konsentrert middel er dette også å fortynne. For å fortynne riktig er det viktig å vite konsentrasjonen før man fortynner.

Kjemikerne har kommet fram til en lov om fortynning, fortynningsloven. Denne kan være aktuell om man er usikker på hvordan man skal blande. Den originale formelen er c1 * V1 = c2 * V2. 1 står for konsentrasjon og volum før fortynning, og 2 står for det samme, bare etter fortynning. c står for konsentrasjon og V for volum.

I stedet for 1 og 2 er det enklere å bruke indeksene K (konsentrat) og  B (bruksløsning) når det gjelder renhold. Da blir formelen Ck * Vk = Cb *Vb. Man vet i praksis alltid hva slags konsentrasjon leverandørene anbefaler i løsningen vi bruker (Cb). Vi vet også hvilken type konsentrasjon det er i det konsentrerte middelet (Ck). Det vi også vet er hvor mye rengjøringsvann vi skal lage (Vb). Mengden konsentrat (Vk) er derfor den eneste faktoren som kan være ukjent. Formelen vi da bli slik:

Vk = Cb * Vb  / Ck.

Mengden konsentrat = Hva slags konsentrasjon leverandørene anbefaler * Hvor mye rengjøringsvann man skal blande. Del dette på hvilken type konsentrasjon det er i det konsentrerte middelet (f.eks. prosent).

Dette er altså den eneste formelen vi i praksis trenger når det gjelder renhold.
Her er et eksempel:

Vi skal lage 4 liter 5% ammoniakk. Utgangspunktet er en flaske med 20% ammoniakk.

Bruksløsningen:
Vb = 4 liter
Cb: 5%

Konsentratet:
Vb = 20%
Vk = ?

Vk = Cb * Vb / Ck

Vk = 5% * 4 liter / 20%

Vk = 1 liter

Vi ser da at man skal fortynne 1 liter 20% ammoniakk med 3 liter vann for å få en 4 liter ferdig blanding med 5%-løsning.

 

Konsentrasjoner i luft
Det å måle konsentrasjoner i luften er aktuelt i forbindelse med vurderinger av inneklima og arbeidsmiljø. Ting som da kan være interessant er blant annet mengde støv, klorgass og ammoniakk i lufta. Her bruker vi enten enhetene milligram per kubikkmeter luft (mg/m3) eller ppm. 1ppm betyr det samme som 1/1000 promille som igjen er det samme som 1/10 prosent. Selv om dette høres lite ut, er det mange kjemiske stoffer som kan luktes eller være helsefarlige i konsetrasjoner på under 1 ppm.

Les mer om måling av luft her 

 

Les også: 

 

Kilde:
Else Liv Hagesæter og Geir Smoland (2002), Renhold Kjemi og Økologi, Oslo: Yrkeslitteratur as

Vask av tak og vegger

Klute: Metodebeskrivelse

 

 

Klute er en beskrivelse av metoden der man bruker ferdigfuktede, sentrifugerte mikrofiberduker eller lettmopper, der underlaget for kluten/moppen er et klutestativ som er bevegelig.

I denne artikkelen skal vi ta for oss fuktkluting og våtkluting. Hva betyr det? Og hvordan gjør man det? Det får du svar på her.

 

Fuktklute
Man kan bruke en fuktig sentrifugert klut eller lettmopp for å fjerne løst smuss på små, overflatebehandlede gulv. Fuktig klut vil si at kluten ikke avsetter fuktighet samtidig som den binder støv og smuss til kluten.

Det man gjør er å først legge den sentrifugerte kluten over klutestativet for å så feste den med klyper eller borreteip. Start alltid med å fuktklute langs gulvlista, og ta deretter den åpne gulvflaten.  På den åpne gulvflater fuktkluter man innerst i rommet først og jobber seg dermed bakover. Før stativet med svingende bevegelser. Husk å alltid ha den samme bredsiden foran og aldri løft kluten fra gulvet. Dermed unngår man å “legge igjen” smuss og støv.

Små, vannløselige flekker fjernes ved å sette foten på den delen av kluten som henger utenfor stativet. Gni dermed fram og tilbake til flekken er borte. Store flekker og søl løser man opp ved hjelp av rengjøringsvann fra en dynkeflaske. Tørk deretter opp med kluten. Større smusspartikler må feies opp med kost og brett og kastes i søpla.

Ved fuktkluting skal man arbeide med en bred beinstilling og føre tyngden over fra det ene beinet til det andre. Slik avlaster man ryggen og armene, ved å bruke de sterke musklene i beina.

Skift klut etter behov. Skitne kluter legges til vask.

 

Våtklute
Våtkluting kan være aktuelt i små rom der det er behov for våt rengjøring. Våtkluting innebærer å bruke sentrifugerte mikrofiberkluter og en pumpekanne med vann.

Det man gjør er å fordele rengjøringsvannet på gulvet, ved hjelp av en pumpekanne. Deretter bearbeider vi flaten med kluten. Til slutt må vannet nales før man suger opp vann og smuss med kluten. Start også her innerst i rommet og jobb deg bakover.

Ved våtkluting skal man enten jobbe med bena i en bred arbeidsstilling eller stå med bena i arbeidsretningen. Uansett skal man alltid føre tyngden over fra det ene beinet til det andre, slik at man avlaster ryggen og armene.

Velger man å stå med bena i en bred stilling skal man klute ved å føre stativet med svingende bevegelser. Ha alltid den samme, brede siden foran og ikke løft kluten/nalen fra gulvet.

Velger man å stå med bena i arbeidsretningen skal man trekke eller skyve kluten/nalen. Man står altså med bena i arbeidsretning og skyver kluten på skrå fra seg. Vri deretter stativet halveis over til neste “felt” og trekk kluten/nalen skrått, i motsatt vinkel, mot oss.

Ved å variere mellom de to metodene fordeler man belatningen.

Skitne kluter byttes ut og legges til vask.

 

Les også:

 

 

Kilde: Else Liv Hagesæther og Kjell Bård Danielsen (2003), Renhold – Metoder, utstyr, maskiner, Oslo: Yrkeslitteratur as

 

Spyle

Svabre, spyle og skure med kost: Metodebeskrivelser

 

I denne artikkelen skal vi ta for oss hvordan man kan svabre, spyle og skure med kost på best mulig måte.

 

Svabre
Det man trenger når man skal svabre er svabregarn festet til et svaberstativ med skaft og pressevogn med to bøtter. Pressevognen har enten en pedal eller håndtak.

Fyll den ene bøtta ¾ full med rengjøringsvann og den andre halvfull med rent skyllevann. Bløt deretter garnet med rengjøringsvann fra bøtta og løft garnet deretter over til pressen. Bruk vektarmprinsippet for å redusere belastningen på armene. La stativet hvile mot kanten av pressen og press ønsket mengde vann ut av garnet.

Jobb med senkede skuldre og armene så nær kroppen som mulig. Hold rundt skaftet med et lett grep og stå bredt med bena. Før vekten over fra det ene benet til det andre. Dermed avlaster man musklene i armer og rygg.  For å redusere belastningen på armer og skuldre ytterligere utnytter vi kroppsvekten ved å bruke pedal eller legge kroppsvekten med stiv arm på håndtaket.

Begynn innerst i rommet og legg rengjøringsvann langs, men ikke inntil, gulvlista. Før svaberen i svingene tak over gulvet. Løft garnet lett fra gulvet og utnytt tyngdekraften i garnet ved å arbeide med korte bevegelser. Bløtlegg så stor flate som vannet i svaberen tillater. Skyll deretter svaberen i skyllevannet og press den så tørr som mulig i pressen. Tørk så opp vannet fra den bløtlagte flaten. Gjenta dette til hele gulvet er rengjort.

For å fjerne vanskelige flekker fra gulvet kan man feste en nylonklut til stativet sammen med svaberen. Nylonkluten kan dermed brukes til å gni bort vanskelige flekker med.

 

Spyle
Lokaler som spyles regelmessig eller har en gulvsluk har ofte et eget opplegg for spyling, enten med eller uten tilkobling kjemikalier.

På gulv som er svært skitne er det en fordel å bruke en lavtrykkssprøyte og legge ut rengjøringsvann. La rengjøingsvannet få virke en stund før du spyler gulvet med vann.

Spyl med senkede skuldre og armene så nært kroppen som mulig. Hold slangen med et lett grep. Bena skal stå i arbeidsrettningen og før tyngden fra det ene beinet til det andre. Ved å bruke de sterke musklene i bena, avlaster man ryggen og armene.

Når man er ferdig med å spyle naler man vannet mot en sluk ved å enten bruke en buet eller rett nal. Er det ønskelig at gulvet raskt skal bli tørt kan man bruke en klut, mopp eller svaber for å samle opp restfuktighet.

 

Skure med kost
Svært skitne gulv kan ha behov for å skures. Er det snakk om store arealer er det desidert best å bruke en skuremaskin. På små arealer eller trapper kan man bruke en stiv kost og middel som passer til gulvet og type smuss. Begynn med å legge på middel eller rengjøringsvann og la det virke en stund. Kost deretter med den stive kosten. Til slutt kan man spyle bort overflødige kjemikalier eller bruke garnmopper for å få opp kjemikalier og smuss.

 

Les også: 

 

 

Kilde: Else Liv Hagesæther og Kjell Bård Danielsen (2003), Renhold – Metoder, utstyr, maskiner, Oslo: Yrkeslitteratur as

 

Flekkfjerinng

Hvordan analysere flekker

 

 

Det trenger ikke å være så lett å skulle analysere en flekk. Hva er det som er sølt? Hvor gammel er flekken? Hva er aldring av flekker? Hva er det som påvirker hvor vanskelig det er å fjerne en flekk? Hvilke metoder kan man bruke for å finne ut alt dette? 

 

Først og fremst kan det være greit å vite at vi kan dele betegnelsen “urenheter” inn i flere kategorier:

  • Avfall og løst smuss er urenheter i form av mindre partikler som ikke virvles opp lett.
  • Støv er partikler som lett virvler opp og også kan danne flere lag.
  • Flekker er fastsittende urenheter på et avgrenset område. Flekker er urenheter som ikke skyldes manglende vedlikehold eller skader.
  • Flatesmuss er i samme kategori som flekker. Dette er også fastsittende smuss på et avgrenset område, som ikke skyldes manglende vedlikehold eller skader.

 

Kategoriene flekker og flatesmuss kan igjen deles inn i underkategorier:

  • Vannløselig: Sukker, salt, fruktsafter og lignende.
  • Uorganisk og vannluøselig: Pigmentsmuss (sot), industristøv, sand, jord, rust, irr og mangansalter.
  • Organisk og vannuløselig: Koppersåpe, kalksåpe, fett, olje og karbohydrater.
  • Organisk og vannløselig: Ferske karbohydrater og proteiner.

 

 


Aldring av flekker

Flekker som har ligget en stund er mye vanskeligere å fjerne enn nye flekker. Prosessen der smuss blir liggende på en flate og utsatt for ulike krefter og prosesser kalles aldring. Aldring kan være ting som:

  • Inntørking
  • Oksidasjon: Overflaten og dermed smusset blir påvirket av oksygen.
  • Polymerisasjon: Når umettet fett tørker ut og blir hardt.

 

Ved aldring vil smusset bli mindre vannløselig, og dermed vanskeligere å fjerne. Tilsmussingen vil dessuten tiltrekke seg flaten mer og mer som tiden går. Med andre ord øker tiltrekningskreftene mellom flaten og smusset. Dette kan for eksempel være på grunn av at tiltrekningskreftene:

  • Konstant påvirker smusset.
  • Trekker smusset nærmere og nærmere flaten.
  • Får økt styrke ved redusert avstand.

Migrering av fett, luktstoffer eller mikroorganismer er en annen form for aldring. Stoffer som har vandret inn i porøst plast er for eksempel umulig å fjerne ved rengjøring og desinfeksjon.

 

 

Hvordan analysere flekker og andre urenheter

Det er mange måter å analysere urenheter på. Vi kan enten bruke øynene, nesen, hendene eller tenke oss til svaret.

Øynene
Det å studere flekken med øynene er helt klart den enkleste måten å analysere en flekk på. Smusstyper som kaffe, tusj, tannkrem, støv, sand, irr og lignende har såpass karakteristiske trekk at vi lett kan se hvilken flekk vi har med å gjøre.

Ved å studere fargen på flekken kan vi også finne ut hva “vanskeligere” flekker inneholder:

  • Rust = Brun
  • Sopp = Blåsvart
  • Kaffe = Brun

 

Nesen
Ved å bruke nesen kan vi lukte hvilken flekk vi har med å gjøre. På en toalett kan man for eksempel lett lukte seg til om flekkene på gulvet er såpe eller urin. Et annet eksempel er sjokolade. En sjokoladeflekk har såpass karakteristisk lukt at vi kan finne ut for sikkert at det er sjokolade ved å lukte på den.

 

Hendene
Ved å kjenne på en flekk med hendene kan vi blant annet finne ut om flekken er klebrig, seig, fuktig eller tørr.

 

Tenke selv
Selv om man bruker både øynene, nesen og hendene er det ikke alltid like lett å finne ut hvilken flekk det er. Man må da tenke litt selv. Hvilke aktiviteter er det som bruker å foregå i bygget? Hvilke flekker og urenheter kan oppstå ved disse aktivitetene?

Svarte striper på gulvet kan for eksempel være merker fra skokrem eller skosåler. Ligger derimot gulvet i første etasje i en transportkorridor kan det like gjerne være merker etter gummihjul eller intråkk av asfalt.

Flekker på kjøkken er ofte tilsmussing fra næringsmidler som fett, proteiner og karbohydrater. Forkokset fett inni stekeovner, mikrobølgeovner og frityrovner er også normalt på kjøkken.

På toalett vil flekker rundt servanten mest sannsynlig være såpevann, søl rundt toalettet er ofte urinsøl og urenheter i selvet toalettskålen kan være avføring eller rust fra jernholdig vann (på grunn av rør laget av jern). Servanter og dusjkabinetter kan inneholde flekker og urenheter som rett og slett er irr. Irr kommer av varmtvannsrør laget av kobber.

Gule flekker i sykerom kan enten være urinflekker eller søl fra juice, saft o.l.

 

 

Les mer om flekkfjerning her 

 

 

Kilde: Else Liv Hagesæther og Kjell Bård Danielsen (2003), Renhold – Metoder, utstyr, maskiner, Oslo: Yrkeslitteratur as

Glassprodukasjon

Glass: Produksjon, dekorering og glasskvaliteter

 

I denne artikkelen skal vi ta for oss hvordan glass produseres, hvordan glass kan dekoreres og ulike typer glasskvaliteter.

Glass innebærer alle materialer vi får ved størkning av en smelte uten noe form for krystallisasjon. En glassmasse vil la seg krystallisere om den blir holdt ved høy temperatur over lengre tid. Glasset vil da bli hvitt og ikke lengre gjennomsiktig, likt som porselen.

 

Produksjon

Råmaterialer
Sand, kalk og soda er noen av de råmaterialene som brukes i glass. Kiselsyre er det aller viktigste glassdannende stoffet. Fosforsyre og boroksid er også viktige stoffer. Farget glass er tilsatt fargestoffer.

Råmaterialene tørkes og finknuses. Meng er navnet på den ferdige blandingen av råmaterialer.

 

Smelting
Mengen blir smeltet på temperaturer mellom 1400-1500 grader i digelovner eller wanneovner. Det er vanlig å bruke digelovner til små produksjoner og wanneovner til store produksjoner. Smeltingen tar rundt 9 timer. Glass eier verken et fryse- eller smeltepunkt. Under oppvarming blir glasset seigt og flytende. Når massen er klar og homogen er den klar til å formes.

 

Håndverksproduksjon
Håndverksprodusjon av glass har blitt gjort lenge av såkalte glassblåsere. Det gjøres fortsatt den dag i dag, blant annet for å lage drikkeglass. Ved håndverksprodusksjon brukes det en blåsepipe og et stålrør med munnstykke. Håndverkeren dypper det oppvarmede røret i smelten slik at glassmassen fester seg til spissen av røret. Deretter blåser, dreier og svinger h*n på røret for å forme glasset. Det er vanlig å blåse massen ned i en form, og på den måten få formet glasset deretter.

 

Halvmanuell produksjon
Mindre glassverk bruker fortsatt den eldste formen for maskinfremstilling av glass. Skåler og enklere glass er det som for det meste blir produsert på denne måten. Fremgangsmåten er å presse en passe stor klump med glassmasse ned i en form laget av jern. Selve pressingen tar kun noen få sekunder, ved hjelp av trykkluft. Formen trekkes så ut, slik at det ferdige glasset faller med bunnen oppovervent. Til slutt varmes glasset opp i en trommel før det etterbehandles for å fjerne små merker etter formen og gi glasset ønsket glans.

 

Helautomatisk produksjon
Helautomatisk produksjon foregår ved at maskiner ved utløpet fra glasskaret klipper ut passe store glassklumper. Mens glasset er i maskinen blir det både presset, blåst og formet til ønsket form. Eksempler på objekter som fremstilles slik er emballasjeglass og lyspærer.

 

Nedkjøling
Langsom nedkjøling er viktig for å unngå å sprekke glasset eller gjøre det svakt. Glasset blir derfor plassert til avkjøling på et elektrisk samlebånd, der starttemperaturen er 500 grader. Temperaturen senkes sakte, slik at glasset gradvis blir kjølt ned. Nedkjølingen tar rundt to timer.

 

 

Dekorering

Sliping
Glasssliping kan gjøres på mange forskjellige måter. Manuelt må slipingen utføres av håndverkere som har spesialisert seg på dette. Slike håndverkere kalles kantslipere, planslipere, formslipere eller mønsterslipere.

På finere glass er det nødvendig å gjøre prosessen automatisk ved hjelp av glasslipere. Slipingen utføres med tre trinn; grovsliping, finsliping og polering.

 

Mønstersliping
Mønstersliping er en måte å dekorere glass på, og utføres for hånd eller ved hjelp av maskiner.  Dette er en vanskelig jobb på frihånd. Håndverkerne har nemlig kun noen få hjelpemerker i form av farge- eller fettstift å jobbe ut i fra.

Glasset blir til polert etter mønsterslipingen. Syreblanding må brukes på slipte krystallobjekter.

 

Gravering
Simple graveringer gjøres på frihånd. Skal man derimot ha noe mer komplisert, lages mønstrene etter en tegning. Ved å bruke en perforert sjablon kan tegningen overføres til glasset. Dette gjøres ved at man stryker fargen på tegningen over sjablonen. Fargen trekker da ned gjennom perforeringen. Konturene kan dermed trekkes opp i form av hele linjer med vannfarge og hele motivet vil da være på glassobjektet.

En som jobber med gravering jobber nesten likt som en  som jobber med glasssliping. Forskjellen er at gravøren trenger et større utvalg av redskaper for å kunne skape forskjellige dybder og matthetsgrader.

 

Etsing
Ved etsing av glass etser man bort deler av glasset ved hjelp av syre. Etsingen kan blant annet foregå på et avtrykk med mønster eller på et monogram.

 

Sandblåsing
Sandblåsing skjer ved at man sprøyter en sandstråle mot glassflaten ved hjelp av trykkluft. Der det ikke skal være noe mønster bruker man gummiert papir for å beskytte mot sandstrålen.

 

Maling
Maling av glass kan gjøres av en glassmaler eller ved hjelp av mønsterstempel, avtrykksbilder og stempelfargemaskiner. Malingen kan også påføres ved hjelp av en duktrykningsmetode. Dette gjøres spesielt ved masseproduksjon. Mønstret framstilles da fotokjemisk før det ved hjelp av en metallduk blir overført til glasset i form av avtrykk.

Ved maling av håndverker eller ved bruk av mønsterstempel og lignende må glasset varmes opp til en bestemt temperatur etter påføring. Dette gjør at fargestoffene smelter sammen med glasset.

 

 

Glasskvaliteter

Sodaglass
Sodaglass, også kjent som kalk-natron-glass, er det glasset som produserer mest av i Norge. Sodaglass brukes blant annet til flasker og billige glassartikler beregnet for husholdningsbruk.

Mest mulig jernfri sand, kalkstein og soda er det som sodaglass hovedsakelig består av. Sodaglass er lite motstandsdyktig mot store temperaturendringer.

 

Borosilkatglass
Borosilkatglass er en type ildfast glass som tåler store temperaturendringer markant bedre enn sodaglass.

 

Kvartsglass
Kvartsglass skal i utgangspunktet kun bestå av kiselsyre. Kiselsyre fremstilles enten av en smelte av kvartskrystaller eller av ren kvartssand. Glasset er kostbart å lage og vanskelig å bearbeide på grunn av kravet om høy smeltetemperatur. Glasset tåler temperaturendringer svært godt.

Det finnes også en annen type kvartsglass, Vycor, som inneholder 96% kvartsglass. Det er mye billigere å produsere Vycor, men glasset har likevel mye av de samme gode egenskapene som kvartsglass.

 

Blykrystall
Sand, kiselsyre, blyoksid og kalium er ingrediensene i blykrystall. Høy glans gjør at glasset blir brukt til penere glass som krystallglass, optisk glass og til pynte- og prydegjenstander.

Glasset er litt enklere å smelte enn sodaglass.

 

Les også: 

 

 

 

Kilde: Else Liv Hagesæther (2002), Renhold – Harde materilaler, Oslo: Yrkeslitteratur as